AKP (m-l) - farlige danske venner i Gudbrandsdalen

Det ideologiske slektskapet, kommunismen og maoismen, samt aktiv, samkjørt tilrettelegging via celler i Stockholm, det sørlige Sverige, Kairo og Beirut (spesielt når det gjaldt kontaktpunkt for videre skolering og våpentrening i PLOs leire i Midtøsten) trekker en rett linje bl.a fra AKPs Peder Martin Lysestøl og andre norske våpendragere, til et lukket terrormiljø i Stockholm og København. Et nettverk som også favnet Norge i flere faser og situasjoner, ikke minst med blodspor til og fra Danmark.

Han var blond, dansk og så uskyldig ut. Her avbildet av sin daværende kjæreste i en hytte i Gudbrandsdalen. Men Holger Jensen, som hadde Aarhus som sitt utgangspunkt, var en av de mest skruppelløse terroristene i Skandinavia. Holger Jensen gjennomgikk en hel serie treningsprogram i lukkede leire i Midtøsten, og var meget sentral i den videre oppbygging av terrorceller som tidlig lå godt inne i et internasjonalt terrornettverk med direkte forbindelse til de mest kjente terroristorganisasjonene i Europa gjennom 1970- og 1980-årene. Som dette private fotoet viser, hadde Holger Jensen opphold i Norge, på linje med en rekke andre danske terrorister som fikk opplæring i ulike PLO-leire i Midtøsten. Jensen døde like brutalt som han levde, etter at bilen hans ble helt smadret av en stor lastebil i en forstand av Århus i 1980.

Gudbrandsdalen ligger like uskyldig, avskjermet og vakkert til. Og hvem kunne mistenke et ungt, vakkert, dansk par som leier en hytte for noe så vondt og brutalt? Det vil si, jenta hadde vel bare en anelse om hva som foregikk. Mens blonde Holger Jensen på sin side trengte kvinnelig anstand for ikke å tiltrekke seg for mye oppmerksomhet.

Han var en nøkkelperson som ledet den danske terrororganisasjonen i mange år. Holger Jensen var en av de best skolerte danske terroristene, og var samtidig en av de mest skruppelløse i den danske terroristgruppen. Etter en rekke treningsopphold i PLO-leire bygde Jensen opp det mest brutale terrornettverket i Danmark siden den tyske okkupasjonen.Terrorbranner, bank og postran, våpentyveri fra det svenske og danske forsvaret, kidnappinger, utpressing og spionasje var på det politiske programmer til Holger Jensen og hans partnere.

Det er flere forhold som peker i retning av Holger Jensen også i forbindelse med kapring av et Lufthansafly, flight 181 fra Mallorca til Franfurt i 1977. En dramatisk kapringen som fant sted 13. oktober 1977. Holger Jensen ladet opp på en hytte i Gudbrandsdalen i Norge foran denne kapringen. Terroristgruppen som som gjennomførte selve kapringen kalte seg ”Commando Martyr Halime”. Kapringen av flyet på vei til Frankfurt ende i Mogadishu, der en tysk spesialstyrke slo til og drepte alle kaprerne, untatt Souhaila Andrawes, som senere flyttet til Oslo i all stillhet.

Men flere kilder viser til at Holger Jensen deltok under rekognosering og planlegging foran denne bestemte aksjonen. Han ledet selv den danske terroristgruppen som senere ble kjent som Blekingegadebanden i ti år, i en rolle som gikk i arv fra Niels Jørgensen og Gotfrid Appell. Alle disse tre er slett ikke ukjente navn for Peder Martin Lysestøl, Sigurd Allern og Finn Sjue i ledelsen av AKP (m-l). Det er heller ikke navnet Wadi Haddad og Bassum Abu Sharif, som ledet og skolerte det internasjonale terrornettverket fra sine posisjoner i den ene av de to dominerende PLO-fraksjonene, PFLP. Mitrokhin-arkivet i Storbritannia viser at dette nettverket utførte oppdrag fra KGBs med lyssky "Avdeling V".

Hvem kan tenke seg at terrorister brukte hytter i fredelige Gudbrandsdalen for å gjemme og hvile seg mellom terroraksjoner ute i Europa? (Foto: R. Vega, mai 2013). Da Holger Jensen dukket opp i Gudbrandsdalen sammen med sin daværende kjæreste, var det fortsatt ingen som ante uråd. I følge den svenske etterretningsagenten, Gunnar Ekberg, var Peder Martin Lysestøl i AKP (m-l) aktivt med og bygde opp nettverk for Wadi Haddad og de palestinske fraksjonene som drev mest aktivt med flykapringer og større terroraksjoner. Lysestøl samarbeidet med svensken Jan Guillou, som igjen arbeidet for KGB under resident Jevgeni Gergel i Stockholm.

