AKP (m-l) med egen spionorganisasjon (7)

Ut over på 1970-tallet skal flere sentrale medlemmer av AKP ha bært våpen på seg, angivelig til å forsvare seg selv og andre våpenbrødre i påkomne tilfeller. Våpenbruk, våpentrening og våpenforherligelse som fast ingrediens bak politiske uttrykk var iskalde og dystre realiteter i og rundt en hemmelig «teknisk avdeling» i AKP (m-l), som fant sin form tidlig i 1974, og som for alt det vi ikke vet eksisterer fortsatt, nå med data-hacking som et nytt potensiale i bakskottene under den ikke helt musikalske betegnelsen "Rødt!". Våpenforherligelsen gav seg åpenbart praktiske utslag.

MPU og Etterretningsutvalget

Fra og med våren 1974 kom en egen organisasjonsstruktur på plass som inkluderte regulær kartlegging og spionasje mot antatte «klassefiender». Celler ble hermetisk lukket under Militærpolitisk utvalg (MPU), samt sikkerhetsutvlag (SU) og et såkalt «Etterretningsutvlag (EU). Disse strukturene, som bl.a. er fragmentarisk skissert i Hans Petter Sjølis bok, «Mao min Mao» (Cappelen, 2005), minner sterkt om de lukkede kadrene rundt Jan Guillou i Stockholm, som med KGB som fast støttespiller kombinerte trafikk inn og ut av treningsleire i Midtøsten med regulær spionasje mot ansatte i svensk sikkerhetstjeneste (IB) og mot militære anlegg forøvrig.

Hvor havnet så informasjonsmengdene som systematisk synes å ha blitt samlet inn både på norsk og svensk side, om forsvarsanlegg, ansatte i forsvaret og politiet (og deres pårørende)? I ly av intense kampanjer under slagordet "Ulovlig politisk overvåking" drev vårt hjemlige AKP (m-l) i utstrakt grad selv ulovlig overvåking, delvis avstemt med en annet lukket politisk miljø i SV, der bl.a Berge Furre og Ivar Johansen rådet grunnen.

Helge Øgrim fortalte om "politiske innbrudd" i hus

Helge Øgrim, mangeårig redaktør pg syvende far i huset i fagbladet "Journalisten" for Norsk Journalistlag, var en del av etteretningssystemet i AKP, og deltok bl.a. under "politiske inbrudd" i hjem der det bodde mulige politiske motstandere. Han forteller selv en episode fra denne virksomheten i Dagbladet i september 2005.

9. september. 2005 stod Helge Øgrim frem i Dagbladet og fortalte at han sommeren 1975 deltok i et innbruddi leiligheten til den nå avdøde Kjell Bygstad, for å gå over hans private papirer. Det hadde kommet til rivininger i de Palestina-cellene i april og mai dette året, angivelig etter en voldsom krangel knyttet til en 1.mai-parole der Sovjet ble nevnt som "supermakt". Slikt går nemlig ikke upåaktet hen i denne leiren, og etter en ryddeoperasjon kom det en ny front opp ved siden av Palestinakomiteen, under navnet Palestinafronten. Palestineren Daoud Khaloti kom fra sitt romslige kontor i Stockholm for å delta under reorganiseringen. I 1977 dukket Lars Gule opp som en høyeksplosiv utsending, som Norges første internasjonale terrorist. Behørig programert, etter våpentrening i Libanon - mot sivilt mål i Israel. Men Gule ble fanget under mellomlanding på flyplassen i Beirut, og det kom ikke til noen bombesmell.

KGBs Jevgeni Gergel er ikke til å snakke seg bort fra

Den svenske forbindelsen fra AKP i Oslo og Trondheim til Stockholm kommer - som jeg tidligere har vært inne på - i et meget spesielt lys, etter at det i 2009 ble avslørt at Guillou var betalt KGB-agent gjennom det meste av denne perioden, da samarbeidet med vår hjemlige AKP-koordinator Peder Martin Lysestøl var på det mest intense.

