Kultur

Hvor er Statoils milliarder?

Studiestipender og et forskningssenter som ennå ikke eksisterer. Oljeselskapene betaler milliarder i bonuser i Angola, uten at vi helt vet hva pengene går til. Ikke vår rett å kreve informasjon om dette, mener Statoil

I desember 2011 inngikk Statoil en kontrakt om operatørskap på to felt, samt deltagelse i tre felt utenfor kysten av Angola. Som vanlig ved inngåelse av slike avtaler, betalte selskapet en signaturbonus. Da selskapet slapp sin årsrapport for 2012 ble det også klart at var på hele 3,1 milliarder norske kroner, en voksen sum også i slike sammenhenger. I tillegg betalte selskapet ut mindre bonuser til sosiale fond og utdanning i regi av det angolanske statsoljeselskapet Sonangol.

Signaturbonuser er vanlig i oljebransjen, det er i seg selv altså ikke oppsiktsvekkende. Det som er oppsiktsvekkende er at praksisen får fortsette uten at så mange stiller spørsmål ved den. Da beløpet ble kjent like før påsken skrev jeg derfor et blogginnlegg om hvorfor man bør stille spørsmål til bonuser som flyter Angolas vei, og spesielt de som flyter via Sonangol. I forbindelse med et bokprosjekt jeg jobber med, som ser på norsk deltagelse i afrikanske oljeland, sendte jeg også Statoil noen spørsmål om bonusutbetalingene.

Det første jeg spurte om var hvor mye, som var blitt betalt, til hvem, svaret er at selskapet betalte..om lag 3,1 milliarder NOK i signaturbonuser i Angola i 2012. Dette er signaturbonuser for operatørskap i blokk 38 og 39 og deltakelse i blokkene 22, 25 og 40 i Kwanza bassenget utenfor kysten av Angola.

Joda, det er greit, det visste jeg allerede, men hva ble betalt til hvem?

Ytterligere 281 millioner NOK i kontraktsforpliktede sosiale investeringer ble også betalt i 2012. Innbetalingene ble gjort i samsvar med lokale lover og reguleringer av hvordan og til hvem slike betalinger skal gjøres. I henhold til lokalt regelverk skal innbetalinger gjøres til ulike instanser som Sonangol E.P. som nasjonal konsesjonær og ulike instanser under finansdepartementet og energidepartementet, svarer informasjonssjef for internasjonal virksomhet i Statoil Bård Glad Pedersen.

Dette høres jo fint ut, problemet er bare at de "lokale regelverkene" er ganske vage, og at det er vanskelig å finne ut akkurat hva som går hvor. Samme måned som Statoil inngikk sine kontrakter, var representanter for Pengefondet (IMF) på besøk i Angolas hovedstad Luanda. De var på jakt etter 32 milliarder dollar, en fjerdedel av landets brutto nasjonalprodukt, som ikke var gjort rede for i nasjonalregnskapet. Pengefondet fant at disse midlene var administrert av Sonangol. Dette kan jo høres rart ut, men det er en ganske god indikasjon på oljeselskapets plass som en stat i staten i Angola. Sonangol er mye mer enn et nasjonalt oljeselskap, de er også konsesjonstilbydere, reguleringsmekanisme, skatteinnkrever og partner for alle de utenlandske selskapene. Her hjemme ville det vært som om Statoil styrte Oljedepartementet og Oljedirektoratet. Og i tilegg deler av Finansdepartementet. Sonangol er bukken som passer havresekken, og selskapet har oppført seg deretter. Det finnes et Oljedepartment i Luanda, men de har alltid vært "lillebroren" i forhold til Sonangol, hva gjelder reell makt over industrien i Angola.

Så hvordan styrer så Sonagol pengene de råder over? Og i dette tilfellet, de pengene vi kjenner som "signaturbonus". Vel, Sonangol EP (oljeselskapet) eier en rekke andre selskaper, mange av dem registrert helt andre steder enn Angola. Det går en stadig strøm av midler mellom moderselskapet og en rekke andre selskaper. En ti år gammel etterforskning, utført av journalister ved The International Consortium of Investigative Journalists (ICIJ) viste at bonuspenger fra det amerikanske selskapet Marathon Oil, som de skulle betale til Sonangol, gikk til en konto på skatteparadisøya Jersey. Noe forsvant samme dag som de ble satt inn der til en annen konto, i et annet skatteparadis. Noe forsvant videre til kontoen til en angolansk minister som eide et sikkerhetsselskap, noe gikk til den angolanske presidentens veldedighetsfond FESA. Og noe havnet hos en privat angolansk bank, som blant annet hadde en kjent våpenhandler som aksjonær.

Angolas krigsøkonomi på 1990-tallet levde ikke på olje alene. Staten tok også opp lån. Derfor har Verdensbanken og Pengefondet fulgt ekstra godt med på landets finanser etter at freden kom i 2002. Etter 2004 har det vært lagt ned mye arbeid i å reformere landets krigsøkonomi, der altså oljeselskapet Sonangol har vært pengepungen. Siden den gang har landet publisert oljeinntekter, blokk for blokk, måned for måned. Men i samme periode har selskapenes signaturbonuser gått i været, og disse pengene vises ikke i de månedlige redegjørelsene fra Finansdepartementet i Luanda. Den siste årsrapporten vi har fra Sonangol er fra 2011 (Statoil skal ha betalt i påfølgende år) – og heller ikke der kommer det klart fram hva som er bonuser fra de utenlandske selskapene. Rapporter fra Global Witness, Human Rights Watch og Open Society Institute Southern Africa (OSISA) peker alle på at det er store hull i rapporteringen av oljeinntekter, og at rapporteringen av signaturbonuser er så godt som ikkeeksisterende. Den siste rapporten fra OSISA er datert oktober i fjor. De 3,1 milliardene norske kroner som Statoil har betalt i signaturbonus kan vi altså ikke spore per i dag.