Det som senere ble kalt ”Blingegadebanden” hadde flere sentrale medlemmer som stadig møtte sine norske og svenske våpenbrødre, både i og utenfor treningsleire i Midtøsten. Holger Jensen, som var en av flere terrorister som hvilte ut i Norge, bar en tung politisk arv med seg. Tidligere var Gotfrid Appell, Niels Jørgensen sammen med Torkil Lauesen, Carsten Nielsen, Jan Weimann selve kjernen og hjernen i det som ble kjent som Blekingegadebanden. 3. november 1988 ranet gruppen Købmagergade Postkontor, de de skjøt ned og drepte den 22-årige politibetjenten Jesper Egtved Hansen. Her fikk de med seg et utbytte på 14 millioner danske kroner, hvorav 9 millioner ble overført til PLOs fraksjoner i Midtøsten.

Etter det brutale ranet i Købmagergade ble det endelig satt ressurser inn i politietterforskningen i Danmark, som lenge var hemmet på grunn av innbyrdes konflikter mellom kriminapolitiet og Politiets efterretningstjeneste (PET). Den danske sikkerhetstjenesten hadde i tillegg betydelig ressurknapphet gjennom 1970 og 1980-årene, og baserte seg i stor grad på hjelp fra kolleger i Norge, Sverige, Tyskland, Storbritannia og Israel. Etter at antallet flykapringer økte på ut over i 1970-årene kom også CIA offensivt med i bestrebelsene på å kartlegge terrornettverkene.

Da Holger Jensen døde i 1980 var dansk etterretning på plass i begravelsen og sikret seg fotos og alle mulige data på de fremmøtte. Paradoksalt nok vil slike tiltak i Norge være ulovlig etter den nye instruksen som kom i kjølvannet av Lundkommisjonen, der hovedkonklusjonen synes å være forfeilet.

Flere sentrale medlemmer av Blingegadebanden fikk etter begravelsen av Holger Jensen diskrete hjemmebesøk, uten at de selv var hjemme. Etter 1980 fulgte en rekke etterretningsorganisasjoner med når kontaktpersoner for det betydelige nettverket under PLOs fraksjoner og Wadi Haddad var på reiser i Norge, Sverige og Midtøsten. Tidlig ble Peder Martin Lysestøl i AKP (m-l) lokalisert i trafikk for å etablere kontakter for toppterrorister. Ifiltratør Gunnar Ekberg fra svensk sikkerhetstjeneste leverte inn rapporter om dette til svensk sikkerhetstjeneste. Allerede i 1971 fikk norsk overvåkningspoliti hjemlet telefonovervåking av Peder Martin Lysestøl og Finn Sjue i AKP (m-l). Bakteppet var de stadig sterkere forbindelsene til verdens fremste terrorister.

Holger Jensen i fjellet i Gudbrandsdalen. Norsk overvåkningspoliti (POT, nå PST) fikk ofte varsler da dansker og svensker fra terrornettverkene dukket opp i Norge, spesielt etter at de hadde gjennomgått terrortrening i Midtøsten. Om politiet fikk med seg Holger Jensens besøk i fjellheimen i Gudbrandsdalen er usikkert. Sikkert er det at hele det sentrale apparatet i AKP (m-l) ble til gjenstand for betydelig oppmerksomhet, og ikke bare av norske overvåkere. Navnet Holger Jensen er ikke ukjent for AKP-lederne. Det er heller ikke møtesteder som Cafe Liberation i København.

Da Blekingegadebanden ble avslørt i 1989, hadde den danske terroristgruppen bygd seg opp gjennom mer enn 15 år, med våpentyverier fra militærlagre, flere post- og bakran, alvorlige kidnappingsforsøk, dokumentforfalskninger og mye mer. Alt i alt var utbyttet beregnet til mer enn 30 millioner danske kroner. Store deler av disse pengene forsvant ut av landet, til forbindelser under Wadi Haddads ”spesialkommado” i Folkefronten for frigjøring av Palestina (PFLP). Haddad, som var PLOs sjefdesigner bak flykapringer som politisk våpen, var en av KGBs mest påaktede agenter i Midtøsten til sin død, i 1978.

Ved en rekke anledninger var sentrale medlemmer i Blekingegadebanden i Norge. En kidnapping av en svensk milliardær var planlagt i detalj, og denne skulle holdes på en hytte ved Drøbak til løsepenger ble betalt. Ved en annen anledning ble det planlagt et våpentyveri fra ett av forsvarets containere utenfor Oslo. Jeg har spesielt studert de tekniske opplysningene som ble funnet i tilknytning til denne aksjonen, og det er helt tydelig at de involverte var godt skolerte for slike operasjoner. Utplassering av vakter, utrustning og teknisk utstyr har en uhyre profesjonelt preg. Det samme gjelder sambandsopplegg, som var helt på høyde med det politiet hadde på denne tiden. Skjønt, norsk politi har slitt med dårlige sambandsmidler i 30 år.

