JAFFA (Dagsavisen): Det var da den kinesiske reformisten Hu Yaobang døde den 15. april for 24 år siden at studentene strømmet ut i gatene. Titusener samlet seg ved Tiananmen-plassen, og snart ble det klart for en hel verden at det også fantes andre stemmer i Kina.
Ved Tahrir-plassen i Kairo og andre steder i Midtøsten demonstrerer folk fremdeles for ei framtid uten undertrykking og for større rettferdighet. Verken på Tiananmen-plassen eller ved Tahrir-plassen kan det sies at demonstrantene virkelig har lykkes. Likevel har verden forandret seg mye siden Tiananmen. Og disse forandringene vil påvirke Tahrir.
I dag prøver to regionale stormakter å stanse den arabiske demokrativåren. Den ene er det provestlige Saudi-Arabia, som bruker sin enorme innflytelse til å bremse opp kravene om reformer før de når kongeriket. Den andre er rivalen Iran, som også frykter at deres regime vil falle hvis protestvindene sprer seg. På mange måter begynte demokrativåren nettopp i Iran - to år før resten av Midtøsten - med de store gatedemonstrasjonene etter valgfusket i 2009 som sørget for at president Mahmoud Ahmadinejad ble gjenvalgt. Om bare to måneder skal det igjen holdes valg i Iran.
Både Saudi-Arabia og Iran må i dag kjempe mot en opposisjon som ikke nødvendigvis inntar gatene, men vel så mye sitter hjemme foran dataskjermene. Og de nye kreftene yter en motstand det ikke var mulig å forestille seg for bare få år siden.
Bare i forrige uke underskrev 350 iranske bloggere et protestbrev der de advarte om at livet til en annen blogger, Mehdi Khazali, står i fare ettersom han sultestreiker i sin fengselscelle. Khazali ble arrestert i fjor da iranske sikkerhetsstyrker brøt opp et møte av lokale forfattere.
Og i mars, denne gangen i Riyadh i Saudi-Arabia, ble to menneskerettighetsaktivister, Mohammad al-Qahtani og Abdullah al-Hamid, dømt til henholdsvis ti og fem års fengsel for å ha «brutt lojalitetsbåndet til landets leder». Dommeren advarte at det ville være «farlig» hvis aktivistene fikk operere fritt.
Over hele Midtøsten finnes det slike individer som dag ut og dag inn avslører på nettet regimenes menneskerettighetsbrudd, korrupsjon og maktmisbruk. Den gamle verdenen, der diktatorene hadde kontroll over informasjonen, er over.
I forrige uke hacket ukjente gjerningsmenn seg inn på websiden til en libanesisk avis for å offentliggjøre navnene på vitnene i rettssaken etter attentatet mot eksstatsminister Rafik Hariri i 2005. Den FN-ledede rettssaken mot de mistenkte, som inkluderer fire medlemmer av Hizbollah-geriljaen, er ventet å begynne senere i år, og offentliggjøringen av listen legger nå ytterligere press på den iransk- og syrisk-støttede geriljaen.
Rett over grensen, i Syria, ser en hvordan YouTube blir brukt av vanlige folk for å dokumentere overgrepene i borgerkrigen som til nå har krevd over 70.000 menneskeliv. Det sies at sannheten er den første taperen i en krig. Dette gjelder ennå, for alle sider forsøker å manipulere mediebildet. Men med vanlige syreres blogger og videoklipp er det noe lettere å verifisere de forskjellige sidenes skildringer.
I Egypt forsøker nå Det muslimske brorskapet å etablere sitt styre, ikke en enkel bedrift etter mer enn 60 års militærdiktatur. Et av problemene til det nye islamistregimet er imidlertid at de nye lederne ikke har tatt inn over seg at verden faktisk har forandret seg. De bruker de samme undertrykkingsmetodene som det gamle Mubarak-regimet, der den frie tanken hadde heller magre kår.
Men alt fra bloggere til kunstnere og akademikere står i dag klare til å utfordre Egypts ledere, uansett hvem de er. President Mohamed Mursi vil ikke lenger kunne etablere noe meningsmonopol. I lengden vil islamistene bare kunne overleve hvis de lærer å leve med denne nye meningspluralismen. Med dagens kommunikasjonsteknologi kan man ikke lenger temme en hel befolkning til stillhet.
Saudi-Arabia og Iran har foreløpig greid seg gjennom de første to årene av Midtøstens dramatiske omveltninger. Men kan de overleve slik de er i fem eller ti år til? Ennå er det ikke sikkert at demokrativåren vil skape demokrati. Men også Saudi-Arabia og Iran, de to store og tonesettende reaksjonære regimene, vil i lengden måtte tilpasse seg den nye virkeligheten der større meningspluralisme er del av politikken. Det samme vil de nye islamistiske regimene også måtte gjøre.