HAIFA (Dagsavisen): I september 1967, tre måneder etter seksdagerskrigen, kom de arabiske landenes ledere sammen til et krisemøte for å diskutere nederlaget i krigen mot Israel.
Det var der, i Khartoum, Sudans hovedstad, at Den arabiske ligaen kom fram til resolusjonen som snart fikk historiske proporsjoner. I det som senere ble kjent som «de tre neiene fra Khartoum», sa de arabiske lederne nei til fred med Israel, nei til anerkjennelse av Israel og nei til forhandlinger.
Mye har forandret seg på de snart 50 årene som har gått siden Khartoum-resolusjonen. Israel skulle sende flere hundre tusen jøder ut til å besette de nylig okkuperte områdene. Senere skulle en få al-Qaidas angrep mot New York, noe som snart presset Saudi-Arabia, et av de dominerende landene i Midtøsten, til å lansere det som skulle bli kjent som Den arabiske fredsplanen.
Planen, som ble vedtatt av Den arabiske ligaen i Beirut i 2002, tilbød Israel en historisk fred i bytte mot en tilbaketrekning fra alle de okkuperte områdene. Så litt over 30 år etter de «tre neiene» var det den arabiske siden som tok initiativet til å fremme en fredsløsning.
Deretter kom den arabiske demokrativåren som førte til at flere av regimene i Den arabiske ligaen falt. Det som tidligere hadde vært en diktatorklubb, ble kanskje ikke demokratisk, men i det minste noe mer lydhør for grasrotas krav. Og det er da det er så fremragende at Den arabiske ligaen igjen strekker ut en fredens hånd til Israel, denne gangen selv med islamistiske Egypt om bord. Mandag la ligaen fram et forslag der Israels sikkerhetsbehov blir vist større forståelse.
Det var Qatars statsminister, Hamad bin Jassim al-Thani, som erklærte at den arabiske siden er villig til å akseptere en fredsløsning der palestinerne og israelerne bytter landområder og ikke blindt forholder seg til linjene fra 1967-krigen. Mer kan ikke Israel drømme om. Likevel var svaret fra kontoret til statsminister Netanyahu kjølig. Vil han at de arabiske lederne først skal synge «Hatikvah»?
Uten at mange har lagt merke til det, skjer det andre tragiske ting i Midtøsten: Krigen i Irak har nå kostet flere menneskeliv enn den israelsk-arabiske konflikten i alle sine mer enn 100 år. Minst 176.000 mennesker er blitt drept av krigføringen i Irak. Indirekte, som en følge av krigen, har trolig over en halv million mennesker mistet sine liv, ifølge en undersøkelse gjennomført av Brown University.
I den arabisk-israelske konflikten, i alle dens mange kriger til nå, har rundt 96.000 mennesker blitt drept. Det sier litt om hvor blodig det ble i Irak at antallet drepte der overgikk den arabisk-israelske konflikten i løpet av få år. Og i Syria, i blodbadet som begynte for to år siden og som ennå pågår, har minst 70 000 blitt drept, ifølge FN.
Nå når tapstallene i Irak langt overgår tapstallene fra den israelsk-arabiske konflikten må det ikke overraske om et lignende sinne som det som Israel i dag står overfor, også blir rettet mot Vesten, og Norge, en deltaker i krigen. Om Irak i dag er et bedre sted enn under Saddam, er det bare irakerne selv som kan svare på. Saddam var en av vår tids mest brutale diktatorer og drepte minst 350.000 av sine egne, deriblant med kjemiske masseødeleggelsesvåpen.
Når en ser seg rundt i Midtøsten, blir det raskt klart at hovedproblemet ikke er den arabisk-israelske konflikten. Tragisk som den er, er den først og fremst en tragedie for de to involverte folkene selv. Over 350 millioner andre mennesker lever i Midtøsten, og er det noe de fleste har felles, så er det at de lever under regimer som ikke tilbyr folk frihet, utdannelse, verdighet og en rettferdig deling av godene - kort sagt, en framtid. Kanskje vil Vesten fortsette å bli angrepet av frustrerte individer med bomber, men det er her en må lete for å finne årsakene.
I disse blodige dager er Israel faktisk ikke engang palestinernes mest akutte problem. Langt flere palestinere blir nå drept i Syria enn av israelerne. Hele 235.000 palestinere er blitt jaget på flukt i Syria, men disse palestinerne er som glemt. Hvorfor? Alt dette må selvfølgelig ikke unnskylde Israels mange og systematiske overgrep. Men dette sier noe om hvilke dype problemer som egentlig hersker i Midtøsten, problemer som kom til overflaten som følge av den arabiske demokrativåren.
Ennå er det for tidlig å se hvordan det vil gå. Det kan ennå eksplodere, for å si det billedlig. Mange av landene har fremdeles de vanskeligste dagene foran seg. Egypt, Syria og Iran står på denne listen. Men det er her Israels Netanyahu da gjør en historisk blunder når han ikke svarer positivt på det arabiske fredsforslaget. For selv om Israel og Palestina ikke utgjør kjerneproblemet, vil en fredelig løsning på den mer enn 100 år gamle konflikten kunne hjelpe stort med å sette hele regionen på et bedre spor.