Men Statoil betalte ikke bare signaturbonus i 2012. De betalte også såkalt sosial bonus til Sonangol. Deler av dette er betalt inn til et forskningssenter, kalt Sonangol Research and Technology Centre. Dette siste senteret er omtalt tre steder, hos en annen av Sonangols partnere, som har betalt til dette senteret, Cobalt Energy , hos Statoil , og hos organisasjonen Global Witness, som har spurt Cobalts partner BP, om senteret virkelig eksisterer. Jeg har ikke funnet noen henvisninger til senteret (jeg har også forsøkt lignende navn på portugisisk) hos Sonangol, i Sonangols årsrapporter for 2010/2011 eller hos utdanningsinstitusjoner i Angola. Jeg spurte derfor Statoil om de vet hva de sosiale bonusene til, og om de vet at senteret eksisterer:

-Som det fremgår av vår årsrapport betalte vi i 2012 281 millioner kroner til kontraktsforpliktede sosiale investeringer. Dette inkluderer bidrag til sosiale prosjekter, Sonangol Research and Technology Center og Sonangols programmer for trening av personell. Angola har klare regler for hvordan signaturbonuser og sosiale investeringer av denne type skal betales og administreres. Dette regelverket gir ikke Statoil rett til å kreve informasjon fra de instanser som administrerer disse. I den grad vi har anledning følger vi opp prosjektene i dialog med Sonangol, men spørsmål knyttet til administrasjon av disse prosjektene bør rettes til Sonangol.

Joda, det skal jeg gjøre, og jeg håper de kan gi meg svar. Men først, akkurat som signaturbonuser, har sosiale bonuser en helt spesiell plass i Angolas oljeøkonomi. Noen av de som har sett nærmere på dette sitter faktisk i Bergen, ved Christian Michelsens Institutt. Inge Amundsen og Arne Wiig skrev i 2008 en rapport som omhandler blant annet Sonangols sosiale fond, og en tidligere favoritt blant oljeselskapene, presidentfondet FESA. De peker på at slike fond på mange måter gjør statens oppgaver i Angola, et land som ikke har satset nevneverdig mye på for eksempel utdanning og helse opp gjennom årene. Når Presidentfondet eller Sonangol er de som tilbyr for eksempel helsetjenester eller studiestipender, skaper man et klientsystem, der innbyggerne ikke går til det offentlige når de trenger noe, men til utvalgte politikere i kretsen rundt President Jose Eduardo dos Santos (jada, kona hans har også et fond) eller til statsoljeselskapet Sonangol. De sosiale fondene, som altså i hovedsak er betalt av utenlandske oljeselskap, brukes altså i et slags patron-klientforhold. I stedet for at disse pengene går til det offentlige budsjettet, og derved er underlagt parlamentarisk kontroll, blir dette håndpenger for det allerede mektige Sonangol. Av det vi kan lese ut av Sonangols rapporter og hjemmeside, går noe til en litteraturpris og et par skoler får sitt. Det deles som nevnt ut en del utdanningsstipend også. Men den informasjonen som er tilgjenglig om Sonangols sosiale aktiviteter gjenspeiler på ingen måte det vi vet om størrelsen på det sosiale fondet.

Statoil betalte altså i 2012 en signaturbonus på 3,1 milliarder kroner inn i et system som vi som norske innbyggere har lite innsyn. Heller ikke den angolanske befolkningen som er de som burde nytt godt av disse midlene, har noen større muligheter til å kontrollere hvem eller hva pengene går til. I tillegg går altså 281 millioner norske kroner til et sosialt fond, utdanningsstipender og et forskningssenter vi ikke vet om virkelig eksisterer. Det vi derimot vet er at Angola, tross høy økonomisk vekst, ikke er et spesielt godt utviklet land. Landet er nå rangert som nummer 148 (182 er bunn) på FNs utviklingsindeks. Det er noe bedre enn naboene, men tatt i betraktning av at landet nå pumper opp bortimot like mye olje som Nigeria, men bare har en åttendedel av befolkningen, er dette ganske dårlig. Faktisk går nigerianerne lenger i skole, og lever lenger enn angolanerne. Ulikhetene, som er store i Nigeria, er altså større i Angola. Landet gjør det også dårlig på andre felt, på Transpareny Internationals oversikt over verdens mest korrupte land, der Somalia er verst på plass 174, ligger Angola på plass 157. Dette er bittelitt bedre enn tidligere, men landet er stadig blant de tjue verste.

Jeg har altså ikke kommet så veldig mye lenger i jakten på Statoils milliardbonuser, men jeg gir meg altså ikke ennå. Statoil er pålagt å oppgi hvor mye de betaler i slike bonuser, og til hvem. Det har de gjort. At de selv ikke mener de har noen rett til å få vite hva pengene går til, betyr ikke at vi ikke skal spørre. Verken i Norge eller i Angola bør man være fornøyd med de svarene som er offentlig tilgjenglig. Så langt

Dette innlegget ble først publisert på Verdensmagasinet X sine hjemmesider, her