Kultur

Ufør men ikke uføretrygdet – om NAVs bruk av arbeidsavklaringsmidler

Som råmateriale for en arbeidsmarkedstiltaksbedrift var jeg gull verdt så lenge jeg forble i systemet.

Det har vært sagt og skrevet mye om uføretrygd, særlig vinklet fra det synspunkt at mange, bl a funksjonshemmede, blir nektet deltakelse i arbeidslivet. Det finnes også en annen gruppe, vi som er uføre, men som av forskjellige grunner blir nektet uføretrygd. Vi tilhørte gruppen midlertidige uføretrygdete, hvilken opphørte å eksistere i mars 2010. Fra da av er mange av oss blitt regnet som arbeidsledige, selv uten noen ny medisinsk vurdering. Min søknad om varig uføretrygd ble avslått med begrunnelse at arbeidsavklaring ikke var blitt utprøvd.

I februar 2012 ble jeg derfor plassert på et kurs i såkalt arbeidsavklaring. Selv om jeg hadde legeerklæring på at jeg ikke var frisk nok, ble jeg truet med umiddelbar stopp i utbetalingen av arbeidsavklaringspenger, dersom jeg nektet å delta. Kurset var i regi av Unikum, en arbeidsmarkedstiltaksbedrift i regi av Kirkens Bymisjon. Innledningsvis ble vi testet i forhold til utdannelse, erfaring og interesser. Til tross for 100 pst score på det teoretiske, 0 på det praktiske, universitetsutdannelse (magistergrad i klassisk arkeologi) og 25 års erfaring innen ledelse, økonomi og administrasjon, var det å sy puter i en vernet bedrift det eneste tilbudet Unikum kunne tilby meg. Det til tross for at jeg ikke tåler fysiske og/eller ensidige belastninger og har behov for intellektuell stimulans. Via sosiale medier har jeg fått kontakt med flere høyt utdannede kvinner i samme situasjon som meg selv. Det synes som om NAV ikke har noen tilbud for mennesker med høyere utdannelse. Vi blir kjørt gjennom samme kvern som analfabeter og asylsøkere uten utdannelse og norskkunnskaper. Jeg ser på det som et misbruk hva arbeidsavklaring burde være; nemlig en avklaring av på hvilken måte jeg fortsatt kan bidra, sett i forhold til utdannelse og arbeidserfaring.

Jeg måtte bryte etter halvveis utført kurs. Da sa kroppen stopp. Det var imidlertid ikke nok for min veileder ved Unikum; han mente å ikke ha tilstrekkelig grunnlag for å kunne anbefale en uføretrygd. Selvsagt hadde han ikke det. Som råmateriale for en arbeidsmarkedstiltaksbedrift var jeg gull verdt så lenge jeg forble i systemet. Veilederen hadde tidligere vært ansatt hos NAV. Det samme gjaldt flere andre ansatt i Unikum. De visste således nøyaktig hvordan de skulle forholde seg for å få utløst midler fra NAV. Noen statistikk på hvor mange som virkelig kom ut i (varig) arbeid etter endt kurs hadde de ikke. Men det var ikke uvanlig å gjenta kurset flere ganger. Dermed sitter jeg i klemma. Som anbrakt i en vernet bedrift kan NAV definere meg som i arbeid, hvilket også våre myndigheter ser seg tjent med, jf slagordet om at alle skal med.

En ting er alle enkeltskjebnene; kvinner som føler seg nedverdiget og tråkket på. Vi ser at det vi gjør bare er på liksom, kun et skalkeskjul for å melke det offentlige for midler. Noe ganske annet er de (betydelige) beløp som fortløpende forsvinner ut av statskassen og utbetalt til ulike arbeidsmarkedstiltaksbedrifter; lønnskostnader, administrasjon, drift, lokaler, materialer osv. Det er tross alt skattebetalernes penger det til syvende og sist dreier seg om.