Norske, svenske og danske statsborgere fikk terrortrening fra 1969

De danske terroristene, som selv hevdet å arbeide for ”palestinernes sak”, begynte sin operative, voldelige karriere med terrortrening i Jordan, fra høsten 1969, da de første to danskene ankom. Gert Rasmussen og Xander Truelsen var begge edsvorne maoister, og de første til å reise til Jordan for videre skolering. Etter hvert kom svensker og nordmenn inn i treningsleirene, hvor det pågikk både ideologisk og fysisk trening, i et format som nok har vært kraftig underkommunisert til nå.

De ”frivillige” på terrortrening ble tildelt hver sin føringsoffiser som de hadde å forholde seg til, så lenge de befant seg på ulike spesialkurs og fikk videre skolering i lukkede og avskjermede treningsleire både i ørkenen og i høydedragene nord og nordvest for den jordanske hovedstaden.

Kjemien mellom skandinavene og araberne var ikke alltid den beste, men disiplinen var jernhard. Så hard at noen rett og slett resignerte og deserterte. To tyske nynazister som deltok på denne treningen lykkes i 1980 å evakuere og ta seg inn til Beirut, hvor de ble pågrepet av kristne libanesere, fengslet og avhørt gjennom flere uker.

Kommunister, fascister og nazister ble stadig forbrødret i de lukkede, blinde hat-kulturene der jøder, jødiske rettigheter og blotte jødiske eksistens konsekvent ble demonisert etter alle kunstens regler. I en ytre rammen lå hatet mot demokratiet, forenklet kalt ”kapitalisme” og ”imperialisme”.

Gert Rasmussen har fortalt en god del om treningsoppleggene som pågikk fra 1969, i lukkede leire i Syria, Libanon, Jordan, Algerie og Jemen. Han har fortalt at han oppfattet treningen som forberedelse til angrep over grensen til Israel. Men han legger til:

"Treningen kunne jo vise seg å bli nyttig hvis det oppsto en revolusjonær situasjon i Danmark. For eksempel kunne det bli nødvendig å sprenge en bro i luften."

(Kilde: Blekingegadebanden – Den skjulte cellen, s. 128)

Her får vi en indikasjon på at ett av motivene for å reise til treningsleire under PLOs vignett i Midtøsten var å skolere seg for aktuelle krisesituasjoner hjemme. Her utløses nokså entydig et juridisk holdbart grunnlag for å få rettskjennelser og utvidede fullmakter for overvåkning etter gjeldende lovverk, både i Sverige og Norge. Det var m.a.o. intet ulovlig i den overvåkningen som nå tok til, men moraliseringen over dens ulovlighet var ofte tilstrekkelig retorisk ammunisjon til å motivere for ytterligere skjult virksomhet, og samtidig bidra til å avsløre disse forhatte overvåkerne. Slike kampanjer satte selvsagt KGB umåtelig stor pris på, og de kjente sin besøkelsestid.

Danske Gert Rasmussen er den som i ettertid har vært mest frittalende om terrortreningen som pågikk i Midtøsten fra 1969. Andre som har deltatt fra Skandinavia har i senere avhør med politiet hver for seg har gitt fragmenterte utdrag. I ett tilfelle skal en nordmann ha blitt fanget inn av israelsk sikkerhetstjeneste på gjennomreise i Tyskland, og valgte etter tøffe avhør å samarbeide med israelerne gjennom flere år, før norsk politi overtok kontakten. Slik fikk skandinaviske sikkehetstjenester stadig mer innsyn i trafikken inn og ut av treningsleire i Midtøsten. I tillegg hadde svensk etterretning lykkes i å plassere en av sine egne i den innerste sirkel rundt KGBs partner i Stockholm, Jan Guillou, og hans norske våpenbror, Peder Martin Lysestøl.

Over en periode møtte Gert Rasmussen og Xander Truelsen den øverste ledelsen i ”Folkefronten for frigjøring av Palestina” (PFLP), hver dag under sitt opphold i Jordan, og før dette en periode i den libanesiske hovedstaden. Samtalene var både av ideologisk og praktisk karakter. Men det var nå tydelig at PFLP-leder Georg Habash, som personlig hadde samtaler med de to danskene flere ganger, hadde betydelige ambisjoner knyttet til de nye danske forbindelsene. I København var det Gotfred Appell som trakk i trådene, og bygde opp cellestrukturer basert på samarbeidet med PFLPs ledelse. På Wikipedia blir han kun omtalt i forskjønnende ordelag som en dansk ”sosialistisk teoretiker.” Dette er en meget romantisert fremstilling, da nettopp denne Gotfred Appell med sitt spesielle etternavn bidro til det arabiske kodenavnet ”Eplene” på den danske terrorgruppen.