På linje med Jan Guillou har Peder Martin Lysestøl frontet gjentatte kampanjer under slagordet «ulovlig politisk overvåking». Kritisk sett blir dette summa sumarum til en noe eiendommelig moralisering. Midt inne i gravitasjonsfeltet for denne stalinistiske vreden befant det seg til enhver tid egne overvåkere, som selv hadde satt seg som mål – nettopp å drive ulovlig politisk overvåking mot det de selv definerte som sine fiender.

Etter at Bernt Hagtvet problematiserte AKP (m-l)s voldelige elementer og våpenbruk i Dagbladet, bl.a. 16. juli 2003, fikk han henvendelser fra mer enn ett dusin mennesker som fortalte om trusler om eliminering, omskoleringsleire og lignende fra den totalitære bevegelsens indre disiplineringsarsenal. Som på autopilot ble Hagtvets problematisering vridd, vrengt og benektet av AKP-leder Jorun Gulbrandsen, i en artikkel 20. august i 2003. Bernt Hagtvet måtte så ut med nok en artikkel for å korrigere vridningen i hele saksfremstillingen, 22. august samme år.

Flere har mer enn antydet at det i et hemmelig "teknisk enhet", direkte knyttet til sentralkomiteen i AKP (m-l), er personer som selv bærer våpen. Indikasjoner og kildegrunnlag blir stadig sterkere, i retning av et apparat som under ulike koder og forkortelser ikke bare bærer våpen, men som også har drevet utstrakt ulovlig, politisk overvåking mot politiske motstandere, samt mot ansatte i sikkerhetstjenestene, forsvarsledelsen, politiet og deres pårørende. Nå bør reelle ledere i dette AKP og Rødt! komme på banen med en endelig avklaring.

Hvordan sentrale aktører kunne bevege seg rundt med våpen på kroppen, uten selv å øve våpenbruk er en av mange spørsmål som knytter seg til dette særdeles dunkle AKP-systemet, som helt konsekvent har skjult mye av sin organisasjon og sin virksomhet i eget «teknisk utvalg». Her er det slett ikke bare snakk om spektakulære kodesystemer, nettverk til særdeles brutale og bodstenkte nedslagsfelt over landegrensene, og skjulte, avanserte databaser, men mer eller mindre kontinuerlig kartlegging av politiske motstandere. Av en eller annen grunn synes en god del av virksomheten å ha blitt rettet mot forsvaret og sikkerhetstjenestene, i alt annet enn god hensikt. Slik bar selvsagt påstander om "ulovlig overvåking" i seg et selvforsterkende element: Kryper du rundt og registrerer ansatte i sikkerhetstjenestene og deres pårørende, fotograferer og registrerer forsvarsinstallasjoner og NATO-øvelser, løper du og dine medsammensvorne selvsagt en viss risiko for selv å bli registrert. Du må arbeide i sentrale nyhetsredaksjoner i Oslo for ikke å skjønne dette. Faren for registrering av deg øker proporsjonalt dersom det i landskapet tett innpå befinner seg venner som viser seg å være representanter fra KGB. Dessverre er dette fenomenet en synlig del inne i slagskyggene, både i norsk og svensk perspektiv, og akkurat dette er isolert sett et moment jeg finner så relevant for saken at det absolutt hører med i sammenhengen; siden dette med "ulovlig overvåking" uavlatelig resirkuleres i media. I den grad at det kan minne om et politisk muppetshow, der de sentrale ofre helt bevisst unnlater å fortelle om kontekster og forløp, og like konsekvent unnlater å skille triviell registrering fra det ladede begrepet "overvåking". Men de faste nettverkene i media hjelper selvsagt godt på, når det gjelder å lage narrativer i et bilde der mye dreier seg om politisk definisjonsmakt, stadig med retorisk brodd mot det som måtte være av hjemlige og vestlige sikkerhetsorganer. Men la oss kaste et tilbakeblikk på nær historikk i samme perspektiv.

