Alta-aksjonen var legitim nok, i utgangspunktet. Den planlagte oppdemmingen av Alta-Kautokeino-vassdraget bar i seg en forutsigbar miljøkonflikt, der det samtidig ble satt spørsmål ved samiske rettigheter. Noen forstod imidlertid på et tidlig tidspunkt å utnytte dette konfliktpotensialet, og påvirke utviklingen slik at konflikten kunne eskalere betydelig over tid.
Igjen lar det seg dokumentere at vårt hjemlige AKP (m-l) kom til å operere i samme fysiske landskap som KGB, til samme tid, med samme motivering og på samme ideologiske plattform - ut fra Stalins føtter og røtter. Et bakteppe som ikke forsvant om Mao kom på veggene.
Via Stockholm, Helsinki og Rovaniemi bygde KGB opp en logistikk for meget konkret støtte til aksjonister som med Altaaksjonen som utgangspunkt skulle utføre til dels alvorlige sabotasjeaksjoner, der svært mange liv kunne gått tapt. En avansert miniubåt og dykkere med store mengder eksplosiver skulle senke den store båten som ble brukt som forlengningsfartøy for over 800 politifolk i Alta under den pågående aksjonen i januar 1981. Hvorfor ble såvidt mange politifolk mobiliserte?
Det forelå helt konkrete opplysninger om at bruer skulle sprenges og kraftforsyninger saboteres, og via Finland var KGB-offiserer identifiserte i opptrappingen som nå pågikk med Alta som gravitasjonsfelt.
Hvem stod bak denne dramatiske konfliktoppbyggingen? Vi ser atter en gang AKP og KGB stå skulder ved skulder i opprørte nedslagsfelt, nå på norsk jord. Denne gang ikke med PLO og IRA rundt seg, med aktivister som nokså uskyldig engasjerte seg i en forståelig konflikt rundt en storstilt kraftutbygging i Finnmark. Nå ble miljøaktivistene og deres sak utnyttet grovt.
Strukturer for sabotasje og terror
Som jeg var inne på i forrige artikkel, var en ikke så uvesentlig del av AKP (m-l) og dets organisasjonsbygging gjemt i et lukket, hemmelig celle-nettverk, allerede før den endelige organisasjonsstrukturen falt på plass – knyttet opp mot våpentrening, sabotasje og terror slik deres ideologiske forbilder forutsatte og effektuerte sine politiske uttrykk. Snart dukket AKPs ledere opp i avskjermede treningsleire i Midtøsten og i Nord-Irland, offisielt for å uttrykke en nesegrus solidaritet og lojalitet. Alle forbildene hadde forøvrig stalinistisk og - følgelig - sterkt voldelig orientering, stadig med terror og massemord som en iboende del av det politiske uttrykket. Dette i et grusomt, blodsprutende og menneskefientlig nedslagsfelt preget av ytre og indre innbilte og reelle fiender. Og det var stort sett sivile det gikk ut over.
Toleransen for andre politiske tilnærminger og ide-retninger, selv ørsmå ideologiske avvik, ligger uavlatelig nede på et nullpunkt. Samtidig var man rask ute med å utnytte og forsterke konflikter som kunne bidra til nødvendig polarisering og maksimering, der de mest hektiske og ivrige som engasjerte seg i de aktuelle politiske sakene i samtiden kanskje kunne rekrutteres inn i rekkene.
Hemmelig front med sabotører i nord?
En gruppe aksjonister som var med på Alta-aksjonen fikk tilbud om støtte til sabotasje og terrorhandlinger både fra AKP og fra IRA i Nord-Irland, hevder Bjarne Store-Jacobsen (69) i et intervju med avisen Nordlys, 9. august 2003. Han var selv meget sentral som en av lederne under Alta-aksjonen, mellom 1977 og 1982. Store-Jacobsen forteller også til Nordlys at en gråhåret ire som var tilknyttet IRA, og som på dette tidspunktet hadde tilhold i Stockholm, tilbød støtte. Og her er det vel liten tvil om hvilken støtte det faktisk dreier seg om.
Ingen annen organisasjon enn AKP fremstår som relevant regisør i forhold til den omfattende, voldsorienterte organiseringen som pågikk mellom 1976 og 1981 i nord, sentrert rundt den etter hvert så sagnomsuste Alta-aksjonen. Det er mulig en må se den påtagelige interessen for Svalbard i samme forbindelse, i det behovet for bakrom, logistiske støttepunkt og ikke treningsmuligheter var prekært. Revolusjonsplanene lå nemlig ikke bare som papirknitrende salongpynt. Det viser den hektiske trafikken over landegrensene, der en ofte og gjerne krysset fotsporene til verdens fremste terrorister på denne tiden, Carlos/Sjakalen, Wadi Haddad, Abu Hassan Salameh, Naif Hawameh, Ahmed Jibril, Baader Meinhof-banden/2. junibevegelsen, IRA og flere.
