Høyre mener at skattelettelser gir økonomisk vekst. Derfor ønsker de å kutte. Noen økonomer er enig med dem. Andre ikke. Det er ganske sannsynlig at Erna Solberg, dersom hun ble spurt, ikke hadde påstått at dette var hundre prosent sikkert og hevet over enhver teoretisk tvil. Antakelig hadde hun sagt at sammenhengen, slik hun ser det, er overveiende sannsynlig.
Dersom noen hadde spurt Audun Lysbakken om forholdet mellom pappaperm og likelønn, ville resonnementet vært omtrent det samme. Sammenhengen er overveiende sannsynlig. Godt over femti prosent. Men neppe hundre. Slik kan vi fortsette. Spør Liv Signe Navarsete om hvorvidt god kommuneøkonomi er en garanti mot all fraflytting. Spør Jens Stoltenberg om sammenhengen mellom kronekurs og ledighet. Spør Knut Arild Hareide om han tror et samfunn uten alkohol vil være et samfunn uten vold. Han ville svart noe i retning av at mindre drikking sannsynligvis fører til færre slagsmål.
Slik er politikk. Det er ikke naturvitenskap. Hvis politiske ledere bare skulle iverksette tiltak når de var ett hundre prosent sikre på at de hadde funnet den eneste rette løsningen, og at årsakssammenhengen var like ubrytelig som jern, ville de ikke fått gjort stort. Politiske valg handler om å forholde seg til det som er mest sannsynlig.
Bortsett fra på ett område: I klimadebatten er det fortsatt folk som krever total og fullstendig vitenskapelig enighet før det er riktig å handle. At FNs klimapanel fastslår at klimaendringene er menneskeskapte med en sannsynlighet på 90 til 95 prosent (for øvrig et skyhøyt tall), holder liksom ikke. Frps klimapolitiske talsmann, Per Willy Amundsen, kaller dette for «CO2-teorien». De langt mer usikre framskrivningene til Statistisk sentralbyrå om hva innvandringen kan komme til å koste om 80 år, derimot, legger Frp til grunn for sin politikk. De kaller det ikke «innvandringsteorien».
Det er få ting vi er mer sikre på enn at klimaendringene er menneskeskapte. Vissheten om dette er på samme nivå som at jorda er rund og at tyngdekraften eksisterer. I tillegg er det helt sikkert at dersom vi ikke løser dette problemet, vil vi maltraktere kloden til det ugjenkjennelige.
Derfor var det nitrist at NRKs «Debatten» torsdag kveld endte som en klumpete saus av selvmotsigelser, digresjoner, aparte provokasjoner og ren feilinformasjon. Utgangspunktet for sendingen var hvorfor så få bryr seg om klimaspørsmålet (for øvrig en sannhet med store modifikasjoner). Sendinger av den typen NRK selv presterte, er antakelig en stor del av svaret på det spørsmålet.
Til tross for NRK, var det likevel mulig å finne et lite lyspunkt torsdag 6. juni. Datoen markerer en helt spesiell og sjelden begivenhet i nyere historie. Den symboliserer hva menneskeheten kan være i stand til når vi bestemmer oss for å sette absolutt alle ressurser inn på å knekke et onde. Og da sikter vi ikke til at 6. juni er Svenska Flaggans Dag.
6. juni for 69 år siden seilte en flåte på nesten sju tusen fartøy over den engelske kanalen. Den var satt sammen av åtte lands mariner. På under én måned gikk en million menn i land. De hadde med seg 148.000 kjøretøy og 570.000 tonn med forsyninger. To kunstige havner ble slept fra England til Frankrike. En oljerørledning ble lagt over kanalen for å sikre forsyning av drivstoff.
Operasjon Overlord, eller D-dagen, markerte «slutten på begynnelsen» for seieren over nazistene. Men det som skulle bli verdenshistoriens største sjøinvasjon noensinne må ha fortonet seg som en nesten uoverkommelig oppgave på forhånd. Forrige gang et angrep fra England på Europa over den engelske kanalen hadde lyktes, var i 1106, over åtte hundre år tidligere. General Eisenhower hadde skrevet ned den talen han skulle holde når nederlaget var et faktum. Men han slapp å bruke den. Et knapt år etterpå var krigen vunnet.
Så fort kommer det ikke til å gå når vi skal løse klimakrisen. Men vi vet hva som må gjøres: Vi må slutte å lage energi av fossile brensler og i stedet produsere den ved hjelp av sol, vind og vann. Vi har kunnskapen, arbeidskraften, pengene og materialene som skal til. Det er bare å sette i gang. Vi kan fortsatt rekke det. Men da må vi venne oss av med forestillingen om at de som snakker om en snarlig slutt på oljealderen lider av schizofrene vrangforestillinger, slik det kunne se ut til at programlederen på NRKs «Debatten» mente. Vi må slutte å tro at økonomiske lover står over naturlovene. Det er omvendt.
Klimapolitikk er annerledes enn annen politikk på dette helt sentrale området: Politikk handler for det meste om å styre menneskers liv og økonomien. Vanstyre kan føre til protester eller resignasjon, dårlige levekår og svak økonomi. Men ikke til en rasering av selve livsgrunnlaget. Budsjetter og velgere er størrelser man kan manipulere, vri litt på eller føre bak lyset. Som Ketil Solvik-Olsen så treffende sa det da han i gårsdagens DN lovte å holde seg innenfor handlingsregelen: «Det er fordelen en regjering har. Det er den som får lov til å definere hva som er det optimalt fornuftige».
Denne doktrinen kan muligens fungere innen økonomisk politikk, i alle fall i en begrenset periode. Men ikke når det kommer til klimapolitikk. Naturens lover kan ikke omdefineres, overtales eller trikses med.
Sprekker budsjettet, kan man alltids tappe pensjonsfondet. Sprekker togradersmålet, finnes det ingen bank som låner ut kuldegrader.
hege.ulstein@dagsavisen.no