Irrganger rundt "Listesaken"

Et dypdykk inn i kommunikasjonslinjene knyttet til «Listesaken» som kom i august 1977, viser med all tydelighet at det var en symbiose mellom sentrale aktører i SV, som Berge Furre, Ivar Johansen og Finn Sjue i AKP, samt daværende partisekretær Sverre Knutsen samme sted. Boka «Sykle på vatnet» er en autorisert, og romantisert fremstilling av avisen Klassekampen – offisielt skrevet ut av den meget inngåtte AKP'eren Alf Skjeset. Der nevnes og bekreftes fragmenter av nevnte forbindelser over partigrensene på side 224: Egil Ulateig blir i denne passasjen oppgitt som mellommann, henholdsvis for en kvinnelig journalist i Arbeiderbladet, SV og AKP i sakens anledning. Nevnte journalist i Arbeiderbladet satt med andre ord også på et sett av kopier fra arkivsamlingen der navn på 600 ansatte i de norske sikkerhetstjenestene og meget mer var behørig registrert og katalogisert. Etter det som vel må kalles ulovlig overvåking?

Ivar Johansen (SV) og Berge Furre er blant dem som kunne gjort mye mer for klarlegge hva som faktisk skjedde med de store informasjonsmengdene som ble samlet inn, kopierte og distribuerte der tema var ansatte i norske sikkerhetstjenestester, samt politi- og forsvarsledelse. Innsamlingen må ha pågått gjennom flere år, og det hele må nødvendigvis være bygd på en hemmelig organisasjonsstruktur med tilhørende rutiner. I det KGB-personell kom tassene inn oppe i dette, rammer slike realiteter alle dem som direkte og indirekte var med. Noen var helt intetanende om hvor godt organisert spionasjevirksomheten faktisk var. Nå er tiden inne for en endelig avklaring. KGBs Leonid Makarov, Stanislav Tsjebotok og Jevgeni Gergel (Stockholm) ligger farlig tett innpå begivenhetenes gang.

Egil Ulateig hadde på sin side noen år tidligere uttrykt betydelig solidaritet med Ugandas nye frigjører, Idi Amin Dada. Ulateig, som i ettertid kan fortone seg noe naiv, var følgelig en del av den lille flokken som uavlatelig var på reisefot og hadde stor tro på såkalte «frigjørere» det ute, om blodspruten så stod hundre meter i været fra sivile nedslagsfelt, der det nådesløst ble likviderte for fote. Egil Ulateig arbeidet i ukebladet «Vi Menn» da han plutselig dukket opp som mellommann for dokumenter med navn, adresser, telefonnumre på ansatte i sikkerhetstjenestene, politi- og forsvarsledelse. Ut over dette kom en rekke sivile navn, der den angivelige forbindelsen til sikkerhetstjenesten var spekulativ og høyst klar. Men slikt tok man ikke så nøye i egne rekker. Dette var nemlig en form for politisk registrering overvåking som var av det «gode», og altså følgelig høyst legitim i dette militante, fortettete miljøet av AKP'ere og SV'ere, der egenrettferdighet i kombinasjon med voksende definisjonsmakt gjennom media gav til dels svulstige utslag. Fortsatt har ikke de sentrale aktørene fortalt hvordan det hele egentlig hang sammen, og hvordan disse opplysningene egentlig ble mangfoldiggjort, slik at de etter hvert befant seg i apparatet rundt Finn Sjue i Klassekampen, i Arbeiderbladet og i redaksjonslokalene til avisen Ny Tid, og så videre. Jeg overdriver slett ikke om jeg antyder at det med rimelig grad av sannsynlighet befant seg personell godt utenfor landets grenser som også fikk tilgang på ett sett av disse sensitive navnelistene. Dette kommer jeg tilbake til.