Uskyldig utgangspunkt, alvorlig utvikling
Som nevnt, utgangspunktet for konflikten i Alta var for så vidt tilforlatelig nok, som så ofte ellers, i det Altaelva skulle demmes kraftig opp, for å gi solid vanntrykk til et nytt kraftverk. Tilgangen på kraft i Finnmark hadde lenge vært så dårlig strukturert og skjørt at en i perioder, spesielt på vinteren, var helt avhengig av å skjøte på med importkraft fra russisk side. Med strategiske Sør-Varanger verft og en rekke vitale forsvarsinstallasjoner i Finnmark som bakteppe, begynte en prosess gjennom 1970-årene, i den hensikt å øke ressurstilfanget for elektrisk kraft. Slik ble den store Altaelva snart satt på kartet. Kimen til en miljøkonflikt lå i kortene fra første dags planlegging. Det vil si, allerede på vårparten 1973 er det mulig å spore preludiet til Altaaksjonen, i en egen komite som ble opprettet i Alta, der motstandere mot utbygging av vassdraget fra Alta til Kautokeino først samlet seg. Et viktig insitament for en aksjon i Alta var selvsagt Mardøla-aksjonen, der en storstilt kraftutbygging i Eikesdalen i Møre og Romsdal bl.a. ville tørrlegge den kjente og praktfulle Mardalsfossen. Det dreide seg nokså ubeskjedent om en statlig regisert utbygging som innebar tørrlegging det som er en av verdens klart største fossefall, i så naturskjønne omgivelser at bare tanken på uttørking bidro til at de fleste med sans for natur og miljø reagerte spontant og med sterke følelser. Konflikten hadde med andre ord et høyst legitimt og forståelig utgangspunkt. Denne aksjonen dannet skole for Alta-aksjonen, som også var høyst forståelig, men som snart hadde en langt alvorligere og dyster, ytre ramme og kontekst enn Mardøla-aksjonen i 1970: Norske kommunister med det hemmelige russiske politiet, KGB, i ryggen, posisjonerte seg i forhold til et sterkt voldsorientert prosjekt – der intensjonen syntes å være å eskalere konflikten optimalt. Og igjen kommer vi frem til møtepunkt der maoister roterer sammen med KGBs utsendinger. I dette tilfellet fra Sverige og Finland.
En god miljøsak ble misbrukt
En stor demning tvers over den store Altaelva var slett ikke bare god salgsvare på det politiske plan, stilt opp mot en voksende og stadig mer skolert miljøbevegelse. På det storpolitiske og tekniske plan fulgte russerne selvsagt godt med på kraftforsyningen i strategiske Finnmark, og kjente åpenbart snart sin besøkelsestid da de øynet muligheten for å kunne stimulere en konflikt der samer kune bli spilt ut i en sterkt polariserende konflikt i forhold til den øvrige befolkningen, og det i områder som var av stor strategisk betydning – helt samtidig som nye suverenitetsprinsipper kunne kiles inn på lang sikt, og falle ut i Moskvas favør. For så vidt som norsk suverenitet ble undergravd og svekket. Forøvrig etter nøyaktig samme propaganda-mal som Moskva så ofte hadde spilt ut gjennom utvalgte "frigjøringsorganisasjoner" i Latin-Amerika, Afrika, Midtøsten og Asia, og gjennom sine internasjonale fronter, FN-organer og relaterte NGO'er; der vestorienterte land og regimer kunne svekkes gjennom en stimulering og eskalering etniske og separtistiske konflikter.
Slik kom KGB til å bli en meget konkret og viktig støttespiller for en ny frontorganisasjon som ble organisert og som så gjemte seg i bakkant av Alta-aksjonen. Gjennom egen logistikk og teknisk støtte ble det konkret planlagt å senke en båt som lå til kai i Alta ved inngangen til 1981, med over 600 politifolk ombord. Årsaken til det store politioppbudet var nettopp det dystre bakteppet, der alvorlige sabotasjeplaner ble kjent. Overvåkningspolitiet hadde flere informanter blant aksjonistene, som kanaliserte foruligende nyheter om en frontoppbygging der en samtidig ante terrorstruktur. Detaljer om dette kommer jeg tilbake til, under her.
De aller fleste demonstranter som befant seg i Alta var intenanende om den særdeles aggressive og voldelige organisasjonen som allerede var bygd opp, og som var klar til å utnytte aksjonen i Stilla for alt hva den var verd - med et høydepunkt da det toppet seg, tidlig i januar 1981.
Politikere og teknokrater hadde gjennom 1970-årene kastet sine øyne på det naturskjønne Altavassdraget, som man på høyeste politisk hold bestemt mente var godt egnet som ressurs for en nytt, stort kraftverk. Som for Mardøla-utbyggingen lå konfliktpotensialet naturlig tidlig i luften i nord, men med den forskjell at det nå var mulig å polarisere en konflikt mellom samer og nordmenn.
KGB ble tidlig satt på saken
Nye skisser for kraftutbygging i Finnmark var garantert godt inne i interessefeltet også i Moskva. Parkameratene Arne Treholt og Einar Førde satt tett innpå Gro Harlem Brundtland da hun var miljøvernminister fra 1974 til 1979. Arbeiderpartiets nye prinsipp-program ble også designet i denne perioden, der nevnte fire aktører hang godt med og var samkjørte når det gjaldt viktige prinsipper og fremsendte utkast, etter mye arbeid til langt ut i sene nattetimer. Uten å tvære ut akkurat dette elementet, kan vi vel slå fast at det ikke skal så mye fantasi til – stadig i sikkerhetsperspektiv - til å forestille seg at russerne tidlig var på høyden i forhold til viktig innside-informasjon om den politiske fremdriften også rundt Altautbyggingen. Noe stoff kunne de rett og slett fiske direkte ut fra endel partitopper i Arbeiderpartiet på denne tiden. Sikkerhetspolitiske analyser av kraftutbyggingen i Finnmark tilfløt bl.a. utenriksministeren rutinemessig. En minister som hadde KGB-spionen Gunvor Galtung Haavik i sitt hovedarkiv frem til 1977. Etter dette kjørte Arne Treholt mye av løpet, med betydelig innsikt og innsyn, med særlig god forbindelse til Brundtland, Thorbjørn Jagland og ikke minst Einar Førde. Der Treholt ikke kom til, kunne bestekameraten og forloveren Førde saktens bidra.
