Enkeltpersoner, aktivistgrupper og politikere har de senere årene - i mange land - fremmet en rekke lovforslag som har til formål å forhindre diskriminering, og beskytte sårbare grupper mot hatefulle og diskriminerende ytringer.
Et prisverdig utgangspunkt med gode intensjoner vil mange mene. Så langt.
- Det er noe iboende totalitært ved en regjering som skal diktere hva som er lov å si eller ikke, sier Paul Coleman, jurist og forfatter av boken "Censored".
Han mener europeiske regjeringer er altfor ivrige etter å sensurere. I sin bok viser han til 27 land som har integrert de såkalte hate speech lovene i sin lovvgivning
Spørsmålet er altså; hvor ønskelig er det at staten får myndighet til å forby ytringer, bare fordi noen finner dem krenkende. Slik at også helt legitime ytringer kan bli sensurert. Mange av disse lovene er dessuten vagt formulert og åpner for vilkårlig bruk. De kan lett brukes til å kneble folk med avvikende synspunkter. I den hjemlige debatten om f. eks surrogati, eggdonasjon, og kunstig inseminasjon har de rettighetsorienterte aktivistene raskt innfunnet seg med høye rop om diskriminering. Hvilket selvsagt er deres fulle rett om noen skulle være i tvil om det.
§ 100 i vår egen grunnlov (Loven om ytringsfrihet) gjennomgikk en betydelig endring/presisering i 2004, som en følge av det arbeidet ytringsfrihetskommisjonen under sin leder Francis Sejersted la frem. Mange var av den oppfatning at den gamle loven ikke i tilstrekkelig grad gav vern til ytringsfriheten i et moderne samfunn.
Fremfor noe annet danner ytringsfriheten et rammeverk rundt menneskets søken etter sannhet slik den britiske filosofen John Stuart Mill formulerte det. Den er en absolutt forutsetning for demokrati, og danner grunnlager for personlige autonomi. Mennesket er historisk og prinsippielt feilbarlig og kan derfor ta feil. Dess flere oppfatninger om et spørsmål som fritt kan fremsettes, jo større er sjansen for å finne feilkildene. Mill var også av den oppfatning at kun ytringer som direkte kan føre til skade for andre mennesker burde forbys.
Selvsagt kan ingen av de demokratier som nå har innført disse lovene sammenlignes med de tidligere nevnte østeuropeiske skrekkregimene. Spørsmålet er imidlertid om det i denne type lovgivning ligger en kime til antidemokratisk og totalitært misbruk.
Uten tvil.
Kristne i flere europeiske land som har benyttet seg av sin selvfølgelige og demokratisk beskyttede rett til å ytre seg i kontroversielle spørsmål som f, eks samkjønnet samliv ( I frankrike) har vært arrestert nettopp for sine ytringers skyld. Liknende reaksjoner har britiske gatepredikanter erfart etter at man på spørsmål fra tilhørere har fremholdt bibelsk etikk i samlivsetiske spørsmål. At straffene hittil i hovedsak har vært av den milde sorten, er slett ikke betryggende. Det at det i det hele tatt finner sted slike reaksjoner får meg til å lure på om ikke vi egentlig vakler litt i vår kamp for å beskytte alle og enhver mot ytringer man ikke liker.
Leder i AUF, Eskil Pedersen, truet i fjor den kristne skolen Kvitsund Gymnas med å trekke den økonomiske støttet dersom man i et spesielt spørsmål ikke justerte sitt " moralske kompass". Så langt jeg husker, etter vårt felles traume i 2011, så var det " mer åpenhet og mer demokrati " som ble løftet frem som et felles ideal av det samme politiske miljøet. For Kvitsund og liknende skoler med helt eller delvis statlig økonomisk støtte så gjaldt dette åpenbart ikke.
Derfor ; hvor finner man en logisk slutt på hva staten kan tillate seg å sensurere for å beskytte dem som til enhver tid føler seg krenket og diskriminert av andre ?