Forrige uke så jeg 12 episoder av den amerikanske serien «Homeland» på tre kvelder. I gamle dager var det TV nok for minst 12 kvelder, 12 uker - tre måneder! Serier gikk i årevis på TV før. På 70- og 80-tallet kunne TV-serier begynne mens du var i barnehagen og slutte på ungdomsskolen («Familien Macahan»). Men det var greit. Ting måtte bare gå sin gang. For hjemme var det TV som var sjefen. Og regimet var strengt:
Mandag var det mandagsfilm. Tirsdager var fjernsynsteaterkvelden. Onsdag var det amerikanske TV-serier. Torsdager sparte NRK penger. Fredag detektimen. Lørdag? Lørdag var fotball. Og Halv-sju. Og Brødrene Dal. Og søndag var det sportsrevy. Sånn var ukene før.
Livsrytmen var formet av hva som gikk på TV. Mandag var genuint fylt med forventning. Film var indrefilet, servert i beste sendetid. Ofte engelskspråklig og tilgjengelig, men samtidig var mandagsfilmen som institusjon lunefull. Pang, så kunne du få noe østeuropeisk servert. Og da var det lenge å vente til neste mandag og ny dose. Tirsdagen var nedtur og grunnleggende grå fordi det var bare Ibsen i svart-hvitt-opptak å se på. Vi kunne glede oss en hel dag eller en hel uke til ny runde av Melissa og «Falcon Crest» på onsdag. (Hun var slem, men pen.) Onsdag var opptur. Og vi brukte hele torsdagen på å snakke om gårsdagens episode. Men ellers var torsdag også en TV-messig parentes. Men vi gledet oss jo til morgendagen. Fredag var fest, ikke som nå med gullrekke og så mange faste poster, men det var Derrick og etter hvert Miami Vice. Timene gikk sakte fram til 21. Ellers hendte det at vi fulgte «Tro og liv» (søndag?) av ren, skjær abstinens. Og våknet man tidlig en lørdag? I ren apati kunne TV-en bli stående på med prøvebilde i timevis. Heldigvis kom tekst-TV til etter hvert.
Lørdagskvelden ble holdt hellig. Og høytiden begynte allerede kl. 16 med Tippekampen. Så Halv-sju og så et underholdningsprogram i NRKs endeløse rekke med lørdagskoseforsøk. Og så noe britisk humor. Så nattfilm. Rytmen satt i kroppen til en hel befolkning. Søndag var TV-sport, med Sportsrevyen som mål for dagen. Hver sending ble sett med ett mål for øye, fotballen som alltid kom til slutt. Etter motocross og orientering og volleyball fra en gymsal på Vestlandet, fikk vi, hvis vi var heldige, noen sekunder internasjonal fotball. Og så begynte ny uke. Sånn gikk årene.
Nå er det vi med fjernkontrollen som styrer showet. Og vi har ikke tålmodighet til å vente på NRKs sakte rullende sendeskjema. TV-serie hver onsdag? Glem det! Med bulemisk appetitt gafler vi oss i amerikanske TV-serier rett ut av boksen. «Mad Men», «Sopranos», «West Wing» og mye annet er jafset nedpå de siste årene. «Homeland» ble fortært på noen kvelder. Og da jeg var ferdig, var jeg så sulten på mer at jeg gikk rett på nett for en ny boks med underholdningsnarkotika. Sesong 2. Fingrene løp vilt over tastaturet. HOMELAND SEASON 2. Nada. Ikke noe. Kommer til høsten. Til høsten? Panikk. Jeg må ha nå. Ramlet over sesong fem av «Breaking Bad» og bestilte den, men ingen Homeland 2. Gode råd var dyre. Hva nå da?
Det var da jeg gikk tilbake på mitt høytidelige løfte om ikke å melde meg på Netflix, betalings-TV på internett. Jeg skulle ikke sette det første skuddet. Men på Netflix ligger serien alle snakker om dagen, «House of Cards». Og det første skuddet var gratis. En gratis måned. «There‘s no such thing as a free lunch», sa jeg til meg selv. Men likevel. Som en zombie. Fram med VISA for logge meg på, banket inn et tjuetall siffer og kodeord og alt, og vips så var jeg i gang. Underholdningsdopet kicket inn. Jeg kunne lene meg tilbake. Og nyte. Amerikansk toppkvalitet. Episode. Etter episode. Etter episode. Etter episode.
Hvordan klarte vi å vente en hel uke på Melissa?