Kultur

Tåka letter

Det gamle Høyre kunne, med en viss ro og selvironi, se seg selv som det det var og alltid har vært. Det nye Høyre preges av noe annet.

«Høyre har alltid fungert som et interesseparti for de bedrestilte i samfunnet». Dette skrev Høyre-mann og historiker Francis Sejersted i firebindsverket «Høyres historie», som kom ut i forbindelse med partiets 100-årsjubileum i 1984. På jubileumsarrangementet samme år overrakte Gro Harlem Brundtland Arbeiderpartiets gave. Det var en treplate, påmontert en bremsekloss og en messingplate med inngravert tekst: «Til Høyre - en bremsekloss gjennom 100 år. Hilsen Det norske Arbeiderparti». Det vakte munterhet i salen.

Det gamle Høyre kunne, med en viss ro og selvironi, se seg selv som det det var og alltid har vært. Det nye Høyre preges av noe annet: Med Civita-leder Kristin Clemet i spissen forsøker man innbitt å forme bildet av et parti som ikke bare omfavner den norske modellen og alt det gode som kjennetegner dagens Norge, men som historisk har bidratt minst like mye som arbeiderbevegelsen til å forme et land med små forskjeller og store muligheter. Alt med ett mål for øye: Å gjenvinne regjeringsmakt for en forsterket høyrepolitikk.

Som del av dette strevet lister Clemet i Dagsavisen (30/5) opp det hun kaller funfacts om den norske modellen - enkeltvedtak og standpunkter som borgerlige regjeringer og politikere i nordiske land gikk inn for i tidlige tider. Hun glemmer det innlysende: Ideer og politikk oppstår ikke i et vakuum. Ingen skal underkjenne samvittigheten og framsynet hos noen lysende politikere i det gamle Venstre. Men perioden Clemet omtaler - 1880-årene til midten av 1930-tallet - preges framfor alt av de bedrestiltes frykt for at den voksende arbeiderbevegelsen skulle vinne oppslutning og makt. Følgelig hadde de positive framskrittene i arbeiderlovgivning og sosialpolitikk til dels samme formål som motstanden mot stemmerett for arbeiderklassen og kreative valglovsendringer for å begrense Arbeiderpartiets mandatuttelling på Stortinget. Det hadde aldri blitt noen hovedavtale for arbeidslivet uten arbeiderbevegelsens evne til motmakt gjennom organisering. Det er pinlig å måtte påpeke dette.

Det burde være unødvendig å forklare Clemet hvorfor Ap i dag snakker mer om den norske enn den nordiske modellen: Sverige var flaggskipet for den nordiske modellen. Men Høyres regjerende søsterparti har til fulle vist at det betyr noe hvem som styrer. Skattene er kuttet med over 100 milliarder svenske kroner. Arbeidsløsheten og de sosiale forskjellene i Sverige raser oppover. Resultatene i den privatiserte skolen går motsatt vei. Men det er verken historien eller våre nordiske naboland denne debatten egentlig handler om. Det er vårt eget land, stortingsvalget til høsten og samfunnsutviklingen i åra framover. Skal Høyre virkelig lykkes med å historiedreie seg til en regjeringsmakt som så skal brukes til å forandre Norge i markant høyreretning? Det kan se slik ut. Med vedtatte partiprogrammer og tydeliggjøring av det borgerlige regjeringsalternativet, kan vi slå fast at tåka letter:

Alternativet til Stoltenberg-regjeringen er en Høyre/Frp-regjering. Norge kan for første gang i sin historie få en regjering til høyre for partiet Høyre. Skatteinntektene - som betaler for eldreomsorg, helse, skole, vei og bane - skal kuttes kraftig. Høyres sier 25 milliarder kroner i skattekutt, FrP sier 100. Får Høyre bestemme, skal dette ikke kompenseres med oljepenger. Da må det kuttes i velferd. Skal det kompromisses med Frp, blir handlingsregelen en forhandlingsregel. Og fundamentet for trygg økonomisk styring ryker. Likeledes vil et kompromiss med Frp sørge for en politikk overfor fagbevegelsen som vil svekke arbeidertakernes juridiske og politiske posisjon. Privatiseringen av skolen blir omfattende. Høyre har ikke moderert politikken som Stoltenberg-regjeringen fikk stoppet i tide da den tok over i 2005. Helsepolitikk blir næringspolitikk med Høyres eksperiment «Fritt behandlingsvalg». Selv Frp slår fast at dette vil fjerne den overordnede styringen og tappe de offentlige sykehusene for ressurser. Man kan si mye om dette. Men noen trygg videreføring av den norske modellen er det ikke.