Graderte dokumenter ble stjålet

Opplysninger om at de hadde samlet inn materialet til det som ble til «Listesaken» kun fra åpne kilder er bare tøv. I det beslaglagte materialer er en rekke kilder og dokumentkopier graderte. Da denne famøse «Listesaken» endelig gikk mot slutten, etter å ha blitt turnert gjennom flere rettsinstanser og sentrale redaksjoner, frem til1979, innledet Berge Furre en hektisk samarbeid med KGBs Stanislav Tsjebotok. Tsjebotok var nestsjef i avdelingen for politisk etterretning og svart propaganda i ambassaden på Drammensveien, og befant seg snart i teamet til den enda mer kjente Gennadi «Krokodill» Titov. Titov og Tsjebotok ble utviste 30. januar 1984, i direkte tilknytning til arrestasjonen av Arne Treholt. Titov var Arne Treholts føringsoffiser, og det var det samme teamet som dro fordeler av gjentatte, fortrolige samtaler med Berge Furre. Furre hadde gjennom flere år fått samlet veldig mye tekniske data knyttet til oppgradering av NATOs signalanlegg på flyplasser og opp langs norskekysten. En del av dette materialet ble publisert i boka «Forsvar for fred», som kom ut på Pax i 1983. Nå var det etter hvert også grupper i sving som hadde begynt å kartlegge alle allierte marinebesøk av betydning.

I bakgrunnen fra v. - Stein Ørnhøi, Reidar T. Larsen og Berge Furre (i midten) har stadig vært på hogget i forhold til kritikk av alt som kunne minne om vestlig forsvarssamarbeid. Nå viser det seg at SVs og personell fra de tidligere partibyggende organene, Sosialistisk Folkeparti (SF) og tidsskriftet Orientering, ikke ha problemer med å samarbeide med KGB og Stasi. Disse organene hadde parallelle interesser, og synes å ha blitt forsynt med materialer som ble initiert, koordinert og innsamlet systematisk av enkeltpersoner i nevnte miljø.

Som jeg også har vært inne på tidligere: Berge Furre, Peder Martin Lysestøl og Finn Sjue er et trekløver som har vært hovedmenn i de massive kampanjene rettet mot norske sikkerhetstjenester, under vignetten «ulovlig politisk overvåking». Selv har de gjennom det meste av sitt politiske liv beveget seg i landskap der de høyst lovlig, etter alle gjeldende politiinstrukser, kunne overvåkes.

Det vakte stor oppmerksomhet da det i 1979 i en oppbevaringsboks, på det som da ble kalt Østbanen (Nå Sentralstasjonen), ble funnet et detaljert planverk om sabotasje mot 35 norske kraftanlegg. Flere av kraftanleggene var meget detaljert kartlagt og utredet, med data om rørgater, vanntilførsel, vitale turbiner, samt en rekke tekniske foto av høy standard. I perioden 1973 – 1989 var det stadig indikasjoner på at det fra like lukkede som dunkle politiske miljø ble samlet informasjon om forsvarsinstallasjoner, radar og signalanlegg i Norge, der flere nordmenn var involverte og observerte. Tidvis glemte de igjen notater, bagasje, andre ganger ble kurerer stanset av forhatte overvåkere som rett og slett ville ha en prat.

Stemmer fra innsiden

Jeg kan som Bernt Hagtvet bare bekrefte at jeg etter å ha skrevet ut disse artiklene om AKPs mørke sider, har blitt kontaktet av personer som selv bl.a. deltok i kurertrafikk: «Det var nifst og ekkelt», forteller en som var i trafikk, med utgangspunkt i vår nordlige landsdel. Han reiste mellom en by i Nord-Norge til Oslo og Trondheim med beseglede konvolutter og pakker av ukjent innhold. Der møtte han på avtalt sted ukjente personer. Men ikke alltid: Av og til var det ingen som møtte opp for å motta forsendelsene, særlig i Oslo. Og så måtte kureren reise den lange veien tilbake til Tromsø med uforrettet sak.

