Kultur

Erling Viksjøs monumenter

Den nylig leverte rapportens forslag om å rive Høyblokka og Y-blokka, men bevare kunsten, viser at gruppen ikke har forstått den kunstneriske utsmykningens integrerte rolle.

Det skulle bli Erling Viksjøs (1910-1971) lodd å havne i to av etterkrigstidens mest opphetede arkitekturdebatter: Regjeringskvartalet i Oslo og Rådhuset i Bergen. På 2010-tallet står han nå sentral i en tredje.

Regjeringen skal ha ros for å ha lagt opp til en ryddig prosess rundt regjeringskvartalets videre skjebne. Forhåpentligvis er vi alle enige om at skal vi rive ned noe så symboltungt som en regjeringsbygning, må vi vite når og hvordan dette byggverket kom til og ideene bak. Å orientere seg i den arkitekturhistoriske og politiske konteksten Viksjøs verk er blitt utformet i, bør derfor være et minstekrav. En bredere forståelse av temaet er i debatten blitt overskygget av historiske forenklinger om periodens arkitektur og Viksjø som arkitekt. Den nylig leverte rapportens forslag om å rive Høyblokka og Y-blokka, men bevare kunsten, viser at gruppen ikke har forstått den kunstneriske utsmykningens integrerte, men underordnede rolle. Få synes også å være innforstått med hvilken balansert enhet Viksjø tidlig strebet å utforme anlegget etter. Høyblokken og Y- blokken er en komposisjon som bør bevares i sin helhet preget av de ideer den ble skapt under.

Erling Viksjø er ingen enkel figur og mye forskning gjenstår før vi har dannet oss et skarpt bilde av hans produksjon, inkludert regjeringskomplekset. På 1950-tallet var han en outsider, og ikke inkludert i avantgarde-miljøet i PAGON-gruppen med Arne Korsmo og Sverre Fehn. Var han en beskjeden person eller en mediestrateg? Hva arkitekten mente om sine representative høybygg er vage. Han ytrer seg saklig, lavmælt, behersket og nøkternt når hans utkast blir framlagt, men går ikke inn i den påløpende debatten. Hans arkitektur ble sett på som særpreget, markant og elegant, men var omstridt.

Høyblokka og Y-blokka er ikke Erling Viksjøs beste verk, men hans viktigste. Hans produksjon fra etterkrigsårene framtrer tett sammenvevd. Utkastene til Ny Regjeringsbygning (1946-1959), Hybelhus for Stortingsmenn (1952-54) og konkurranseutkastene til Stortingets utvidelse (1949) og Bergen rådhus (1951-53), tematiserer variasjoner over idealet å bearbeide den modernistiske tradisjonen for å skape en ny monumentalitet, der betongens ekspressive utviklingspotensial og en integrert kunstnerisk utsmykning står sentralt. Omdreiningspunktet er hele tida stadige reviderte utkast av regjeringsbygningens høyblokk med tilliggende ut- eller sidebygg.

For å fullt ut forstå Viksjøs regjeringskompleks, er sporene tilbake til 1938- 40, da Viksjø var ansatt på Ove Bangs kontor, vesentlige. Bang og hans assistenter bidro til å løse opp funksjonalismens tilstivnede stramhet i flere konkurranser over offentlige bygg. Som sin sjef var han fascinert av Le Corbusiers ideer og Viksjøs premierte utkast «Vestibyle til konkurransen om Regjeringbygning i 1940», viser dette i sin stramme rå rektangulære form. En måned etter at konkurransens resultat er kunngjort, blir Norge angrepet av Tyskland og vi får en helt ny arkitektonisk situasjon i landet. Hitler-regimet var anti-modernistiske og deres ideal for offentlig arkitektur var en streng monumental nyklassisisme. Videre bearbeidelse av ny norsk regjeringsbygning ble naturlig nok stoppet i krigsårene. Viksjø selv tilbrakte slutten av krigen på Grini.

Nazistenes sterke antimodernisme bidrar til å forklare hvorfor modernismens ideer igjen skulle bli så aktuelle for Vesten i gjenreisningsårene. Samtidig var den moden for en refortolkning. Ideer fra teoretikeren Giedion, CIAM, Oud, Tange, Le Corbusier og tyske Bauhaus-modernister i USA, blir en referanseramme for Viksjø. Arkitekturen strebet etter å skape en ny form for sosialt liv og et tettere samarbeid med kunst og industri. Elegante høyhus kunne uttrykke en ny fellesskapsfølelse. I 1946-47 blir Viksjø, etter en ny vurdering av konkurransen, tildelt oppdraget om ny regjeringsbygning. Hans bearbeidelser fra disse årene viser en lavere og kortere mer representativ blokk trukket tilbake på tomten, med en bearbeidet park foran. Men da ideene i 1949 blir lagt fram som Statens kontorbygning, vekker det sterke reaksjoner at ikke stedets empire-bebyggelse er tatt vare på. Samtidig utarbeider Viksjø ideer om et stort administrativt sentrum ved Arne Garborgs plass, preget av parkalleer, skivelameller og høyhus. I aksen fra Akersgata skulle en 20 etasjers femkantet høyblokk og Trefoldighetskirken danne fond.

Viktigere for det endelige resultatet, er årene 1951-53, der Viksjø finner fram til sin ekspressive monumentalitet, ikke minst i sitt konkurranseutkast til Bergen rådhus (1951). Et søylebåret smalt høyhus med rasterfasade kombineres med lavere «ornamentrike» sidebygg som i samlet komposisjon skaper gode fellesrom, - grep helt i samsvar med CIAM 8 (1951) om å lære av den europeiske historiske byen. Slik arbeider han nå også med Regjeringsbygningen. I utkast fra 1952 har han bevart Rikshospitalet og løftet høyblokka opp på søyler. Tett til dette ligger en T-blokk. Grunnkonseptet har kommet på plass, selv om det tok noen år før Y-blokka fikk sin endelige form.

Fra 1951 begynner Viksjø for alvor å strebe etter naturbetongens muligheter. I samarbeid med ingeniør Jystad eksperimenteres det med naturbetongens uttrykk og tekniske prosess. I «Hybelhus for Stortingsmenn» (1954) og eget «Sommerhus i Rekkevik» (1957-58) erfarer han hvordan betongen kan anvendes som et «built in ornament» og som integrert kunstnerisk utsmykning. Relativt sent kommer kunstnerne inn i prosessen rundt høyblokka, det vil si fra cirka 1956 og framover, med Carl Nesjar og Inger Sitter som de første. Tandberg, Fjell, Ryggen og Picasso blir trukket inn på et litt senere tidspunkt.

Arkitektur er en langsom kunstart, og skal man foreta historiske vurderinger er det viktig at de knyttes til den samtidige konteksten de inngår i. Det er i en slik sammenheng Viksjøs betydning og hans ideer framstår som så originale, men samtidig så tett på noe av det fremste som skjer internasjonalt.