Kultur

Det nye verdenskartet

Vi må komme videre fra skillet mellom «innvandrerne» og «de norske» i det offentlige ordskiftet.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Innlegget er skrevet sammen med Marta Bivand Erdal, forsker, Institutt for fredsforskning (PRIO).

Det har allerede gått noen år siden Utenriksdepartementet, med Jonas Gahr Støre i spissen, satte «det nye norske vi» på den politiske agendaen. Med begrepet pekte man på noe av det vi finner i vår forskning: at man fint kan kjenne en sterk tilhørighet til både Norge og det landet en selv eller ens foreldre er født i. Anerkjennelse av dette er viktig for en vellykket integreringspolitikk innenriks, men det er altså først og fremst i utenrikspolitikken at denne visjonen hittil er blitt artikulert. Vi håper innenrikspolitikken snart vil komme etter.

Migrasjon har vært et ledd i Refleks-prosjektet som UD igangsatte i 2007 for å sette Norges interesser i en globalisert verden under lupen. Her presenterer vi noen av poengene i vårt kapittel i den avsluttende boka fra prosjektet: «Norge og det nye verdenskartet». Det er våre huskelapper til dem som skal jobbe videre med «det nye norske vi», på veien fra fine ord til et større fellesskap i praksis.

Først vil vi begynne med det som forsvinner i statistikken og i debatter om innvandring: de individuelle historiene. Her vil vi presentere våre to: Vi innvandret til Norge som barn; Rojan fra Iran, Marta fra Polen. Rojan kom til Norge gjennom FN, etter å ha tilbrakt ett år i Tyrkia. I dag er hun norsk statsborger. Iran har hun holdt seg unna siden hun dro derfra. For å reise dit, måtte hun fått iransk pass. Og det er ikke aktuelt. Det er en prinsippsak - gitt den politiske situasjonen i Iran.

Marta er britisk statsborger. Hun og foreldrene kom fra Polen da hennes britiske far fikk opphold i Norge som ekspert. Hun og moren ville antakelig fått asyl, gitt situasjonen i Polen tidlig på 80-tallet, og deres historie, men valgte å være familiemedlemmer som fulgte Martas far. Det er ikke aktuelt for Marta å frasi seg det britiske passet for å bli norsk statsborger. Det er også en prinsippsak - gitt forbudet mot dobbelt statsborgerskap i Norge.

For Marta er det viktig at barna opplever sin mors røtter i utlandet, i tillegg til røttene hun har i Bergen, der hun vokste opp. Rojan er fra Groruddalen. Eller kanskje er hun først og fremst fra Oslo. Eller er det Iran? Hun vet aldri riktig hva hun skal svare på det evinnelige spørsmålet: «Hvor kommer du fra?». Marta kan stort sett selv velge om hun vil fortelle om hvor hun «egentlig» er fra. Rojan - med sitt navn og utseende - har ikke det valget.

For oss begge danner mennesker og referansepunkter i flere land naturlige ankerfester, selv om erfaringene vi har med å leve i det norske samfunnet veier tyngre. Det er jo her vi har tilbrakt det meste av våre liv.

Dette er våre historier. Bare to blant mange. I vår forskning møter vi mange med lignende, eller helt andre, historier. Noen av dem er født her. Andre kom til Norge som barn. De aller fleste kom i voksen alder. Noen som flyktninger, andre på grunn av kjærlighet, atter andre for å arbeide. Skal vi jobbe mot et nytt og større fellesskap, må vi se individene bak «polakkene i byggesektoren», «den muslimske jenta med hijab», kort sagt: «de andre». Her følger noen oppsummerende punkter å ta med seg på veien:

Tilknytning til flere steder er ikke forbeholdt personer med innvandrerbakgrunn. Svært mange opplever sterk tilhørighet til flere steder i Norge. Stadig flere tilbringer perioder i utlandet som del av studier eller arbeid. Migrasjon er en realitet i det norske samfunnet. Og det er intet nytt fenomen. Der Norges korte innvandringshistorie stadig debatteres, blir vår lange utvandringshistorie sjelden trukket inn i debatten. For få generasjoner siden var det vi som måtte forlate familie og hjembygd, og være avhengige av å bli tatt imot av dem. Det var vi som beholdt kontakten til opphavslandet Norge i noen generasjoner. Og sendte gaver til familie og bekjente i gamlelandet. Det bor i dag nesten like mange personer i USA som regner seg som norskamerikanere, som det bor mennesker i Norge.

Det ligger mye definisjonsmakt i måten språket brukes på, av politikere og media, så vel som i dagligtalen. Vi må komme videre fra skillet mellom «innvandrerne» og «de norske» i det offentlige ordskiftet. Vi som kom til Norge som barn - eller de med besteforeldre som kom hit for femti år siden - må få lov til å føle oss som, og bli oppfattet som, en del av det norske samfunnet, på lik linje med andre.

Lovgivningen bør gjenspeile anerkjennelsen av mangfoldige tilhørigheter ved å tillate dobbelt statsborgerskap. Det nåværende forbudet gir ikke rom for de sammensatte identitetene i en globalisert verden. Nettopp derfor har stadig flere stater åpnet opp for dobbelt statsborgerskap de siste tiårene - mens Norge har blitt liggende etter.

Norge har mye å vinne på å investere i det potensialet som ligger i migranters interesse for, og bidrag til, sine opphavsland. Pengeoverføringer fra migranter utgjør mer enn det dobbelte av staters bistand på verdensbasis. Mange bidrar også gjennom mer organiserte utviklingstiltak. Med et langsiktig perspektiv, for eksempel gjennom støtteordninger og ressurssentre, er det mulig å forsterke nytten av disse bidragene, til beste for alle involverte.

Innsatsen bør samordnes på tvers av departementer og direktorater for å få fram synergieffektene. Dette i tråd med at innenriks- og utenrikspolitikken i dag er nært forbundet med hverandre. Hvis migranters ønske om å gjøre en forskjell «der» verdsettes i det samfunnet de lever i «her», vil det ha en positiv effekt på opplevelsen av inkludering. Migranters utviklingsengasjement har altså også innenrikspolitiske ringvirkninger.

Svært mange i Norge har en migrasjonshistorie, egne erfaringer med å bo i et annet land, besteforeldre som har innvandret hit eller slektninger som i sin tid utvandret herfra. Å ivareta den norske befolkningens interesser i inn- og utland krever at vi endrer fokus: bort fra en problemorientering rundt «innvandring», mot en holdning hvor vi som samfunn benytter oss av de mangfoldige båndene mange av oss har til folk og steder utenfor Norges grenser.

Mer fra: Kultur