«-Dersom dette miljøet ikke skulle overvåkes, så vet sannelig ikke jeg hva som skulle ha vært overvåket. Det dreier seg om en veldig ekstremt, militant miljø som konsekvent arbeidet i det skjulte, og i større omfang enn det de fleste er klar over. Rett og slett fordi det meste pågikk i det skjulte, og fordi de fleste strukturer, er bygd under den politiske overflaten.»

Propaganda og kultur konsoliderte kadrene

«Ved å satse på på propaganda og kultur i skjønn forening, skulle vi gjennom Oktober-virksomheten konsolidere kadrene våre og vinne massene», skriver Jon Michelet i boka «Mappa mi» (Forlaget Oktober, 2011). Michelet er nok en av dem som burde være mye klarere på sin egen kurertrafikk - eksempelvis til Stockholm, der KGBs Jan Guillou var i nedslagsfeltet. Michelet ble også forpleid av ambassadepersonell, og fikk med seg gaver i sakens anledning. Igjen: Hvordan kan dette karakteriseres som virksomhet som skulle være unntatt overvåking, så lange det fantes sikkerhetstjenester som hadde mandat for slikt både i Sverige og Norge? Tar vi med AKPs Peder Martin Lysestøl flyter forkortelsene AKP og KGB liksom litt sammen gjennom hele denne perioden, men tar jeg feil burde sannelig operatørene selv bidra til avklaring, i stedet for å sitte og trykke som rene liryper en oktoberdag. Jon Michelet burde i det minste føle for en klargjøring av hva hans trafikk over svenskegrensen egentlig dreide seg om, ut over denne uskyldsrøde smuglingen av LP-plater og annen vareforsyning til regionale operatører for AKP her hjemme. De samtidige diplomatiske forbindelsene i Stockholm pirrer nyskjerrigheten, sammen med denne Jan Guillou som roterte i samme kretser med jevnlige honorarer fra KGB-resident Jevgeni Gergel og hans kolleger.

Både i Norge og Sverige hadde det hemmelige russiske politiet, KGB, felles interesser med de delene av AKP og SV som systematisk samlet inn detaljerte data om sikkerhetsopplegg, sikkerhetspersonell, politi- og forsvarsledelse, samt militærøvelser, pluss signal og kommunikasjonsanlegg i NATO. Nå synes deler av dette å flyte stadig mer sammen, i et bilde der begrepet "ulovlig overvåking" får en helt annen klang.

Forbindelsene gikk til diehard-miljø IRA, til ulike PLO-fraksjoner og verdenskjente terrorister som introduserte flykapringer som politisk våpen, og dette AKP (m-l) utviklet samtidig en egen spion-organisasjon til hjemmebruk - i en hemmelig del av egen organisasjonen. Etter hvert identifiseres en samkjøring med et like lukket miljø i SV, under Berge Furre, Knut Løfsnes og Ivar Johansen. Furre er den som står for kontinuiteten gjennom flere tiår, stadig i trafikk til kontakter i Øst-Europa og blant øst-diplomater med trang til å gjemme seg bort i og utenfor Oslo.

Den italienske avisen Corriere Della Sera avslørte 29. desember 1979, at det i Florenvce i Italia var et fellesmøte der terrorister fra flere land samordnet sin virksomhet, etter å ha startet opp terrortrening i Jordan fra 1969. Både danske, svenske og norske kommunister fant i denne perioden veien til leire i Jordan, i det som synes å være meget godt samordnet i faste strukturer over landegrensene.

29. desember 1979 kunne altdså den italienske avisen Corriere Della Sera i Milano avsløre at det i oktober 1971 var inngått en samarbeidsavtale konkretisert bl.a. av den italienske «Potetere Operaio», med utsendinger fra IRA som æresgjester fra Nord-Irland. Italias Røde Brigader ble på dette møtet i Florence knyttet til IRA, PLO, Action Directe i Frankrike, Røde Arme Fraksjonen i Tyskland, ETA i Spania osv. Utsendinger fra 14 land skal ha vært tilstede på et hemmelig møte i «Stensen Institute» utenfor Roma, der Nord-Irland skulle bli til et slags (sitat) «laboratorium» for terrorvåpen. Begrepet «Røde Internasjonale» og «Internasjonale brigader» har senere blitt brukt om dette spesielle nettverket, som fikk mange av sine ledere trente i terrorsentra i Øst-Tyskland, Tsjekkoslovakia, Russland og Midtøsten fra og med 1966. Også før dette finnes indikasjoner på systematisk terrortrening i flere av disse miljøene.

