:quality(70)/daisy.sodor.no/generated/72414_img_0823.jpg)
Beredskapshjemmene ved Aline jobber med de minste og mest sårbare barna i samfunnet. De jobber i eget hjem 24 timer i døgnet, syv dager i uken. De jobber med barn utsatt for rus eller påførte skader som for eksempel ”shaken baby syndrome.” De jobber med babyer og småbarn som er så sårbare at lyden av en gressklipper i det fjerne gjør at de ikke får sove eller klarer å spise resten av dagen.
Hjemmene kan ikke stå fram med navn eller bilde da de ofte jobber med barn plassert på hemmelig adresse. De er også helt avhengige av hjelp og kollegastøtte fra lege, psykolog og barnevernkonsulent med særskilt kunnskap om oppfølging av de små. Barna trenger å være mest mulig i ro og ha helse- og oppfølgingstilbudet sitt samlet rundt seg. Barnevernets barn har dårligst helse av alle. Det gjelder også babyene.
At hjemmene ikke kan bli sett, er ikke det samme som at de ikke kan bli hørt. Alle beredskapshjemmene ved Aline går mot den planlagte sammenslåingen av Aline beredskapshjemavdeling og avdelingen på Frydenberg for større barn opp til 18 år. De ønsker å være del av Aline- miljøets spisskompetanse og få en samlet oppfølging i Aline- huset I Oslo.
I det følgende kommer betraktninger fra en av dem. Hun har hatt mellom 30 og 40 Aline- barn plassert hos seg. La oss kalle henne Beredskapsmor B.
Tanker fra beredskapsmor B
Alle voksene i samfunnet må ta ansvar for de minste blant oss. Det handler om vår innstilling til barna og det å alltid ha deres beste i fokus.
Det at barn føler seg verdifulle, kan betraktes som samfunnets viktigste kapital. Den beste investering et samfunn kan gjøre, er å satse på de små. Det gir raskt og verdifullt utbytte og styrker også samfunnet på sikt. Det er fordi trygge barn ofte blir sunne voksne.
En barndom går så uendelig fort. Endringer senere i livet skjer ikke med den samme hastigheten som hos et lite barn. For en toåring er tolv måneder halve livet. På disse månedene legges mye av grunnlaget for senere helse og utvikling.
Vi må tenke på hva samfunnet får tilbake når barn får en sunn start, sammenliknet med konsekvensene når de starter livet uten god omsorg. Når oppfølgingen av de minste settes på sparebluss, er det barna som må betale den høye prisen for kortsiktig tankegang.
Det vi erfarer i de første barneårene er avgjørende for hjernens utvikling, for vår opplevelse av oss selv og for hvordan vi fungerer sosialt. Hjernen leveres som et ”byggesett”, den ”limes” langsomt sammen gjennom tusener av erfaringer med andre mennesker.
Alt barnet opplever lager forbindelser i hjernen. Erfaringer blir etter hvert til biologi. Det barnet utsettes for, former og bygger hjernen til barnet med alle tanker og følelser. Barnet tilpasser seg de mennesker og det miljø de lever i på godt og vondt. Barnet skapes i samspill med sine omgivelser til sunne eller syke.
De barna jeg og andre beredskapshjem jobber med, trenger ekstra tilpasset omsorg. Det er fordi starten de fikk, ofte helt i fra mors mage, har vært preget av mangler. Det er ikke vond vilje fra foreldrene sin side som er årsaken, men ofte forrige generasjons sviktede barn som har blitt foreldre. Det er vanskelig å gi noe som en ikke har fått.
Det å forstå disse barna handler om mye mer enn å iaktta og lytte til hva de sier og gjør. Det betyr å se bakenfor, innenfor og bortenfor, for å få tak i deres indre verden av følelser og erfaringer.
Menneskehetens fremtid ligger i hendene til dem som med sin omsorg sørger for at neste generasjon med babyer opplever trivsel. De trenger omsorgspersoner som oppmuntrer dem til å utfolde sine forbløffende, naturlige og medfødte evner til å være sosiale. De trenger voksne som lar dem blomstre og vokse seg store og sterke.
De første barneårene er altså avgjørende i formingen av et menneske. Egentlig burde disse første årene vært de mest idylliske i et menneskes liv, men slik er ikke virkeligheten. Vi kan alle være med å hjelpe barn som har hatt en vanskelig start. Det er aldri for sent å hjelpe noen, med den beste investeringen ligger i å hjelpe dem så tidlig som mulig. For å klare det må samfunnet ha ”speidere” der ute som har kunnskap til å se når fare er på ferde.
I Oslo, der barna jeg jobber med kommer fra, er kommunen i ferd med å ødelegge det miljøet som har det skarpeste blikket for dette. Det er det miljøet jeg selv er en del av, og som de minste og mest sårbare barna trenger så sårt. Hjelp oss slik at det ikke skjer, vær med å stopp det i tide!
(Bildet er laget av den franske kunstner Agath. 2003)