Seniorforsker ved NUPI, Henrik Thune og direktør ved FNI, Leiv Lunde, skriver i Dagsavisen lørdag 15.06.13 om hvordan framtidens politikere må lære seg å inkludere også menneskers følelser i analysene og utførelsene av verdenspolitikken. Dette er en «kjent» tilnærming. Kjent i den forstand at dette har blitt forsket og fundert på siden samfunnets begynnelse frem til i dag. Det er satt i hermetegn fordi dette er blitt oversett og ignorert av storpolitikere like lenge. Den rådende politikken som har styrt, og fortsatt styrer, verden er basert på patriarkalske verdier hvor følelser blir sett på som et anliggende for kvinner og derfor svake og upassende for storpolitikken. Det er derfor særdeles viktig at det er blitt kastet lys på disse «andre» verdiene.
Thune og Lunde peker på to motorer som driver samfunnet vårt; globalisering og nasjonale interesser, som ifølge dem har fungert godt sammen og gjort verden til et bedre sted. De spør videre hva som vil skje dersom de to motorene slutter å fungere sammen.
Den siste tidens opptøyer i Istanbul og de årvisse protestene mot ulike verdensledermøter, denne gang ved G8-møtet i Nord-Irland, kan sees som tegn på disse motorene ikke er like velsmurte likevel.
Det problematiske i Thune og Lundes analyse er at de ikke diskuterer hvorfor disse to motorene har fungert så godt sammen, og dermed mister noe vesentlig i hvorfor politikerene nå er tvunget til å ta hensyn til følelser. Det er ikke til å stikke under en stol at de interessene som har blitt promotert under «globaliseringsparolen» tilhører den såkalte vestlige verden. Det er Vesten som har bestemt utviklingen i dette velfungerende maskineriet av globalisering og såkalte nasjonale interesser. De nasjonale interessene har vært interessene som de mektigste landene har hatt, de samme landene som har styrt verden politisk og økonomisk siden den idustrielle revolusjonen startet på 1700-tallet.
Når forfatterne skriver at dagens konflikter må sees i lys av Keynes’ teorier om ydmykelse, kan man heller ikke la være å se de samme situasjonene i lys av den undertrykkelsen det vestlige hegemoniet har påført store deler av verden. Kolonitiden er det mest åpenbare eksemplet på dette undertrykkende kultur- og systemhegemoniet. Men det stanset ikke der. De strukturelle tilpasningsprogrammene (SAPs) som det Internasjonale Pengefondet (IMF) og Verdensbanken påtvang mange land i Afrika fra 60-tallet og fremover blir sett på som en ny vestlig kolonisering. Den utstrakte støtten til diktatorer og assistanse ved ulike statskupp i Latin Amerika rundt samme tid var også en måte og forsikre seg om at de vestlige interessene ble opprettholdt i alle verdens hjørner.
Dermed blir det veldig problematisk når Thune og Lunde mener at en krevende oppgave for fremtidens realpolitikere blir å «hindre at religiøse og nasjonalistiske strømninger får diktere utenrikspolitikken mellom land». Lik som Kofi Annnan siteres på at globaliering er et faktum, må vi i slike diskusjoner også huske å inkludere andre fakta, nemlig at det er Vesten som har lagt linjene for utenrikspolitikken mellom land verden over i århundrer. Det er derfor fristende å forlenge sitatet deres med «så lenge det dreier seg om andre strømninger enn det Vesten står for».
En annen oppgave de nevner at politikerne vil få er å dempe frykten og ydmykelsen globaliseringen bringer med seg. De snakker som om globaliseringen er noe fullstendig uungåelig som vil ramme alle samfunn. Om det er slik, at globaliseringen er noe som vil ødelegge og ydmyke våre samfunn, er det vel ikke så merkelig at folk verden over protesterer. At følelsene står som pigger på utsiden av alle menneskene som ikke føler at de får lov til å være seg selv, lov til å tro på sine egne systemer. Bare fordi verden (les Vesten) har bestemt at Vesten fortsatt vet best...