KGBs Vladimir Kozov i irsk møtepunkt

AKP etablerte «Palestinakomiteen» og «Irlandskomiteen», som frontorganisasjoner. I nedslagsfeltene hadde utsendingene felles interesser med russiske KGB. I bakskottene til IRA i Irland roterte bl.a KGBs Vladimir Kozov. I Mitrokhin-arkivet avsløres det at KGB fra 1972 hadde et omfattende program for våpenteknisk og logistisk støtte til IRA.

I 1975 ble Kozov og hans team imidlertid avslørt i Nord-Irland, ikke bare som KGB-mann, men også med tilknytning til KGBs «Avdeling V», for sabotasje, snikmord og terror. Tilsvarende er det i meget konkrete oppsett i Mitrokhin-arkivet i Storbritannia mulig å identifisere samme KGB-avdeling «V» som en meget aktiv aktør foran det palestinske opprøret i Jordan i 1970, der ledere i AKP var tilstede, rent fysisk. Blant dem var Peder Martin Lysestøl, Finn Sjue og Trond Ali Lindstad. De tre fikk arabiske kodenavn.

Av Mitrokhin-arkivet i Storbritannia fremgår det at den militære russiske etterretningen, GRU, meget konkret bisto bl.a. med våpenforsendelser og annen logistikk til ulike PLO-fraksjoner og IRA, fra og med sommeren 1970. Det var nettopp i denne perioden flere norske, svenske og danske kommunister dukket opp i tur og orden, i mindre grupper og celler. Men noen må nødvendigvis ha organisert dette, omtrent samtidig som AKP m-l tok form, i perioden 1967 til 1973. Hvem hadde egentlig regien, i et bilde som favner terrorgrupper i flere land, der fraksjoner og kadre reorganiseres for våpenopplæring og logistikk foran dramatiske terroraksjoner.

Har trafikken tatt slutt i dag?

Det har i lukkede miljøer i SV og AKP/Rødt! dreid seg om systematisk kartlegging av personell i norsk sikkerhetstjeneste, av forsvars- og politiledelsen her, og om forsvarsinstallasjoner i bred skala. Er denne virksomheten helt slutt i dag, eller har AKP, nå under vignetten "Rødt!", videreført hele eller deler av denne lysky virksomheten i sin "Tekniske gruppe"? Dette spørsmålet er utslag av alt annet enn konspirasjonsteorier i det man nå i ettertid med sikkerhet kan fastslå at representanter fra det hemmelige russiske politiet KGB og den militære, russiske etterretningstjenesten, GRU, befant seg meget tett innpå kontaktpunkt i Oslo, Stockholm, Dublin, Beirut, Syria og Jordan. Det dreier seg om en type trafikk som helt entydig favner hele trekløveret av våre hjemlige propeller (Furre, Sjue og Lysestøl) i deres gjentatte, intense kampanjer mot de norske sikkerhetstjenestene, der "ulovlig politisk overvåking" har vært slagord gjennom flere tiår; med et antiklimaks oppe i en Lundkommisjon som en slags bisarr renselsesprosess, hvis konklusjoner her kommer i et bemerkelsesverdig lys.