Direkte kontakt mellom dansk terrorcelle og Wadi Haddad

I Midtøsten var det PFLPs Wadi Haddad som var den reelle operative lederen. Mitrokhin-arkivet i Storbritannia avslører ham ettertrykkelig som KGB-agent under kodenavnet ”Nationalist”. I juli 1970 hadde Gotfred Appel selv personlige møter med Haddad, noe han bekreftet i vitneutsagn etter at den danske terrorgruppen ble endelig avslørt i 1989. Appel ble arrester og satt i langte politiavhør.

Xander Truelsen fikk kodenavnet ”Sami” og Gert Rasmussen ”Abu Kamal”. (Kilde: Blekingegadebanden – Den skjulte cellen, Peter Øvig Knudsen, Forlaget Press, 2008). Finn Sjue, som senere ble leder i AKP (m-l)s, fikk et halvt år senere kodenavnet ”Abu Yasser”, da han ankom treningsleirene i Jordan. Den svenske forfatteren Staffan Beckmann var i treningsleirene samtidig med de to danskene, og traff de to i en av leirene. Truelsens kodenavn "Sami" ble tidlig identifisert gjennom telefonavlytting fra flere land, og han fremstår i politidokumenter som en viktig kontakt i København, i en tidlig fase da også vår hjemlige Peder Martin Lysestøl stadig var på utflukt.

Blekingegadebanden opererte fra sine baser i København og Aarhus i flere land, ofte som støttespillere foran terroraksjoner. De leverte ut penger, våpen og eksplosiver på avtalte steder i Europa. Da danske, svenske og norske ekstremister befant seg i Jordan sommeren 1970, på samme tid og i samme leirområder som den beryktede terroristen Carlos, tyske Røde Arme-fraksjon, IRA, franske Action Directe, ETA og en rekke PLO-fraksjoner, gikk alarmen i flere land. Fra nå av ble et nytt terrornettverk organisert i autonome ledd og fraksjoner av kommunistpartier over hele Europa, parallelt med oljekrisen. Ledelsen i AKP (m-l) burde forlengst ha gått ut og fortalt om sin reelle roller oppe i dette, da det foreligger helt konkrete opplysninger som fester nøkkelpersoner i organisasjonen til nevnte aktører, fra og med 1969-1970.

I treningsleirene ble det gjennomgått grunnleggende militærtrening, utholdenhetstrening, kurs og praktiske øvelser med tidsinnstilte bomber, håndtering av tennere, tennsnorer, lunter og sprengstoff som ”semtex” og ”trotyl”. En til dels inngående elektronisk innføring i tilvirkning av tidsinnstilte bomber var en del av det videre kursprogrammene.

Russiske Kalashnikov-gevær i ulike varianter var hovedvåpenet. Det ble drillet i atskillelse, sammensetning, vedlikehold og skyting. Men også flere typer pistoler og maskinpistoler var i bruk, samt håndgranater av russisk, polsk, kinesisk og egyptisk fabrikat. Oppholdene i treningsleirene hadde preg av en del konflikter, der varmen var en del av problemkomplekset for skandinavene og tyskere som ikke alltid var fornøyd med opplegg og forpleining. Utsendinger fra Baader Meinhof-banden/Røde Arme-fraksjonen i Tyskland hadde i perioder tilpasningsproblemer, men ble etter hvert avklimatisert i brennhete leire, i høydedrag nord, nordvest for hovedstaden Amman i Jordan. Der var også Trond Ali Lindstad sommeren 1970.

Utsiling av talenter til videre skolering

Etter en grunntrening ble terror-kandidatene plukket ut en for en. Noen ble sendt over til mindre kroppslig arbeid, mens de mest talentfulle ble tatt vare på. For dem fulgte kurs i feltetterretning og spionasje, likvidasjoner, kidnapping og flykapringer(!). Når treningen var vederlagsfri skyldes det ikke bare en gjensidig interesse i det å bygge opp et internasjonalt terrorapparat og drive spionasje i vestlige land og mot Israel. En rekke kommunistpartier hadde behov for kampceller som var praktisk trente i ”væpna revolusjon”. De to første danskene som startet ut i PLO-leire ble høyt påaktet. Wadi Haddad var deres leder, og det var nettopp i perioden 1969-1970 at Haddad ble innrullert i KGBs system, som en av KGBs viktigste medarbeidere i hele Midtøsten.