De russiske historikerne Constantine Plechakov og Vladislav Zubok har i sin bok Inside the Kremlin War vist til at man i Moskva fra Stalins tid utviklet et imperialist-revolusjonære paradigme, der utvalgte nasjonalistiske og separatistiske frigjøringsbevegelser skulle utnyttes selektivt for å skape kaos gjennom sabotasje og terror, i den hensikt å splitte og destabilisere land, områder og regioner en ville svekke. Slik kan en tidlig se Moskva tidlig kom inn via Egypt og Syria, bak PLOs fraksjoner, som så gjøv løs på det vestorienterte Jordan og Libanon før en fikk fotfeste på Vestbredden og i Gaza, og begynte en mer sivilisert politikk med forhandlinger over bordene.
I det vi skriver årstallet 1981 har de dystre menn i Moskva gjennom flere tiår forstått å utnytte separatistiske og nasjonalistiske elementer som bidro til å splitte opp, polarisere og destabilisere land og områder der russerne selv hadde noe å hente på kort eller lang sikt. Terrororganisasjoner ble ikke bare støttet med våpen, men ble også ideologisk skolerte og trente i spesialleire som gjerne lå i skjermet tredjeland, i ly av en eller annen sak de militante tilreisende kunne solidarisere seg med. I KGBs arkiver finnes utallige dokumentasjoner som viser enkeltpersoner og grupper fra tre til fem personer som ble sendt til terrortrening i KGBs regi.
Operasjonsfeltet Finnmark og det samiske kortet
I Finnmark ligger som kjent en rekke vitale forsvarsinstallasjoner. De norske fiskerisonene lå dessuten langt ut fra en kyststripe, som med bare bittelitt ordtrolleri kunne gjøres helsamisk. Ikke minst dersom internasjonale fronter, utvalgte FN-organer og NGO'er kunne bli spilt ut samtidig i forhold til generelle og spesielle minoritetsspørsmål ville det klart være mulig å svekke norsk suverenitet på flere plan i vår nordligste landsdel. Samtidig var det etter havrettsminister Jens Evensens og Arne Treholts runder i polare soner, klart at våre vestlige allierte ikke uten videre gikk god for Svalbardtraktat og fiskerisoner. Selv den internasjonale Havrettstraktaten av 1982 er fortsatt tungt fordøyelig for land som USA. Faktisk stikker dissensen blant våre allierte fortsatt så dypt at artikkel 5 i Nato om felles forsvar, ikke automatisk vil utløses om man fra russisk side plutselig skulle utnytte eller fremprovosere en krise. En krise i forhold til den samiske minoriteten, som eskalerte fra en Alta-aksjon bød åpenbart på en fristende mulighet fra Moskvas side i siste del av 1970-årene.
Det samiske kortet kunne enkelt spilles ut politisk, som med heftig retorikk klart svekker norsk suverenitet bl.a. rundt viktige forsvarsanlegg i Finnmark og Troms. Bare man samtidig sørget for å avgrense problematikken slik at samojedene på Kola så langt mulig ble holdt unna problematikken som reiste seg, i en videre kontekst - der Altasaken egentlig kom som bestilt. Store krefter var i sving for å utnytte denne situasjonen.
Fra Midtøsten og Irland til Alta og Finnmark
Om den KGB og den militære russiske etterretningstjenesten GRU lå svært tett innpå i det våre hjemlige AKP-ledere turnerte i lukkede treningsleire i Midtøsten, og i kontaktpunkt for IRA i Nord-Irland, synes det ikke å stå bedre til da en voldelig separatist-struktur for de norske samene ble designet ut over i 1970-årene. Her skulle det nemlig «frigjøres» i kjent stil, med en egen "autonom" front, om nødvendig med våpen og eksplosiver, med KGB på slep fra utposter i Nord-Finland til bortgjemte stuer i Alta. I frigjøringsperspektiv var det allerede gjennom AKPs Peder Martin Lysestøl bygd en bru over til Jan Guillou og hans føringsoffiser, KGB-resident, Jevgeni Gergel. Som jeg har vært inne på i tidligere artikler i denne serien: Trangen til å sluse AKP'ere til spesialleire i Jordan og Libanon synes å ha tiltatt kraftig i kjølvannet av denne forbindelsen, der Lysestøl gjentatte ganger var med og berede grunnen for en heller dyster trafikk, først maskert under den palestinske vignetten. Når jeg stadig gjentar dette, er det i forvisning om at ikke alle lesere har fått med seg tidligere artikler som omfatter AKPs hardslående, hemmelige apparat.
Behov for fysisk trening
I 1975 stupte flere AKP-ledere inn i de norske skogene, i det trangen til stadig mer bortgjemt fysisk trening og skolering økte på. Jeg mener nokså bestemt at Jon Michelets utflukter til Svalbard bør sees i samme modus, i det Michelet nettopp hørte til dette Diehard-miljøet på innsiden av et AKP (m-l) som ble sterkt voldsfiksert og våpenfiksert helt samtidig i en heller uheldig kombinasjon, helt på siden av det meste forbundet med åpne og demokratiske spilleregler. Kritisk sett har signifikante elementer i dette har både fascistoide og religiøse preg, etter at den eksotiske masken av Mao ble satt opp på veggen ved siden av Stalin.
