Brennende biler, gatekamper, angrep på politistasjon og bygninger satt i brann. Foreløpig er det begrenset til enkelte forsteder i Stockholm, men skulle det eskalere vil det få konsekvenser også for den norske innvandringsdebatten om det ikke da har gjort det allerede.
Opptøyene i Stockholm vil ventelig bli brukt som et skrekkscenario i argumentasjonen om å stoppe innvandringen til Norge fra ikke-europeiske og islamske samfunn. Med opptøyene i den svenske hovedstaden vil de høyreradikale og ekstreme islamhatende innvandringsmotstanderne si at dette har de påpekt i årevis som et resultat av hva de hevder er ”det mislykkede multikulturelle eksperimentet” og en påstått islamisering. Det vil være en velkjent argumentasjon om at det ikke er annet å forvente når man tillater en ”ukontrollert” innvandring.
”Bare se på Sverige!”, vil være den klare referansen til islamhatende innvandringsmotstandere som bruker enhver anledning som byr seg til å demonisere ikke-europeiske/vestlige kulturer og innvandrere (og barn av innvandrere), islam og muslimer, om at det ikke er annet å forvente enn vold og ødeleggelse fra mennesker som påstås å være kulturelt uforenelige med hvite, etniske europeere. Dette er den billige og lettvinte demagogien som sprer ytterligere fremmedfrykt og nører opp under hat til alt og alle som ikke har et hvitt, etnisk europeisk opphav.
Det stilles ikke spørsmål ved ekskluderingen, hel og halvrasismen, og hvordan mye av de samme fremmedfiendtlige holdningene som de norske høyreradikale innvandringsmotstanderne legger opp til, dyrker og sprer om seg med i det norske samfunnet, også er noe svensk innvandringsungdom (uansett om de er vokst opp i Sverige eller ikke) i varierende grad møter i alt fra rasistene i Sverigedemokratene og deres sympatisører, fra den svenske ordensmakten og fra medel-svennsons mer normaliserte og aksepterte fremmedfrykt (slik vi også kjenner den igjen fra Norge i den velkjente norske åpningsfrasen ”jeg er ikke rasist, men…”). Det er all mulig grunn til å se nærmere på hvordan fremmedfrykt, fremmedfiendtlighet og fremmedhat, overlapper hverandre og har krysningspunkter og hvordan selv de i utgangspunktet mest rasistiske og hatefulle holdninger over tid normaliseres i mer ”moderat” språklige innpakninger.
For mennesker som alltid føler at de aldri er fullt ut akseptert, at de alltid opplever seg å være på utsiden av et samfunn som ser på dem som brysomme og uvelkomne, kan veien til vold og ødeleggelse være nokså kort i mange tilfeller. Volden og ødeleggelsene i Stockholm uttrykker en reaksjon og destruktiv utladning på en lenge oppdemmet frustrasjon av manglende tilhørighetsforhold, av fremmedhet i et samfunn hvor etniske svensker (ikke alle) ikke ser på dem som likeverdige, hvor deres liv oppleves å ikke være noe verdt i møte med arbeidsledighetens eksistensielle tomrom av ikke-bekreftelse.
I mindre grad fokuseres det på at opptøyene er et sammensatt politisk, økonomisk, sosialt og kulturelt problem. Derimot blir det etniske, kulturelle og religiøse (les: islam) i negativ forstand brukt som den eneste enkle forklaringsmodell av de enøyde islamhatende innvandringsmotstanderne.