Karrieremessig har vel ikke de sentrale aktørene så mye å tape på å fortelle sin historie. Det som nå drypper ut av arkivene forteller nemlig en historie som kan stigmatisere alle sentrale tillitsmenn i SV og AKP. Jeg tviler sterkt på om alle var på det rene med hva som faktisk skjedde like bak deres rygg, i lukkede nettverk som delvis omfattet ansatte i media. Flere har også deltatt på karlegging av forsvarsinstallasjoner, i den tro at det dreide seg om å registrere anlegg som ble brukt til atomvåpen. Nå er tiden overmoden for en sannferdig presentasjon av dette lukkede miljøet, der det fortsatt i 2013 synes å finnes remedier i lyssky trafikk.

Roy Vega

14. april 2013

roynorvega@gmail.com

Litteraturliste:

Gun­nar Ekberg, De ska ju ändå dö, (Stock­holm, 2010).

Hans Petter Sjøli, Mao min Mao, Cappelen, 2005.

Den norske soli­da­ri­tets­rørsla for Pale­stina, 1967–1986, Hoved­fags­opp­gave i his­to­rie, UIO, 2007.

Christopher And­rew and Vasili Mitrok­hin, The Mitrok­hin Arkive, vol I og II (Lon­don, 2005)

Colin Smith, Car­los – Por­trett av en ter­ro­rist, Bok­hand­ler­for­la­get, 1976.

Guil­lou, Jan: Ordets makt och van­makt: mitt skri­vande liv, Pirat­för­la­get, Stock­holm, 2009

Sven G. Holst­mark, Avmak­tens diplo­mati, (Den Norske His­to­riske For­ening, 1999).

Trond Bergh og Knut Einar Erik­sen, Den hem­me­lige kri­gen, Bind 1 og 2, (Cap­pe­len, 1998).

Peter Øvig Knud­sen, Blek­in­ge­gade­ban­den, Del 1 og 2, (For­la­get Press, 2008)

Georg Michael, The Enemy of The Enemy, (New York, 2006).

Kamal Salibi, The Modern His­tory of Jor­dan, (Lon­don, 1998).

Said K. Aburish, Yassir Ara­fat – From Defen­der to Dicta­tor, (New York, 1999).

Barry Rubin and Judith Colp Rubin, Yassir Ara­fat – A Poli­ti­cal Bio­graphy (Oxford, 2003).

Efraim Karsh, Arafat’s War, (New York, 2003).

Efraim Karsh, Pale­stine Betrayed, (Lon­don, 2010).

Alan Hart, Ara­fat – A Poli­ti­cal Bio­graphy, (New York, 1984).

John Bar­ron, KGB Today – The Hiden Hand, (Rea­der Digest, USA, 1983)

(Norsk utgave: “KGB i dag i fien­dens leir”, Atheneum, 1984)

Francois Furet, Den tapte illu­sjon, Asche­houg, 1996.

Jon D. Glass­mann, Arms for the Arabs, (Lon­don, 1975).

Y. Har­kabi, The Pale­sti­nian Coven­ant and its Meaning, (Lon­don, 1979).

James Lunt, Hus­sein of Jor­dan, (Lon­don, 1989).?Patric Seale, Asad – The Struggle for the Middle East, (Los Ange­les, 1988).

R. Step­hens, Nas­ser, (Lon­don, 1971).

Pavilion Press, Cap­tu­red PLO Docu­ments, (Phi­ladel­phia, 2004)

Ion Michai Pasepa, Red Hori­zons, (Wash­ing­ton D.C., 1987).

Claire Ster­ling, The Ter­ror Network, (New York, 1981).

Christopher And­rew og Oleg Gor­di­ev­ski, KGB sett fra inn­si­den, (Cap­pe­len, 1990).

Yevgeni Prima­kov, Rus­sia and The Arabs, (New York, 2006).?Anatoly Dob­ry­nin, In Con­fi­dence, (Wash­ing­ton D.C. 1995).

Tidligere artikler/lenker:

AKP i skytteltrafikk mellom terrorister (6)

[ http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1003/subcat1010/thread271049/ ]

AKP (m-l) klar for sabotasje (5)

[ http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat/subcat/thread270074/ ]

AKP (m-l) overvåket fra flere land

[ http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat/subcat/thread270074/ ]