Jon Michelets plutselige interesser for Svalbard må naturligvis sees i forhold til det som ellers pågikk på dypet inne i det lukkede AKP i denne perioden. Det var intet rom for ferieutflukter i AKP (m-l). Jon Michelet fattet interesse for utearbeiderne, mer enn gruvearbeiderne, under sine opphold, men hva ville Michelet egentlig oppnå, ved å bruke så mye tid på Svalbard, i en periode der AKP konsentrert såvidt mye fokus på samer, palestinske frigjørere og IRA? Vi får gjette oss til at de norske skogene ikke ble ansett for dype nok for all den akselerende skoleringen ambisiøse revolusjonstropper hadde behov for. Bortgjemte dalsøkk og fangshytter på Svalbard kunne kanskje være en løsning, ikke minst med tanke på en kraftig eskalering av en konflikt der samenes sak kunne misbrukes til eget formål?
På Svalbard hadde man gjerne med seg gevær for å forsvare seg mot isbjørn. Resten får vi vel overlate til fantasien, enn så lenge. Sikkert er det at en såvidt militant skikkelse som stalinisten Jon Michelet ikke ville ha kastet bort tiden med løselige forsøk på å organisere mer eller mindre tilfeldige arbeidere på Svalbard. Dette fremstår mer som fasadespill. Min tilnærming blir vel spekulativ her, men stilt overfor en øredøvende taushet fra aktørene som regiserte det hele fra Oslo, Tromsø og Alta er det tillatt å bruke litt fantasi. Når det er nevnt, virkeligheten overgår sannelig fantasien på flere sentrale punkter i dette landskapet. Det er ingen grunn til å overdrive noe som helst.
Den filmatiserte boken Oriens belte, fremstår ikke spesielt Moskva-vennlig. Snarere tvert i mot. Men som vi skal se, maoismen til tross finnes det fortsatt en rekke møtepunkter der representanter fra KGB i høyeste grad var tilstede under forløpet til en Alta-aksjonen. AKP var en aktør på flere plan. Nå var Mao selv en edsvoren stalinist, så vi kan anta at man på det ideologiske plan likevel fant hverandre i bakskottene, der interessene så ettertrykkelig krysset hverandre?
Når Jon Michelet raljerer over dumme overvåkere
Jon Michelet raljerer sterkt over det forhatte overvåkningspolitiet, som uavlatelig blir fremstilt som dumme og ute i ulovlig ærender, i det de passer ham opp på reiser i inn og utland. Også etter at de flittig noterte seg Micheletss gjentatte reiser til Svalbard fra og med 1976. Ut fra overvåkernes anførsler kan vi lese oss til at alt ikke gikk som det skulle for Michelets Svalbard-eventyr. Ett eller annet gikk galt, selv med flanskesikring av artisten Hans Rotmo. Nå var det imidlertid ikke bare erkefienden, overvåkningspolitiet, som manglet begeistring over Michelets gjentatte fremstøt i nord: Sigve Mæland, formannen i Longyearbyen Arbeiderforening, sier bl.a. dette om AKPs oppløp på Svalbard i et intervju med Aftenposten, 14. juli 1976: «Vi merker dem på den måten at de tar opp ting på våre møter, , ofte når de selv har trommet sammen sine sympatisører. De er mye opptatt av å støtte opp om ulovlige konflikter. Men våre 350 medlemmer i Arbeiderforeningen er sindige folk og AKP-tilhengerne blir satt ettertrykkelig på plass, sier Mæland.»
Noe av det Jon Michelet viste interesse for på Svalbard, var den nye sovjetiske helikopterbasen på Kapp Heer. Men dette skulle alene ikke utløse motiver for Michelets trafikk i den polare sonen. Hans reiser kostet penger, og slike penger ble oftest fordelte jevnlig i brune konvolutter. Etter hvert er det mange som kan fortelle om denne spesielle beksvarte pengekulturen i AKP. Jon Michelet var i høyeste grad en figur som reiste rundt med slike penger. Historien om dette er egebntlig enda ikke skrevet ut. Kurerer som har turnert med slike konvolutter, og deres nærmeste pårørende, har selv tatt kontakt med artikkelforfatteren og fortalt om direkte ekle kurerruter.
KGB med i en tidlig fase
I tidligere artikler om AKP (m-l) har jeg dokumentert at det stadig i deres ytre, internasjonale operasjonsfelt uavlatelig befant seg representanter fra det hemmelige russiske politiet, KGB og den militære utgaven, GRU. Dette gjaldt i følge Mitrokhin-arkivet (se litterturliste) både sentrale kontaktpunkt i Midtøsten og i Nord-Irland (IRA). Speilet henholdsvis i frontorganisasjoner som «Palestinakomiteen» og «Irlandskomiteen». Men parallelt med AKPs tiltagende interesse for samene i nord, dukket det snart opp representanter fra KGB.
