Den norske modellen

Den norske modellen består i mine øyne av tre grunnpilarer; solidaritet, likhet og velferd. Velferd er det enkleste å rydde av veien. Både FrP og resten av de norske partiene vil ha gode velferdsordninger som tar hånd om alle. Hvordan man velger å løse de velferdsutfordringene, er imidlertid ulikt, og forsåvidt irrelevant. Private selskaper kan være like gode som offentlige tjenester om man gjør rett under anbudsrundene. Faren er jo alltid at sleipe kommune politikere, eller dumme byråkrater, ender opp med å spørre om priser på tjenester som i praksis er dårligere enn de eksisterende. Da er det jo klart at det blir dårligere. Ingen får mer enn de betaler for, heller ikke kommuner og det offentlige Norge. Sånn er det bare.

Solidaritet er litt vanskeligere. Solidaritet kan deles opp i tre aspekter, hvorav FrP kvalifiserer for to, men feiler på et kritisk viktig. De tre er i mine øyne; bistandsmidler (FrP vil halvere budsjettet, men vil kompensere med at folk kan gi mer gjennom skattefradraget så resultatet blir uansett det samme for bistandsorganisasjonene som er seriøse og kjente), felles velferdsordninger (ingen overlates helt til egne forsikringer og egne sparepenger – de kan komme i tillegg, men i bunn har alle gode ordninger som er betalt av fellesskapet) og hensynsfull politikk ovenfor de svakeste i samfunnet. Og på det siste feiler FrP monumentalt. De har null forståelse for de svakeste i samfunnet. Det er et majoritetsparti, hvor kun majoritetens interesser blir satt i fokus. Billigere alkohol? Positivt for majoriteten, negativt for alle de som ikke greier å si nei til øl nummer to og ti og tjue på en hverdag. Ja til cannabis? Positivt for de som bruker det rekreasjonelt, negativt for alle de som får psykiske problemer og lungekreft av all røykingen. Ja til aktiv dødshjelp? Positivt for de som har kreft og vil slippe å måtte sulte seg ihjel på sykesengen for å få lov til å slippe unna smertehelvete, negativt for alle de som vil føle seg presset til å ta aktiv dødshjelp for å ikke være en byrde for familien og samfunnet. Ja til poker og hasardspill? Positivt for de som liker å spille poker, blackjack, roulette og andre casino spill, men negativt for alle de som sliter med spilleavhengighet og problem spilling. Og sånn kunne jeg fortsatt i det uendelige.

Likhetsprinsippet er også problematisk, eller for å si det rett ut, her stryker FrP med god margin. De ønsker ikke likhet. De hater likhet. De vil ha ulikhet. De vil ha forskjeller, fordi det er det de ser på som frihet; friheten til å kjøpe seg en bedre utdannelse enn de fattige. Frihet til å kjøpe seg lengre liv enn de som har minst. Friheten til å gjøre det så dyrt for alenemødre å bo i byen, at de må flytte ut på landsbygden. Friheten til å bo i en by uten en eneste moské. Det er dette FrP vil ha. Det er et sånt samfunn de argumenterer for. Et klassedelt samfunn. Et samfunn hvor hvem du er, hvem dine foreldre er, hvor du kommer fra, hvor mye penger du har, hvor du har gått på skole og masse annet vil bety mer enn hvordan du oppfører deg og om du er hyggelig eller ikke. Det er det motsatte av den norske modellen slik jeg ser det.