Den 50 år gamle kugjeteren og treskjæreren Payo Jan Wazir satt og jobbet med sitt treskjærerarbeid mens familien hans sov. Det hadde vært en lang dag ute på engene med kyrne. Det hadde tatt tid før de små falt til ro, så han hadde kommet sent i gang med trearbeidet. Kona hans og de to yngste barna, en tre år gammel jente og en to år gammel gutt, hadde vært syke den siste tiden. Søsteren hans var kommet for å hjelpe ham med de syke. De fire eldste barna var heldigvis ved god helse.
To helikoptre med en gruppe amerikanske spesialsoldater fra Joint Special Operations Comand (JSOC) Navy Seal, fløy inn over den afghansk-pakistanske grensen i ly av nattemørket. Høyt over dem sirklet et AC-130 Spectre gunship som støtte i tilfelle de skulle møte motstand under nattens likvideringsoppdrag. Flyet hadde kapasitet til å gjøre massiv skade.
Helikoptrene landet et stykke fra landsbyen, slik at ingen av innbyggerne skulle ha mulighet til å oppdage soldatene før angrepet. To dusin tungt bevæpnede spesialsoldater med nattbriller, snek seg stille inn i landsbyen og la seg i posisjon rundt huset. Noen hunder bjeffet i nattemørket. Det gjorde de gjerne, så ingen tok notis av det.
Payo Jan skulle til å legge fra seg arbeidet da trestykket han holdt på med splintret med et smell. Han rakk knapt å registrere det som skjedde før kroppen og hodet hans ble gjennomhullet av et regn med kuler, kuler som var laget for å gjøre maksimal skade. Søsteren hans, som nettopp hadde kommet inn i rommet han satt og jobbet, så så vidt sin bror bli forvandlet til en blodig masse før det samme skjedde med henne. Hele huset ble smadret av et regn med kuler.
Spesialsoldatene sendte en massiv byge av kuler inn i bygningen de hadde foran seg, før tre av dem stormet inn i huset. De konstaterte raskt at all fiendtlig aktivitet i rommet de kom inn i var nedkjempet. Payo Jan og søsteren lå døde på gulvet. Soldatene gjennomsøkte raskt og profesjonelt resten av huset. På det ene soverommet oppdaget en av soldatene bevegelser, det var Payo Jans datter som fortsatt var i live. Med en velrettet skuddsalve var hun også nedkjempet.
Utenfor huset hadde de andre soldatene en strid tørn. Mange av naboene dukket opp i vinduer og dører. Søvndrukne lurte de på hva det var som skjedde. Snart lå ti av dem døde.
Det hadde vært en vellykket operasjon. En av soldatene var blitt truffet av streifskudd avfyrt av en av sine medsoldater, en annen hadde vrikket foten mens de løp bort til helikopteret. De hadde forårsaket maksimal skade og hadde selv bare blitt utsatt for minimale skader. Det var ikke nødvendig å sette inn den flygende festningen for å jevne landsbyen med jorda.
Dagen etter kom pakistanske soldater for å etterforske hendelsen i landsbyen, som de hadde fått rapporter om. På liket av Payo Jan fant de festet et sparess, på søsteren hans en sparkonge, på kona en spardame, på den yngste datteren en spar tre, på den yngste sønnen en spar to. Også på de fire andre barna var det festet kort. På plassen utenfor huset fant soldatene ti andre kort. De var slengt tilfeldig rundt. Den pakistanske regjeringen fordømte hendelsen og protesterte overfor den amerikanske regjeringen. Hendelsen fikk ingen alvorlige følger for forholdet mellom Pakistan og USA. Befolkningen i landsbyen, som til da hadde avvist alle oppfordringer fra Taliban om støtte, ble etter dette mer positive til bevegelsen og svært negativt innstilt til amerikanerne.
Wahington DC, USA, 4. september 2008
President George W. Bush, Dick Chenney, Donald Rumsfeld og resten av den amerikanske administrasjonen feiret den suksessfulle operasjonen dagen før, der familien til Payo Jan og ti av deres naboer ble drept. I en pressemeddelelse opplyste de at 19 al Qaida-terrorister var blitt nedkjempet i Syd Waziristan. Av disse skal fire ha vært blant bevegelsens toppledere. Det dreide seg trolig i alle fall om Payo Jan selv, hans kone og hans søster. Den fjerde kan ha vært hans tre år gamle datter, som viste mest «motstand» ved å overleve det første kuleregnet. Soldaten som drepte henne fikk en medalje for tapperhet i strid. Noen år senere fikk han nervesammenbrudd. Han visste hva han hadde gjort. Det tynget ham, selv om han hadde handlet i henhold med sine ordre og den opplæringen han hadde fått.
I en liten landsby nær Angoor Adda, Syd Waziristan, Pakistan, 2013
En bonde og hans familie sitter i skyggen av noen trær utenfor huset sitt og spiser middag. En drone glir inn over området, tungt bevæpnet med det nyeste innen dødelig våpenteknologi. Snart er hele området rundt huset sprengt i filler. Det ble en vanskelig oppgave for dem som skulle begrave familien å finne ut hvilken barnearm og hvilket barneben som hørte til den enkelte barnekroppen.
Under president Barack Obama har anslagsvis 3300 til 4700 mennesker blitt drept av droneangrep. I følge den amerikanske regjeringen er rundt 40 av dem antatt å være terrorister. Resten av de drepte er uskyldige sivile, menn, kvinner og barn. Du kan selv regne ut hvor mange prosent av de drepte som har vært sivile.
Bruken av droner har, i følge den amerikanske regjeringen, ført til reduserte skader på amerikanske soldater. Færre har blitt såret av «friendly fire» eller ved å vrikke ankler, men flere soldater har plager etter å ha sittet stille hele dagen med spillkonsollene sine i bunkere i Texas, mens de har utført heltegjerninger på den andre siden av kloden.
Selvfølgelig finnes det farlige terrorister i verden. Noen av dem har i tiår hatt tilhold i Det hvite hus i Washington DC.
-oOo-
Kilde: Jeremy Schall, Dirty Wars – The World Is a Battlefield
I denne fremstillingen har jeg tatt meg noen dikteriske friheter når det gjelder uvesentlige detaljer, men ikke på langt nær så store dikteriske friheter som presidentene George W. Bush og Barack Obama.