«Den første kontakten mellom samiske aktivister og representanter for Sovjetunionen skjedde i en tidlig fase av Alta-konflikten – i januar 1980», skriver NRK på en av sine nettsider (se også lenke under), basert på et Brennpunkt program i 2010. Men gjennom den internasjonale koordinator Peder Martin Lysestøl, stadig med Finn Sjue som portefølje, var det forlengst etablert faste forbindelser i apparatet rundt KGBs stedlige leder i Stockholm, Jevgeni Gergel; der den senere så kjente forfatter Jan Guillou arbeidet som KGBs mann. Siden Jon Michelet ofte var en kurer i stadig trafikk over til Stockholm, er det nok sannsynlig at KGB var på banen i forhold til det samiske fremstøtet langt tidligere enn det NRK oppgir i sin svært så avstumpede versjon.
«Da (i 1980) ringte en sentral samisk aktivist til den sovjetiske ambassaden i Oslo og ba om et møte. Aktivisten ønsket blant annet å drøfte om Sovjetunionen var villig til å presse den norske regjeringen i Alta-spørsmålet», heter det videre i NRK. I fortsettelsen heter det: «Etter en tenkepause ga ambassaden beskjed om at den var villig til et møte. Dette møtet ble avholdt senere samme dag, og to samiske aktivister deltok.»
Overvåkingspolitiet ble klar over kontakten mellom samene og Sovjetunionen ved hjelp av telefonavlytting. Gunnar Larne arbeidet med Alta-saken ved POTs hovedkvarter i Oslo på den tiden.
–Nøyaktig hva de diskuterte inne i ambassaden visste vi jo ikke. Vi visste at de ønsket hjelp fra russerne til å presse Norge, og vi hadde også mistanker om at de ønsket bistand til andre ting, sa tidligere politiinspektør Gunnar Larne til NRK Brennpunkt. Larne arbeidet spesielt med Alta-saken, og kunne altså bekrefte at POT kjente til forbindelsen til sovjetrussiske diplomater.
«Ekstrem samisk organisasjon»
Politiets overvåkningstjeneste, POT, (Nå Politiets sikkerhetstjeneste, PST) fikk nå etter videre etterretningsarbeid detaljerte kunnskaper om fortsatt samarbeid mellom det som ble beskrevet som en «ekstrem samisk organisasjon». På samisk hold var det imidlertid lite av ideologi og ressurser som gav muligheter for en skjult kontakt med russerne. Igjen kneiser det opp spørsmål om AKPs ansvar og delaktighet: Dette er den eneste organisasjonen i Norge som gjennom 1970-årene bygde opp strukturer for organisert politisk voldsbruk. At det fantes små, nynazistiske utgrupper som konkurrerte i tilsvarende voldsforherligelse, ble dette helt marginalt i forhold. Det var AKP (m-l) som hadde et hemmelig apparat på plass, der sabotasje og terror inngikk som en del av programmet. Verken mer eller mindre. Dette gjelder også da Jon Michelet og resten av AKP begynte å interessere seg for oppbygging av celler i Tromsø, Alta og på Svalbard.
I nord, og spesielt i Vest-Finnmark, hadde politiets overvåkningstjeneste lenge arbeidet for å skaffe seg permanente informanter i ulike samiske miljøer. En av dem, som er omtalt som en meget pålitelig kilde, kunne fortelle at at det var avholdt minst to møter med sovjetiske representanter og personer fra en «ekstrem samisk organisasjon». «Møtene skulle ha funnet sted i november/desember 1980 og tidlig i 1981 utenfor Rovaniemi i Finland. Russerne skulle ifølge kilden være tjenestemenn fra den sovjetiske ambassaden i Helsinki i Finland. POTs kilde rapporterte at kontakten med russerne gikk ut på anskaffelse av våpen og matriell til den samiske gruppen – samt instruksjon og opplæring i sabotasjeteknikker. Angivelig skulle gruppen ha konkrete planer om voldelige aksjoner i Norge. Dette skal ha gitt en av møtedeltakerne kalde føtter, og vedkommende bestemte seg for å rapportere til politiet.»
Pot hang seg på i svingene og kunne etter hvert identifisere flere møter mellom den stadig like uspesifiserte ekstremistgruppen og russerne. Ett av møtene fant sted i en privatbolig i Alta.Russerne som var med på dette møtet var med i en delegasjon som besøkte Alta under Nordkalottstevnet i 1981. I følge POTs kilde lovet russerne nå fortsatt støtte, og den samme kilden opplyste også at det helt ble bestemt å sprenge den planlagte broen over Tverrelva på anleggsveien til demningen i Alta, og at det videre ble satt opp en gruppe på tre personer som skulle gjennomføre selve sprengningen. Etter hvert skulle det imidlertid komme enda flere foruroligende opplysninger, som nødvendiggjorde et langt større politioppbud. Den terrorgruppen som nå bygde seg opp med russisk støtte la enda større planer, med Altaaksjonen som ramme, ryggdekning og utgangspunkt. Flere samiske aktivister fra Alta-konflikten bekreftet overfor NRK Brennpunkt at det var gjentatt kontakt med russere, der tema blant annet brosprenging. En av dem er den sentrale samiske aktivisten Bjarne Store Jakobsen. Også en annen sameaktivist, Odd Ivar Solbakk, kunne bekrefte at de mottok et russisk tilbud, om konkret assistanse til å sprenge broer. – Noen prominente samiske personer som jobbet innenfor statsadministrasjonen ble kontaktet av folk som sa de var russere. De sa de hadde kjennskap til sprenging og tilbød seg å hjelpe oss med å bli kvitt brua, fortalte Solbakk til NRK. I NRK Brennpunkt kunne Solbakk fortelle at det var russerne som selv la føringer:– De visste jo at vi manglet fagkunnskap om slike ting. Det var vel derfor de tok kontakt. Vi fortalte dem at vi ikke hadde behov for slik hjelp.