Jan Guillou og Peder Martin Lysestøl i Egypt

Den svenske utsendingen Jan Guillou dukket opp på et heller slitent hotell, Carlton, i 23. juli-gaten i den egyp­tiske hoved­sta­den Kairo i 1969. Med seg hadde han sin daværende samboer Marina. Hun måtte pent vente på hotellrommet, da den 26 årige Jan Guil­lou troppet opp på forværelset til daværende, egyp­tiske innen­riks­mi­nis­te­r, Sharawi Gomaa. Deretter fikk han en lang samtale med innenriksministeren, som bl.a. var administrativt ansvarlig for etterretningstjenestene i Egypt. Det er ikke mulig å finne noe konkret om hva dette møtet med den egyptiske innenriksministeren egentlig bygde på, heller ikke i Jan Guillous sterkt avstumpede selvbiografi, Ordets makt og avmakt. Han har heller ikke nevnt sitt virke som KGB-agent med ett eneste ord, og med dette faller moraliseringen over "ulovlig politisk overvåking" som stein til jorden. Biografien kom på norsk i 2009.

Sikkert er det at det både fra svensk, dansk og norsk side ble oppnådd tidlige kontakter i Midtøsten, som utvetydig er direkte forbundet med terrorismen som eskalerer ut over gjennom 1970- og 1980-årene.

Siden kontaktpunktene synes å ha ligget i Stockholm og det sørlige Sverige, også for danske og norske statsborgere - før avreise til treningsleire i Midtøsten, blir det fortsatt til poenger å ta med seg at en av den svenske edderkoppen Jan Guillou arbeidet for KGB i den perioden da han sammen med norske Peder Martin Lysestøl bygde opp videre strukturer for hemmelige kontakt og informasjonsformidling, i flere arabiske land, og i Danmark, Sverige og Norge.

Peder Martin Lysestøl kom fra Jugoslavia til Egypt, i 1968, og var nesten umiddelbart i kontakt med det apparatet som gjennom syv hektiske sesjoner i den egyptiske hovedstaden bygde ut fraksjonene i den palestinske frigjøringsorganissjonen PLO. Al Fatah og PFLP (Tidligere ”Den arabiske nasjonalistbevegelse, ANM) utgjorde en todeling som kraftsamlet islamsk ”hellig krig” med marxist-leninistisk og maoistisk ”væpna revolusjon”. PFLP ble i 1969 delt opp i flere spesialiserte enheter.

PLOs og KGBs spesialoperasjoner for terror og sabotasje

Den viktigste var avdelingen for ”Spesialoperasjoner” i PLO-fraksjonen PFLP, ledet av KGB-mannen Wadi Haddad. Denne effektuerte en rekke oppdrag på direkte instruks fra KGBs egen terroravdeling i Moskva, ”Avdeling V”, og bidro til forsyninger av ”spesialvåpen” før større og særlig alvorlige terroraksjoner. Av Mitrokhin-arkivet i Storbritannia fremgår det at det russiske etterretningsfartøyet ”Kursograf” bl.a. bidro med våpenforsendelser, som ble droppet utenfor den meget strategiske havnebyen Aden i Sør-Jemen. Fra 1967 var Sør-Jemen å betrakte som et Sovjet-Russisk protektorat.

Nevnte ”Avdeling V” hadde ofte egne arbeidere utenfor KGBs primære apparat i ambassadene. Disse sorterte under ”Linje N” i KGB-residentenes organisasjon i respektive vertsland. Siden det var personer med tilknyning til Linje N som holdt kontakt med terrorister og deres logistikk, også i Skandinavia, hang vestlig etterretning seg på disse personene, som ofte opererte uten diplomatisk immunitet og gjerne for seg selv. Disse kunne opptre i forkledninger som journalister og representanter for øst-europeiske, statlige selskaper. Rundt disse igjen lå det kontaktnett organisert fra det hemmelige politiet i Øst-Berlin, Stasi. Spesielt i Norge, mer enn i Danmark, ble KGB så vingeklippet av det stadig mer forhatte overvåkningspolitiet at de i lange perioder ble delvis handlingslammet for å reorganisere sine apparat med konfidensielle kontakter og agenter. I Skandinavia er det egentlig bare under KGB-residenten Jevgeni Gergel i Stockholm det tidlig ble registrert direkte aktivitet for å støtte enkeltpersoner som bygde opp logistikk for terrorister internasjonalt, men som samtidig drev ren spionasje for å lokalisere forsvarsanlegg og registrere ansatte i sikkerhetstjenestene i Norge og Sverige. KGBs mann i Stockholm, Jan Guillou og hans Peder Martin Lysestøl, samt den senere AKP-leder Finn Sjue var i høyeste grad med i oppløpet når det gjaldt opplegg for spionasje i Sverige og Norge. Kontakten mellom Oslo og Stockholm var diskret, men hyppig.

