«Her blir det hottere enn Grünerløkka, mener Petter Neslein, administrerende direktør i eiendomsselskapet Pecunia. Muligens kan han få rett. Hippe Grønland er for lengst kåret til Oslos nye Grünerløkka, en bydel i rivende utvikling.»
Slik skrev Aftenposten om Grønland i juni 2004. De hadde intervjuet direktøren for selskapet som skulle bygge ut 850 leiligheter på den 32 mål store tomta på Grønland, mellom Schweigaards gate og Grønlandsleiret. Stiklestadkvartalet var solgt for rundt 50 millioner av kommunen og her skulle entreprenøren drive byutvikling i stor stil. Ni år senere er det lite som tyder på at bydelen er i rivende utvikling.
Før Justin Bieber-teppet gikk ned denne uka, gjorde samme avis en god jobb med å løfte fram tall som viser at bydelen ikke er blitt noen hipp oase midt i byen. 40 prosent av all kriminalitet i hele byen skjer i triangelet Grünerløkka-Tøyen-Grønland. Sjefen på landets mest ruvende politistasjon sa til avisen at han var «i krig mot kriminalitet hver dag». Han ordlegger seg ikke tilfeldig. K-ordet bruker Kåre Stølen, Grønland politistasjons ledende mann i uniform, helt bevisst. Hver dag anmeldes ti lommetyverier. 12 personer tas for narkotika. Og det rapporteres om fem voldshandlinger og ett grovt ran. Halvparten av alle overfallsvoldtektene i landet skjer i Oslo sentrum. Sist helg ble ei jente funnet i Breigata på Grønland. Bevisstløs og voldtatt. Like mange væpnede ran skjer her som i resten av landet.
Det er lett å romantisere Byen som den mangfoldige arken. Fattige og rike. Unge og gamle. Svarte og hvite. Norske og fremmede. Direktører og NAV-klienter. Raddiser og fornemme fruer. Og vi kan legge til lasaroner og junkier skulder ved skulder med barnefamilier. Den tolerante, pulserende storbyen hvor alle størrelser og typer kan leve sammen, er et viktig prinsipp og en sjarmerende virkelighet. Kardemommebyen. Men sjarmen forsvinner for mange når 40 prosent av all kriminalitet skjer på et lite område på høyresiden av Akerselva i Oslo sentrum. Og når den automatiske høyttalerstemmen på trikken advarer folk når den nærmer seg Brugata, blir man provosert over påminnelsen og stigmatiseringen. Men nedtrykt når man skjønner at det kanskje må til. Legger vi til livredde beboere og åpenbar trakassering av homofile på Grønland, blir spådommen fra 2004 gjort til skamme.
Like lett som det er å romantisere byen, er det å bli nærsynt når den ikke fungerer og forbanne alle utskuddene. De rusa narkomane som skremmer oss med sin uforutsigbarhet, romfolkene som tigger og minner oss på nøden og de tusenvis av ulovlige, papirløse flyktningene som bor i denne byen. Men det er ikke disse vi skal se skjevt og mistenksomt på. Folk som har det vanskelig, er kommet for å bli. Det er dessverre en konstant, selv i verdens rikeste land. Pekefingeren må rettes mot politikerne i Rådhuset.
Det er dem Eivind Engelsjord peker på. Han representerer de utrygge beboerne som opplever narkotikasalg på sin egen dørmatte. Som opplever at situasjonen bare blir verre. I et debattinnlegg i Aftenposten i forrige uke spør han: «Hvorfor er det ingen som tar ansvar?». Spørsmålet er rettet justisminister Grete Faremo, politimester Hans Sverre Sjøvold og ordfører Fabian Stang (H). Ja, vi må slå hardt ned på narkotikasalg. Særlig foran nesa på barn og unge. Ja, vi må ha mer politi. Ja, folk skal føle seg trygge. Men å fortsette å hamre løs på symptomene, vil ikke kurere problemene i den indre byen.
Og det fører oss tilbake til Stiklestadkvartalet. Skal Grønland og andre deler av den indre bykjernen bli et fredeligere område, må det bli et bedre sted for mennesker å bo. Og det har politikerne hatt noen gylne muligheter til å gjøre. Blant annet i Stiklestadkvartalet. Her kunne det blitt bygd luftig, lyst og grønt. Istedenfor ble 850 leiligheter i betong pakket inn i åtte etasjers høyde. Maksimal utnytting. Tett og mørkt. Og smått. 3- og 4-roms leiligheter for barnefamilier, akkurat som foreskrevet i reguleringsplanen, men mange er på henholdsvis 50 og 65 kvadratmeter. I sum et massivt kvartal uten gode grøntarealer, lekeplasser og fellesområder. Bydelens beboere ba om park, men fikk en svær, grå kloss. Typisk nok ble sjansen til å bygge med en moderne, langsiktig kvalitet skuslet bort av politikerne.
Men beboerne i Stiklestadkvartalet trives kanskje. For ett grep har vært svært vellykket; den store, åpne plassen kalt Teaterplassen med kafeer og restauranter. Et deilig sted å sitte i sola. Men i februar kjøpte statlige Entra Eiendom opp hjørnetomta. Den lave vårsola på plassen vil om to år bli sperret av et nytt bygg for Statoil på åtte etasjer. Entra har ambisjon om at det skal få miljøklassifiseringen «excellent». Ambisjonene er ikke like høye for miljøet for menneskene på baksida.
Byutvikling og livskvalitet er viktigere enn politi hvis Oslos indre by skal vinne krigen mot kriminaliteten, og ikke ende som et argument for innvandringskritikerne.