Jon Michelet i Klassekampen
Jon Michelet skriver selv dette i Dagbladet i 1993, som en kommentar til opplysninger om terrorplanene i nord. Opplysninger som helt konkret ble fremsatt av aktører som selv var med.
Jon Michelet skriver:
«Det jeg derimot vil forsøke å ta opp med en viss grundighet, er utspillet fra to av lederne i Samebevegelsen der de rettet anklager mot AKP som gikk ut på at partimedlemmer ville bedrive terror i forbindelse med Alta-aksjonen tidlig på 1980-tallet.Det begynte med at Bjarne Store Jakobsen uttalte seg til avisa Nordlys i Tromsø. I Alta-stridens dager var han redaktør for avisa Sami Aigi, og han ble leder for den løst organiserte Samebevegelsen. Han er i dag (1993) sjef for SVT Sapmi i Kiruna, som er Sveriges Televisions samiske redaksjon. Store Jakobsens utsagn til Nordlys om at «venstreradikale nordmenn planla å sprenge politibåten 'Janina' som lå i Alta med 800 politifolk om bord» ble kringkastet av NRK Troms, fulgt opp av Avisenes Nyhetsbyrå og gitt et stort oppslag i Dagbladet den 10. august. Dagen etter fulgte Dagbladet opp med et intervju med Odd Ivar Solbakk. Han var leder i Norske Samers Riksforbund fra 1979 til 1980 og deltok siden i Samebevegelsen. I dag er han direktør for Samisk Nærings- og Utredningssenter i Tana.
(Michelet fortsetter:)
Solbakk erklærte at folk fra den norske venstresida ville bryte ikkevoldslinja og «hadde et sterkt ønske om å bruke vold under Alta-striden», og at det var hans «inntrykk at disse hadde tilknytning til AKP.»I Dagbladets første oppslag ble også jeg intervjuet: «Jon Michelet, som var den mest kjente AKP-er i lenkegjengen, avviser det som oppspinn at noen av AKP-erne som deltok i Alta-aksjonen foreslo sabotasje- eller terroraksjoner. Vi var disiplinerte og fulgte aksjonens spilleregler. Store Jakobsen bør gi nærmere opplysninger om hvem han sikter til i stedet for å mistenkeliggjøre de AKP-erne som var med i den tverrpolitiske aksjonen.»Det er nødvendig å nyansere dette. Jeg kan naturligvis ikke vite hva samtlige AKP-ere som deltok i Alta kunne finne på å foreslå.
(Jon Michelet i en artikkel i Dagbladet. Sitat slutt)
AKP infiltrerte forsvaret for våpentrening og kartlegging
Nå var det aldri slik at en automatisk bare kunne melde seg inn i AKP. De som var innom for kortere eller lengre perioder, og som har hoppet av, kan fortelle at det dreier seg om en rekrutteringsprosess som gikk over tid, der en kandidat først ble grundig kontrollert og «klarert», etter å ha gått gjennom innledende studiesirkler og kurs – der selve partiorinteringen enda ikke var helt synlig for rekrutten(e). Slik går den enkelte gjennom stadier i ideologisk skolering, bevissthet og ikke minst prøvelser i forhold til egen lojalitet og integritet. Dette, slett ikke så ulikt det mønsteret KGB har brukt gjennom årtier, under rekruttering av sine agenter. Avhoppere som Michail Butkov og Oleg Gordievski har fortalt nokså detaljert om dette.
Tidvis kunne den enkelte kandidat ha havnet nokså tilfeldig på ett av disse studiesirklene som AKP kjørte, gjerne gjennom en tilfeldig bekjent, og ofte uten å ane at en bakmann i systemet allerede hadde fattet interesse for vedkommende som interessant rerkutteringsobjekt. I løpet av 1975-76 hadde AKPs hemmelige apparat oppnådd å få flere soldattillitsmenn på plass inne til førstegangstjeneste i nord. Området rundt 6. divisjonen i Harstad hadde høy prioritet, og militærleiren Åsegarden befant seg i det primære nedslagsfeltet. Deretter Garnisonen i Porsanger (GP) og Garnisonen i Sør-Varanger (GSV). Dette siste området var imidlertid ikke så lett å infiltrere. Men i Porsanger var personer på plass i 1977, og spratt samtidig opp med innsamlingsbøsser til «Streikende havnearbeidere» i Oslo under en forestilling i kinosalen i leiren. I mediene lød stadig frasen «ulovlig politisk overvåking», som en monotont ekko. Dersom overvåkningspolitiet ikke hadde fattet interesse for AKPs militante, hemmelige organisasjon ville det vært ensbetydende med ren tjenesteforsømmelse, i forhold til gjeldende overvåkningsinstruks. Det er også verd å merke seg at det måtte langt flere enn Sigurd Allern, Jon Michelet, Finn Sjue, Trond og Helge Øgrim, samt Trond Ali Lindstad til for å utvikle en såvidt stor, skjult organisasjon gjennom 1970-årene. Mange navn er fortsatt hemmelige, og det vil vel være en overdrivelse å hevde at de helt har nedlagt sin politiske aktivitet?
