Kultur

Uverdig bruk av korridorpasienter

Tenk deg at du eller en av dine nærmeste er alvorlig syk. Diagnosen får du bak et skjermbrett på korridoren, mens travle behandlere og slitne pasienter får med seg det hele.

Innlegget er skrevet sammen med Ingvil Ystgaard Kjelstad, overlege og klinikktillitsvalgt for Legeforeningen

LIS-lege og avdelingstillitsvalgt for Legeforeningen

HELSE: Tenk deg at du eller en av dine nærmeste er alvorlig syk. Diagnosen får du bak et skjermbrett på korridoren, mens travle behandlere og slitne pasienter får med seg det hele.

Korridorplasser er et særnorsk fenomen som benyttes stadig vekk. Samtidig påpeker helsemyndighetene med jevne mellomrom at sånn skal det ikke være. Så hvorfor skjer det likevel?

Problemet finnes i varierende grad i hele landet. Vårt utgangspunkt er fra Medisinsk klinikk, Oslo universitetssykehus (OUS), hvor vi jobber. Når det er behov for øyeblikkelig hjelp, og når tilstanden er alvorlig nok, blir pasienter lagt inn på sykehuset uansett hvor fullt det er. Hvis det ikke er ledige pasientrom, blir pasienter lagt på korridoren. Planleggingen av OUS-fusjonen tok ikke tilstrekkelig hensyn til utfordringer rundt bygningsmassen (Riksrevisjonen, 2012). Dette har medvirket til utstrakt bruk av korridorplasser ved OUS.

Når helsepolitikere og helseadministratorer debatterer utfordringer i spesialisthelsetjenesten, hentes det som regel eksempler fra avgrensbar kirurgisk virksomhet, som f.eks. det å skifte ut en hofte. Problemstillingene på indremedisinske avdelinger er av en annen karakter. OUS er lokalsykehus for deler av Oslos befolkning, men tar også imot mange pasienter fra Helseregion Sør-Øst på grunn av manglende kompetanse og beredskap ved andre sykehus. Nitti prosent av innleggelsene i medisinsk klinikk er definert som øyeblikkelig hjelp. Ingen innlegges uten grunn, dagbehandling vurderes alltid som et alternativ. Når en pasient likevel innlegges, er målet å få pasienten frisk nok til å kunne forlate sykehuset så fort som mulig.

Til tross for raske utskrivninger er det ofte ikke plass til nye pasienter. Daglig bruk av korridorplasser tvinger seg derfor frem, ofte på andre avdelinger enn der pasienten burde være ut fra et faglig hensyn. Åttifem prosent belegg regnes som optimalt for å unngå bruk av korridorplasser, hos oss er det gjennomsnittlige belegget rundt hundre prosent.

Så hva er problemet? Legges for mange pasienter inn på sykehus og blir de liggende unødvendig lenge? Eller har vi rett og slett for få sengeplasser? Vi er ikke i tvil, antall sykehussenger er altfor lavt, liggetiden er kort og ytterst få pasienter blir innlagt uten grunn.

Antall somatiske senger i Norge har blitt sterkt redusert de siste årene, og er nå betydelig lavere i Norge (3,3 senger per 1000 innbygger) enn gjennomsnittet i OECD-land (4,9 senger per 1000 innbygger ) («Health at a Glance 2011», OECD). Nedgangen i antall senger har vært dramatisk i Helse SørØst, hvor bortimot 1000 senger har blitt borte fra 2007 til 2011 (Samdata, Helsedirektoratet, 2011). Samtidig har den gjennomsnittlige liggetiden gått kraftig ned i løpet av de siste 10-15 år. Den er nå 4,6 dager i Norge mot gjennomsnittlig 7,2 dager i OECD-land.

Det skjer mye bra behandling ved OUS, men bruk av korridorplasser er uverdig. Pasienten får ikke nødvendig hvile og den personlige integritet blir ofte krenket. Hjelp til stell foregår bak et skjermbrett, mens forbipasserende både kan se og høre ting de verken skulle sett eller hørt. Legene fristes til å hoppe over undersøkelser som innebærer at pasienten må kle av seg. Taushetsplikten blir umulig å overholde. Mange befinner seg i en svært alvorlig livskrise, - livet skal kanskje ta slutt. Det er en skam for vårt samfunn at informasjon om alvorlig prognose ikke sjelden må formidles på gangen. Egne rom for samtale med pasient og pårørende finnes knapt.

Forvirring og uro er ikke uvanlig når eldre mennesker blir innlagt på sykehus. Korridorplass for disse pasientene bidrar til økt forvirring og ikke sjelden unødvendige medisinske komplikasjoner (f.eks. fall ut fra sengen). Dette skjer regelmessig.

Sykehusets øverste ledelse gjentar til stadighet at det ikke er påvist redusert kvalitet i pasientbehandlingen. Vi er ikke så sikre på det. Gode kvalitetsindikatorer mangler. Hvis man f.eks. bruker dødelighet som kvalitetsindikator går man glipp av mange nyanser, det er et stort spenn mellom det å være helt frisk og å dø. Dødelighet som kvalitetsindikator sier ingenting om hvor effektiv og god behandlingen var, eller om hvordan pasienten opplevde behandlingen. Det er en mengde aspekter ved kvalitet som ikke uten videre kan tallfestes.

Kortest mulig liggetid er et uttalt mål for helsebyråkratene. Dette har gått altfor langt. Det høye tempoet bidrar til ressurssløsing og forringet kvalitet. God indremedisinsk diagnostikk baserer seg alltid på at vi setter oss grundig inn i pasientens sykehistorie, og at vi gjør fysiske undersøkelser. Parallelt med at vi setter i gang behandling, bestiller vi forskjellige undersøkelser for ytterligere å avklare pasientens tilstand. Resultatet av én undersøkelse er ofte avgjørende for hvilken undersøkelse som deretter er mest aktuell. Diagnostikk er sånn sett en trinnvis prosess som nødvendigvis tar litt tid. Den tiden får vi ikke. Konsekvensen blir at det bestilles mange undersøkelser samtidig for å vinne tid. Dette medfører ikke sjelden unødvendige undersøkelser og merarbeid, neppe særlig effektivt.

Samhandlingsreformen tilsier at kommunen har det medisinske ansvaret for ferdigbehandlede pasienter straks de meldes som utskrivningsklare. En fersk evaluering har avdekket økt sannsynlighet for reinnleggelse av slike pasienter dersom de skrives ut samme dag som de meldes utskrivningsklare (Samhandlingsstatistikk 2011-2012, Helsedirektoratet). Vi tror noen meldes utskrivingsklare før nødvendig diagnostikk og behandling er avsluttet for å frigjøre senger til nye pasienter.

Mangelfull sengekapasitet er et alvorlig hinder for god kvalitet i spesialisthelsetjenesten. Gjentatte varslinger om dette fra «helsearbeidere på gulvet» har ikke medført endringer. Bekymringsmeldingene synes å fordufte et eller annet sted på vei opp i ledelseshierarkiet. At verken toppledelsen i OUS eller helsemyndighetene arbeider for å øke sengekapasiteten, tolker vi som et uttrykk for at man ikke forstår alvoret i situasjonen.