Finn Sjue ble til "Abu Yasser"

I slutten av juni 1970 ankom også Ulrike Meinhof, Andreas Baader og Gudrun Ensslin treningsleirene i Jordan. Dette trekløveret var intet mindre enn grunnleggerne av det som skulle bli en av de mest voldelige terroraksjonene i Europa. Fra Norge dukket etter hvert Peder Martin Lysestøl, Trond Ali Lindstad og Finn Sjue opp. Samtidig kom venezuelianeren Illich Ramirez Sanchez til samme område i Jordan, fra Moskva via Beirut.

Bassam Abu-Sharif het mannen som var ansvarlig for å sorterte ut utlendinger, på vegne av Wadi Haddad og PLOs ledelse. Det var den samme Abu-Sharif som gav nevnte latinamerikaner tilnavnet "Carlos". Dette fremgår av de to bøkene som har kommet ut på norsk om Blekingegadebanden. (Se litterturliste under). Snart skulle Carlos bli en av verdens mest ettersøkte terrorister. Han har selv fortalt at han møtte "franskmenn, skandinaver og italienere" under sitt opphold i Jordan, sommeren 1970. I vårt perspektiv er det stadig skandinavene som fanger spesiell interesse. Hva er omfanget av den meget spesielle trafikken inn til treningsleire i Midtøsten, som offisielt gikk under den palestinske vignetten?

Samme ideologi, samme motiv, samme operasjonsfelt

I Tar­jei Våg­støls hoved­fags­opp­gave om Palestina-gruppene i Norge (UiO, 2007), går det frem at Peder Mar­tin Lyse­støl hjalp svensken Gun­nar Ekberg med å finne kon­tak­ter i Midt­Østen. Dette bekreftes entydig i Ekbergs eks­plo­sive bok, De skall ju ändå dö: Tio år i svensk underrättelsetjänst. Ekberg infiltrerte det lukkede miljøet rundt Jan Guillou, og hans partner, Peder Martin Lysestøl, og den svenske etterretningsmannen avleverte jevnlige rapporter til sin oppdragsgivere. Utdrag fra disse rapportene ble selvsagt også sendt norsk sikkerhetstjeneste, for så vidt som flere nordmenn, og ikke bare Peder Martin Lysestøl, syntes å være involverte i det som nå bygde seg opp i Stockholm.

En annen kjent AKP-skikkelse i Norge, Jon Michelet, var en av kurerene som ofte dukket opp i Stockholm og i andre svenske tettsteder og forsteder, og i det han trodde var bortgjemte strøk langs svenskegrensen. Kurer Michelet fikk også gaver av heller tvilsomme diplomater (Han har delvis bekreftet dette selv). Jon Michelet ble etter dette rutinemessig behørig klistret inn i sikkerhetstjenestenes arkiver, både på svensk og norsk side. Slik begynte ”mappa” til Peder Martin Lysestøl og Jon Michelet å vokse seg fet ut over i 1970-årene, helt i tråd med gjeldene overvåkningsinstruks. Det er intet i dette bildet som tilsier at de to ikke skulle vært overvåket. Hvordan de to herrene har oppnådd å få erstatning for ulovlig overvåking er en av de mange politiske gåtene som hefter seg ved vår samtid.

En av hovedpersonene i Stockholm-cellen var altså Jan Guillou som arbeider for KGB, og hans norske partner var Peder Martin Lysestøl. Det var trafikk begge veier over grensen i sakens anledning, bl.a via Kongsvinger og Røros. Senere i denne artikkelen kommer jeg tilbake til aksen Lillehammer –Dombås som er interessant av flere grunner med den trafikken som nå etter hvert pågikk, der bl.a. svenske og norske militæranlegg ble lokaliserte, samtidig som terrorister hvilte ut i hytter i norske fjell. Dette er også så vidt nært innpå militært strategiske områder som

Gun­nar Ekberg skriver dette i avisen Expres­sen, 25. okto­ber 2009:

Guil­lou säger vis­ser­li­gen själv att hans kon­tak­ter med KGB avbröts1972. Men det har vi bara hans egna ord på och tid­punk­ten fram­står som väl­digt pas­sande, där­med svär­tas inte hans livs scoop från 1973 -artik­larna om IB.

Tilsvarende får AKPs Finn Sjue og SVs Berge Furre en utfordring, i det en betydelig kartlegging av ansatte i norsk sikkerhetstjeneste, samt forsvars- og signalanlegg i Norge flyter sammen med passasjer der KGBs Stanislav Tsjebotok er ute på en hektisk serie med samtaler med Furre. I tillegg kommer meldinger fra Norge til Øst-Berlin, som etter hvert så høyt påaktet at de havnet på skrivebordet til den Øst-Tyrske diktatoren, Erik Honecker. (Mer om dette senere).