Som en forstår, en gjennomsnittlig norsk losje fremstår som et vidåpent forum i forhold til disse lukkede og dystre, voldsorienterte politiske kulturene. Voldsorienteringen var altså ikke bare en teoretisk og svermerisk papir-eventualitet, men en fast del av den politiske prosessen, som fysiske uttrykk, forberedelser og ikke minst – revolusjonære øvelser. En bygde med andre ord strukturer, skolerte seg og øvde på slikt.
I kadret under sitt «Militærpolitiske utvalg» infiltrerte AKP forsvaret fra 1974 - 1975, blant annet for at en kunne skolere medlemmer i våpentrening, og samtidig kartlegge militære installasjoner og ikke minst våpenlagre. Den nye tillitsmannsordningen i Forsvaret ble prioritert, da AKP hadde opplegg for å infiltrere slike miljø, etter en bestemt mal. På et tidspunkt var kartlegging av militærlagre med rekylfrie våpen av type M72 A1 og 84 mm Carl Gustav, et høyt påaktet interessefelt som det samtidig også knyttet seg russiske interesser til, via Sverige og Finland.
Rovaniemi, Helsinki og Stockholm
I den finske hovedstaden fantes russiske operatører som arbeidet i nordlige Finland, i kontaktpunkt der spionasje mot militære og sivile mål i Nord-Norge tidlig var en fast del av etterretningsstrukturene stripet ut både i det sivile KGB og militære GRU fra Moskva. Slik var lojale finske kommunister ved byer som Råvaniemi i det nordlige Finland, gode og ha. De stilte lokaliteter og geografisk knowhow til disposisjon, som også norske kommunister etter hvert dro nytte av, i et forspill til en stadig mer alvorlig Alta-aksjon, som bar i seg alt annet enn en fredelig og lenkeraslende tiltak i Stilla: Det forelå meget konkrete planer om å eskalere denne konflikten dramatisk, i det som fortoner seg som en forsøk på å skape en «samisk frigjøringsbevegelse», etter modell av PLO og IRA, der sivile liv konsekvent syntes å være underordnet saken. Oppleggene som ble drøftet på hemmelige møter i Råvaniemi var mildt sagt dramatiske. Stedet er også i en vertskapsfunksjon for årlige samiske konferanser, med utsendinger fra flere land.
Støtte fra Moskva
Og etter samme mønster som for Irland og det palestinske prosjektet var Moskva tidlig ute med konkret og offensiv støtte, foran planlagte terroraksjoner av særlig alvorlig format i Alta. Muligheten for å destabilisere Finnmark og polarisere konflikter overfor samene, spesielt rundt NATOs anlegg i strategisk viktige nordområder, ble en fristende opsjon, der KGB og GRU fysisk kom inn med egne offiserer, til møtepunkt med norske støttespillere i det nordlige Finland. Norsk etterretning svarte med intensivert kartlegging, og det var i denne fasen at det ble meget upoplært at skikkelser som Svein Blindheim og Morgenbladets redaktør Christian Christensen gikk offentlig ut og bekreftet at Norge drev mer eller mindre irregulær etterretningsvirksomhet inne på finsk territorium. De to pekte på tidligere tidsepoker, men slik situasjonen fortsatt var i 1980-årene, var temaet følsomt nok, forsåvidt som russisk etterretning bygde nye, offensive strukturer for spionasje i Norge. Startpunktet for dette lå nettopp i den fasen da KGB deltok på planleggingsmøter for saboatsjeaksjoner i ly av Alta-aksjonen.
Etter samme mønster som for Irland og det palestinske prosjektet var altså Moskva tidlig ute med konkret og offensive opplegg for støtte foran flere planlagte terroraksjoner i nord, av særlig alvorlig format.
Som jeg tidligere har vært inne på: Tradisjonelt var det imidlertid Jan Guillou og andre i teamet rundt KGB-resident Evgeni Gergel og hans medarbeidere i Stockholm som utgjorde et de facto støtte- og koordinasjonsledd for norske AKP gjennom 1970-årene, primært i forhold til virksomhet i Midtøsten. Dette gjaldt særlig opplegg som gikk på reiser til og fra, samt opphold i ellers lukkede PLO-leire. Men også IRA hadde representasjon i Stockholm, som var inne i bildet da AKP etablerte sin frontorganisasjon, Irlandskomiteen.
Nå ble det over tid drevet både ideologisk og høyeksplosiv, praktisk skolering, der sabotasje og terror var essensielle elementer; i flere områder der AKPs utsendinger stadig dukket opp. Omfanget av AKPs delaktighet forbundet med logistikk for terrororganisasjoner er fortsatt et nokså diffust moment, men det foreligger etter hvert tilstrekkelig med dokumentasjon til å fastslå at denne lukkede politiske organisasjonen fysisk var nærværende der terroraksjoner ble planlagt, i Finnmark, i Nord-Irland og ikke minst i Midtøsten. Erling Folkvord har også bekreftet at det var kontakt med den tyske «Baader Meinhof-banden/Røde Armefraksjonen/2. Junibevegelsen». Denne grupperingen som har operert under flere betegnelser, ble trente i PLO-leire i Jordan og Libanon samtidig med flere utsendinger fra AKP, som befant seg i nøyaktig samme områder på samme tid. I Sverige og Norge akselererte kampanjene mot angivelig «ulovlig politisk overvåking» gjennom et voksende, politisk ladet medienettverk.
