Da vi på slutten av 1700-tallet skulle bygge et eget politivesen, gikk vi til utlandet for å hente impulser og ideer, og da mest etter bobbyen i England. Men modellen avvek på vesentlige punkter, noe vi kan se konturene av i de tragiske hendelsene i juli 2011. Vi fikk et politi som i for liten grad satte faget i førersetet, men lot juristen ta rattet. Vi har aldri sett et faglig ledet politidepartement - i dag omdøpt til Justis- og beredskapsdepartementet. I motsetning til politiordningen i blant annet England.
Det er gått to år siden de forferdelige hendelsene i regjeringskvartalet og på Utøya, og det er grunn til å stille spørsmål om politiet har tatt noen lærdom av det som ikke var bra dette døgnet. Det bør gås til bunns i den politiordningen vi har i vårt land, og ikke bare skrape i overflaten. Det er det sikkert mange som er i tvil om vil skje når vi ser sammensetningen av utvalg som skal finne svar og komme med forslag. Felles for disse utvalgene er at de har en sterk dominans av jurister og andre akademikere, og i liten grad gitt plass til politifaglig personell med solid erfaring.
Da vårt land skulle bygge opp et politi i 1744, gikk vi etter modeller i andre land, og i England var det et demokratisk, ubevæpnet politi der konstabelen kunne ende opp som chief of police. Mens vi i vårt land fikk et politi ledet av jurister, og helt fram til våre dager har det vært et embetsmannsvelde der politimester ansatte, ledet, straffet og avskjediget sine underordnede. I Norge har dette ofte ført til at vi blir mest opptatt av å etterforske, og å oppklare kriminalitet, fordi vi tjener to herrer - påtalemyndighet og politimyndighet. Politiet løper etter kriminaliteten. Vi har ikke lenger et politidepartement, men et Justis- og beredskapsdepartement. Ville det ikke ha vakt oppsikt dersom f.eks. forsvaret skulle ha gått utenom sine rekker og utnevnt en jurist eller teolog til forsvarssjef eller leder av en militær oppsetning? Det er bare i politiet at man gjør dette, fordi alle vet hvordan politiet skal arbeide. Vi har hatt nok teoretikere, som har visst hvordan politiet skal arbeide. Statsrådene for politisektoren har nesten uten unntak kommet fra juristsiden, bare med en eller annen sosionom innimellom - aldri en med politifaglig bakgrunn.
En riksadvokat sa for noen år tilbake, at den dag politiet får en høyskole, er det ingen grunn til at ikke politimestre skal komme fra tjenestmannsrekkene. Vi har hatt politihøyskole i noen år, og det kan slås fast at det knapt finnes et bedre kvalifisert politi i noe annet land. Må det skje et skille av politi- og påtalemyndighet også her i landet for at vi skal få en politifaglig ledet etat? Hvorfor har vi ikke en utrustning som holder mål, men at det alltid må sees til Forsvaret, og bistand derfra, når politiet ikke strekker til? For noen tiår tilbake kom et politirolleutvalg til en konklusjon som sa at «politiet kunne bli større, men måtte ikke bli trykkende». Er det dette som gjør at man heller ser bevæpnede soldater i gatene, forsvarets spesialstyrker, helikoptre og annet materiell når ikke politiet strekker til?
Jeg våger den påstand at liv ville blitt reddet dersom politiet på høyeste plan, gjennom år, hadde vært ledet av politifaglig personell, skikkelig utrustet, bedre bemannet og hadde hatt et samband som fungerte. Det var det Gjørv-utvalget også langt på vei sa. Det er slik jeg ser den bitre lærdom vi må ta med oss fra den 22. juli 2011.