KGBs Jevgeni Gergel i teamet Peder Martin Lysestøl samarbeidet med.

Da Jan Guil­lou begynte å tur­nere som KGB-agent ut fra Stock­holm, var KGB-residenten i den svenske hovedstaden, Jevgeni Gergel, han føringsoffiser. Men gene­ral Niko­lai Pav­lo­vitsj Gusev leder for KGBs lukkede Avde­ling V i Moskva i denne perioden. Denne spesielle avdelingen, også omtalt som ”Direktorat S” er KGBs egen spesialenhet for terror, sabotasje og likvidasjoner.(Kilde: Mitrok­hin Archive, bd 1, s. 381).Denne spesielle seksjonen av KGB har blitt viet spesiell oppmerksomhet av vestlige etterretningstjenester, fordi den utviklet opplegg for terror og sabotasje i fredstid, og fordi den operativt lå så tett innpå den militære etterretningstjenesten GRU og dets spesialavdelinger ”Spetznaz”. I alle nyere russiske oppsettinger er det ut fra styrkesammensetting og øvingsmønster tydelig at disse enhetene spiller en viktig rolle. Dette, spesielt i en innledende og tidlig fase av konflikter. Noe som bl.a. var tydelig under invasjonen i Afghanistan i 1979, der egne russiske drapskommandoer likviderte flere sentrale politiske ledere umiddelbart før invasjonen kom. Mitrokhin-arkivet avslører en rekke konkrete eksempler på dramatiske sabotasjeplaner rettet mot strategiske oljerørledninger i Vest-Europa og USA, etter opplegg som pekte helt inn i 1990-årene.

Ble flere nordmenn maskerte som svensker og skandinaver?

Hele 300 svens­ker skal ha reist til Algerie for å få terrortrening i 1969, i følge den danske avisen, Kris­te­lig Dag­blad, 15. august samme år. Dette lyder unektelig voldsomt. Var det også nordmenn blant disse svenskene og reiste noen videre fra Algerie? I Stockholm var det, som jeg nå kanskje har gjentatt inntil kjedsommelighet – selveste Jan Guillou som betjente kontaktapparatet for personer som i all hemmelighet skulle til Midtøsten, helt samtidig som Guillou arbeidet direkte under KGBs stedlige representant i Stockholm, Jevgeni Gergel.

Blant dem som var tilknyttet AKP og dets fronter i 1970- og 1980-årene er foruten Peder Martin Lysestøl, medieprofessor Sigurd Allern, Aftenpostens redaktør Hilde Haugsgjerd, Aftenpostens tidligere adm. direktør, Olav Mugaas, medielektor Finn Sjue, forlagsdirektør Pål Stegan og fredsmegler Terje Rød Larsen. Hver og en av dem har noe å bidra med når det gjelder å fylle ut hull i denne historien. Og jeg kan ikke annet enn å anbefale at de forteller åpent om de mer lukkede sidene ved AKPs virksomhet i Norge og langt ut over landegrensene. Det er helt utrolig, og litt skremmende, at dette lukkede miljøet ikke blir til gjenstand for mer kritisk oppmerksomhet i våre medier. Kanskje skyldes det at nettopp dette miljøet har satset veldig mye nettopp på å få innflytelse i sentrale medier helt siden 1973?

AKP (m-l) hadde en ledelse som var kjent, en annen som var helt ukjent og som hele tiden arbidet under overflaten. Etter at AKP (m-l) ble til partiet Rødt! har ikke akkurat dette fenomenet forandret seg. Nå søker man sannelig kontakt med de mest ekstreme islamistene i Midtøsten. Som om intet hadde skjedd. Finnes det noen grenser i dette ekstreme perspektivet. For en uke siden bevilget LOs kongress 200 000 kroner til partiet Rødt, og Mads Gilbert fikk nesten samtidig tildelt Kongens Fortjenestemedalje. Det er elementer ved vår samtid som sier meg at vi er i ferd med å bli farlig historieløse, selv i møte med de siste tyve, tredve årene.

Sannelig får de ikke klekkelige erstatninger for angivelig å ha blitt ulovlig overvåket en for en. Om de ikke blir tilkjent Kongens Fortjenestemedalje alle sammen, så er de godt i gang der også.

Roy Vega

Litteraturliste:

Kilde- og litterturliste:

Utdrag fra politidokumenter i København.

Kopier/faksimile av utvalgte KGB-dokumenter fra Moskva og Mitrokhin-arkivet.

Yevgenia Albats: KGB State Within a State, Tauris, New York, 1995.