AKPs interessefelt lå ved flere anledninger parallelt med samtidige, russiske og øst-europeiske interesser. KGB hadde forøvrig samme stalinistiske og leninistiske plattform som AKP, med fradrag av stalinisten Mao som etter hvert ble en upopulær rival i Moskva. Sett i ettertid skapte ikke beudringen for Mao og Pol Pot mer dissonans enn at en igjen kunne stå skulder ved skulder i møte med utfordringer i Sameland, som for IRA og PLO tidligere.
Jeg kan ikke annet enn oppfordre AKPs ledere om å fortelle hva som egentlig foregikk i den til dels betydelige hemmelige organisasjonen rundt det vi kjenner under forkortelsen "AKP", og som i dag har tatt navnet "Rødt!". Uten at det er helt på det rene om aksjonsberedskapen og kurervirksomheten er helt glemt. Det dreier seg tross alt om betydelige irrganger og strukturer som er bygd opp gjennom mer enn 40 år. Det dreier seg om en virksomhet som helt klart og entydig fanges av gjeldende overvåkningsinstrukser både i Norge, Sverige. Bemerkelsesverdig nok er det fra samme miljø en finner propellene i de gjentatte kampanjene som er siktet inn mot norsk sikkerhetstjeneste, under parolen "Ulovlig politisk overvåking". Hadde ikke overvåking funnet sted under Altasksjonen kunne terrorister ha nådd frem med sine planer, støttet av KGB, der en båt med 800 politimenn ombord ble sprengt og senket. Sammen med omfattende sabotasje mot kraftspenn og bruer i Finnmark.
Da Lundkommisjonen begynte sitt arbeid fulgte KGB-general Jevgeni Serebrjakov spesielt godt med: Han kom fra Svalbard dalende inn i Oslo, og var blant de største begersvingerne da Lundkommisjonen la frem sin innstilling. KGB, nå forkortet SVR og FSB, feiret etter sigende i mange dager. De som smilte like bredt - befant seg i AKP (m-l).
Roy Vega
Kilde- og litterturliste:
Lenke til artikkel i Nordlys om AKP og IRA som ville støtte Altaaksjonen under sabotasjeaksjoner:
[ http://www.nordlys.no/nyheter/article722508.ece ]
Lenke til artikkel i Dagbladet om planlagt spregning av politibåten med 800 personer som lå i Alta under den pågående aksjonen ved nyttårsskiftet 1980-81:
[ http://www.dagbladet.no/nyheter/2003/08/10/375553.html ]
Gunnar Ekberg, De ska ju ändå dö, (Stockholm, 2010).
Hans Petter Sjøli, Mao min Mao, Cappelen, 2005.
Den norske solidaritetsrørsla for Palestina, 1967–1986, Hovedfagsoppgave i historie, UIO, 2007.
Christopher Andrew and Vasili Mitrokhin, The Mitrokhin Arkive, vol I og II (London, 2005)
Colin Smith, Carlos – Portrett av en terrorist, Bokhandlerforlaget, 1976.
Guillou, Jan: Ordets makt och vanmakt: mitt skrivande liv, Piratförlaget, Stockholm, 2009
Sven G. Holstmark, Avmaktens diplomati, (Den Norske Historiske Forening, 1999).
Trond Bergh og Knut Einar Eriksen, Den hemmelige krigen, Bind 1 og 2, (Cappelen, 1998).
Peter Øvig Knudsen, Blekingegadebanden, Del 1 og 2, (Forlaget Press, 2008)
Georg Michael, The Enemy of The Enemy, (New York, 2006).
Kamal Salibi, The Modern History of Jordan, (London, 1998).
Said K. Aburish, Yassir Arafat – From Defender to Dictator, (New York, 1999).
Barry Rubin and Judith Colp Rubin, Yassir Arafat – A Political Biography (Oxford, 2003).
Efraim Karsh, Arafat’s War, (New York, 2003).
Efraim Karsh, Palestine Betrayed, (London, 2010).
Alan Hart, Arafat – A Political Biography, (New York, 1984).
John Barron, KGB Today – The Hiden Hand, (Reader Digest, USA, 1983)
(Norsk utgave: “KGB i dag i fiendens leir”, Atheneum, 1984)
Francois Furet, Den tapte illusjon, Aschehoug, 1996.
Jon D. Glassmann, Arms for the Arabs, (London, 1975).
Y. Harkabi, The Palestinian Covenant and its Meaning, (London, 1979).
James Lunt, Hussein of Jordan, (London, 1989).?Patric Seale, Asad – The Struggle for the Middle East, (Los Angeles, 1988).
R. Stephens, Nasser, (London, 1971).
Pavilion Press, Captured PLO Documents, (Philadelphia, 2004)
Ion Michai Pasepa, Red Horizons, (Washington D.C., 1987).
Claire Sterling, The Terror Network, (New York, 1981).
Christopher Andrew og Oleg Gordievski, KGB sett fra innsiden, (Cappelen, 1990).
Yevgeni Primakov, Russia and The Arabs, (New York, 2006).?Anatoly Dobrynin, In Confidence, (Washington D.C. 1995).
Tidligere artikler/lenker:
AKP med egen spionorganisasjon (7):
[ http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat/subcat/thread272026/ ]
AKP i skytteltrafikk mellom terrorister (6)
[ http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1003/subcat1010/thread271049/ ]
AKP (m-l) klar for sabotasje (5)
[ http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat/subcat/thread270074/ ]
AKP (m-l) overvåket fra flere land
[ http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat/subcat/thread270074/ ]