Det nærmer seg D-dagen; 9. september. Alle tropper klargjøres. Kodede meldinger sendes. En slik melding kommer fra Høyres utviklingspolitiske general, Peter Gitmark: Fiendens «puddelholdning» skal bort; «de rødgrønne stryker det sittende regimet i Etiopia etter hårene». Høyre vil derfor etter valgseier den 9. september kutte drastisk i norsk bistand til landet. Slik bygges det nye Norge. Slik nedbygges det gamle Etiopia. Men er virkeligheten så enkel, Gitmark?
Hva fører til utvikling for flest mulig i Etiopia? Hvordan kan Etiopia og Afrika ta meransvar for å tilpasse seg klimaendringer? Hvordan kan Etiopia bidra til regional stabilitet? Hvordan kan Norge innrette et strategisk samarbeid med et utviklingsland som kan være en veiviser også for andre? Får vi det ikke til i Etiopia, må først og fremst fattige etiopiere selv betale prisen, men også vi i det internasjonale samfunnet.
Etiopia er i dag Afrikas nest største land etter folketall (88 millioner), har 84 ulike språk og minst 8 større distinkte folkegrupper, samt flere religioner. I en årrekke var landet synonymt med en dødens forgård gjennom hungerkatastrofer. Sulten førte til keiser Haile Selassies fall i 1974. Og med ham verdens eldste føydalsamfunn. Et beinhardt marxistisk regime tok over. Det falt i 1991, felt av en geriljabevegelse sprunget ut av Tigray-provinsen og fra Eritrea. Dette førte til at Eritrea ble en selvstendig stat. Det var mye snakk om Nelson Mandelas sviktende helse da jeg var i Etiopia. «Men han er ikke Afrikas største politiker. Han har ikke fått til ’utvikling’, slik som vi har her i Etiopia», var omkvedet jeg hørte. «Og hva er et land uten utvikling?» ble jeg spurt. «Jo, kaos og vold, slik som i Sør-Afrika. Det motsatte av det som skjer her i Etiopia».
Jeg ble vitne til en fornyet debatt i etiopiske medier. Spørsmål om godt styresett var det som gikk igjen. Ting fungerer ikke godt nok, vi kan ikke leve på gårsdagens bedrifter, og vi må ikke bli maktarrogante. Statsminister Meles Zenawis plutselige og uventede død for noen måneder siden kan være med på å gi en økt demokratisk åpning. Valget i 2015 blir viktig.
Det var under klimaforhandlingene i Durban i desember 2011 at Norge og de konservative i Storbritannia inngikk en samarbeidsavtale med regjeringen i Etiopia om fornyet innsats til skogbruk, energi- og landbruksprosjekter. Dette var for å vise at et afrikansk land er villig til å ta på seg en lederrolle for å få til en overgang til en grønn økonomi innen 2030. Det innebærer en nødvendig industrialisering, men skal skje uten å øke klimagassutslippene. Som vertsland for Den afrikanske union, kan Etiopia bli et eksempel til etterfølgelse for andre. Og det var imponerende byggeaktivitet jeg ble vitne til, og storstilte utviklingsplaner.
Men regjeringspartiet er ennå for lite villig til å la kritiske stemmer komme til. De er skeptiske til at opposisjonen egentlig tenker på å sikre seg all makt selv, og å splitte landet. Jeg tror de tar feil. Etter å ha truffet opposisjonspolitikere i hovedstaden, føler jeg meg rimelig sikker på at de genuint ønsker seg en åpnere og mer inkluderende politisk debatt. Men hvordan sikres et bedre styresett i Addis Abeba? Ved å kutte i overføringene til regimet? Nei, sier de opposisjonspolitikerne jeg snakket med. Det vil bare gjøre situasjonen for den jevne etiopier vanskeligere, hevder de. Det er den kritiske dialogen som er viktigst.
Når jeg senere kjører gjennom det steinbelagte, tørre landskapet i nord i timevis, og plutselig ser frukttrær stå ranke og struttende mellom tomater, salat og løk, lurer jeg på om det er varmen som spiller meg et puss.
«Før var jeg avhengig av matvarehjelp i tørketida, opptil åtte måneder i året», forteller firebarnsmoren Fitsumbran Gidey meg. «Nå trenger jeg ikke det lenger. Jeg selger salat, frukt og andre grønnsaker på markedet i byen. Jeg sender alle barna mine på skolen. Og enda har jeg penger igjen».
Terrasserings- og jordbruksprosjektene i Tigray-provinsen begynner å bli legendariske. Hundretusener av mennesker er brakt ut av direkte fattigdom. Noen av prosjektfolkene snakker om den nye etiopiske middelklassen som vokser fram. Bondemiddelklassen.
Gjennom år med prosjektarbeid har organisasjonen REST, støttet av Utviklingsfondet, investert i å bygge opp bønders kompetanse. Trær plantes i elveleienes øvre deler. Likeledes avsettes større områder som beitefrie områder, hvor det også er forbudt å hogge trær. Langsomt, men sikkert endres mikroklimaet. Så bygges små vanndammer langs elveløpene. Bøndene tilbys lån for å investere i små vannpumper. De får tilgang til enkel teknologi som fører elvevann inn på de små åkerlappene de har, og dermed kan de også plante en avling i tørketida.
Nå kopierer regjeringen selv denne metoden og sprer den til andre regioner i landet. Derfor er bistand i Etiopia viktig.
Men det er også viktig at bistandsministeren forteller oss hvordan og når Norge framfører sin menneskerettighetsdialog og kritikk vis-à-vis våre partnere i Addis Abeba. Etiopia har ingen grunn til å stå med lua i hånda når de snakker med oss. Men som alle gode samarbeidspartnere må de være interessert i en reell meningsutveksling og en genuin dialog rundt spørsmålet: Hva skaper det gode samfunn, hva skaper det gode liv, hva skaper økologisk bærekraft? Norge kan være en enestående partner i denne seilasen. Men vi må kjenne vår besøkelsestid; i FNs menneskerettighetsråd, i Addis Abeba, i Oslo. Og det må kommuniseres; både til Stortinget, til oss organisasjonene og til publikum.
På den måten bygger vi Etiopia sammen med etiopiere og vi bygger egen demokratisk kompetanse. Vi risikerer at vår innflytelse gjennom slik dialog svekkes hvis vi samtidig reduserer vår støtte til et land som fremdeles står foran enorme utfordringer. Billige retoriske poenger i en opphetet norsk valgkamp gagner ikke utvikling.