Gun­nar Ekberg, De ska ju ändå dö, (Stock­holm, 2010).

Jon Michelet, Mappa mi - En beretning om ulovlig politisk overvåking, Oktober, 2011.

Hans Petter Sjøli, Mao min Mao, Cappelen, 2005.

Den norske soli­da­ri­tets­rørsla for Pale­stina, 1967–1986, Hoved­fags­opp­gave i his­to­rie, UIO, 2007.

Christopher And­rew and Vasili Mitrok­hin, The Mitrok­hin Arkive, vol I og II (Lon­don, 2005)

Colin Smith, Car­los – Por­trett av en ter­ro­rist, Bok­hand­ler­for­la­get, 1976.

Guil­lou, Jan: Ordets makt och van­makt: mitt skri­vande liv, Pirat­för­la­get, (Stock­holm, 2009).

Sven G. Holst­mark, Avmak­tens diplo­mati, (Den Norske His­to­riske For­ening, 1999).

Trond Bergh og Knut Einar Erik­sen, Den hem­me­lige kri­gen, Bind 1 og 2, (Cap­pe­len, 1998).

Peter Øvig Knud­sen, Blek­in­ge­gade­ban­den, Del 1 og 2, (For­la­get Press, 2008)

Georg Michael, The Enemy of The Enemy, (New York, 2006).

Kamal Salibi, The Modern His­tory of Jor­dan, (Lon­don, 1998).

Said K. Aburish, Yassir Ara­fat – From Defen­der to Dicta­tor, (New York, 1999).

Barry Rubin and Judith Colp Rubin, Yassir Ara­fat – A Poli­ti­cal Bio­graphy (Oxford, 2003).

Roland Dannreuter, The Soviet Union and the PLO, Macmillan, (London, 1998)

Terje B. Englund, Spionen som kom for sent - Tsjekkoslovakisk etterretning i Norge, Aschehoug, (Oslo, 2010)

Efraim Karsh, Arafat’s War, (New York, 2003).

Efraim Karsh, Pale­stine Betrayed, (Lon­don, 2010).

Alan Hart, Ara­fat – A Poli­ti­cal Bio­graphy, (New York, 1984).

John Bar­ron, KGB Today – The Hiden Hand, (Rea­der Digest, USA, 1983)
(Norsk utgave: "KGB i dag i fien­dens leir", Atheneum, 1984)

Francois Furet, Den tapte illu­sjon, Asche­houg, 1996.

Jon D. Glass­mann, Arms for the Arabs, (Lon­don, 1975).

Y. Har­kabi, The Pale­sti­nian Coven­ant and its Meaning, (Lon­don, 1979).

James Lunt, Hus­sein of Jor­dan, (Lon­don, 1989).?Patric Seale, Asad – The Struggle for the Middle East, (Los Ange­les, 1988).

R. Step­hens, Nas­ser, (Lon­don, 1971).

Pavilion Press, Cap­tu­red PLO Docu­ments, (Phi­ladel­phia, 2004)

Ion Michai Pasepa, Red Hori­zons, (Wash­ing­ton D.C., 1987).

Claire Ster­ling, The Ter­ror Network, (New York, 1981).

Christopher And­rew og Oleg Gor­di­ev­ski, KGB sett fra inn­si­den, (Cap­pe­len, 1990).

Yevgeni Prima­kov, Rus­sia and The Arabs, (New York, 2006).?Anatoly Dob­ry­nin, In Con­fi­dence, (Wash­ing­ton D.C. 1995).
_____________________________

Tidligere relevante artikler/lenker:

AKP (m-l) med sparringpartnere i KGBs avdeling V

[ http://royvega.blogspot.no/2013/05/akp-m-l-med-sparringpartnere-i-kgbs.html ]

Om nazister i det palestinske oppløpet i Egypt i 1940 og 1950-årene:
http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat2/thread130642/

AKP og KGB skulder ved skulder i Sameland (8)
http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat/subcat/thread273035/

AKP med egen spionorganisasjon (7):
http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat/subcat/thread272026/
AKP i skytteltrafikk mellom terrorister (6)

[ http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1003/subcat1010/thread271049/ ]

AKP (m-l) klar for sabotasje (5)
http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat/subcat/thread270074/
AKP (m-l) overvåket fra flere land

[ http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat/subcat/thread270074/ ]

Lenke til artikkel i Nordlys om AKP og IRA som ville støtte Altaaksjonen under sabotasjeaksjoner:

[ http://www.nordlys.no/nyheter/article722508.ece ]

Lenke til artikkel i Dagbladet om planlagt spregning av politibåten med 800 personer som lå i Alta under den pågående aksjonen ved nyttårsskiftet 1980-81:
http://www.dagbladet.no/nyheter/2003/08/10/375553.html