Det er vanskelig å lovregulere surrogati i et stadig mer internasjonalisert samfunn, uten at det får uønskede konsekvenser for noen uskyldige. Det legger et enormt ansvar på den enkelte som velger å benytte seg av ordningen.
Svangerskap kan være livsfarlig, til og med i Norge. For en fattig indisk kvinne som bærer fram et vestlig barn, er risikoen betydelig større. I går brakte Aftenposten nyheten om at en indisk kvinne mistet livet i forbindelse med at hun var gravid med tvillinger som skulle til et norsk par. Den ene tvillingen overlevde, og lever nå med sine norske foreldre. Kvinnen som døde var selv gift, og hadde flere egne barn. De er nå morløse.
Denne saken er en vekker. For det er ikke første gang noe slikt skjer i surrogati-industrien, og det kommer ikke til å være den siste. Svangerskap er ikke vanlig arbeid. Og selv om tallene selvsagt er lavere for surrogatmødre som får oppfølging i svangerskapet, er dødsraten for mødre i India 200 pr. 100.000 levende fødte. I Norge er det samme tallet 7.
I debatten om surrogati er det en del ufrivillig barnløse som setter som en slags forutsetning at de som får egne barn, og som er en stor majoritet i Norge, nærmest ikke har rett til å uttale seg. For vi forstår ikke hvor forferdelig det er å ikke kunne få barn. Men litt brutalt kan man si at de som ønsker å bli foreldre og ikke lykkes, lett kan miste gangsynet. Behovet for egne barn blir så sterkt at alle andre hensyn bare skal vike. Kanskje forstår ikke majoriteten hvordan barnløshet føles. Men vi kan lettere se de potensielt enorme problemene norske, pengesterke par skaper for kvinner og barn i India.
I tillegg til den fysiske risikoen kvinnene gjennomgår, er det flere store utfordringer. Konseptet eiendomsrett til egen kropp er mer eller mindre ukjent for fattige indiske kvinner. Derfor er det vanskelig å vite i hvilken grad de faktisk selv tar valget om å bære fram noen andres genetiske barn. Uansett gjør de det i desperasjon for å komme ut av fattigdom. Det er ikke et ønske om å hjelpe barnløse i Vesten som driver dem. Hva det å bære fram og deretter gi opp et barn gir av psykiske skader vet vi lite om.
Folk disse kvinnene omgås, deres venner, familier og naboer, forstår ofte ikke hva surrogati er. Kvinnene risikerer store sosiale stigma, og må leve med anklager om utroskap, og at de selger barna sine.
Det argumenteres sterkt fra norske surrogati-tilhengere om at kvinnene det gjelder får utrolig mye penger for innsatsen. De hevder at man sikrer gode, trygge liv for surrogatmødrene og barna deres resten av livet. Det er dessverre ikke sikkert at dette er helt riktig. Dette er fattige kvinner, med fattige familier som lever i fattige omgivelser. Sjansen for at summen de får for å bære fram og føde blir brukt opp i løpet av noen år, og ikke leder til en varig økt velstand, er nokså stor.
Klinikkene sitter dessuten igjen med mesteparten av pengene. Og det er ikke som om man betaler enorme gigantsummer, surrogati er i grunnen nokså billig. Det er trolig én av grunnene til at det blir mer og mer utbredt.
I verste fall er det altså slik at norske pars jakt på egne barn fører til at indiske mødre omkommer, og indiske barn blir morløse. Jeg forstår at å sette ord på det på denne måten legger stein til byrden for paret som var involvert i denne enkeltepisoden. Og at det også kan gjøre det vanskelig for andre surrogatbarn og deres foreldre. Men det er slik det er, og det må være en del av debatten.
Anne Holt tok i Dagsavisen for en tid tilbake til orde for at vi bør åpne for surrogati i Norge. Det er en interessant tanke. Det er selvsagt ikke sikkert at norske kvinner vil stille opp. Men gjør de det, vil surrogatien finne sted i likeverdige, trygge forhold. Det er veldig langt fra virkeligheten i fattige land i dag.
Norske politikere våger ikke å vedta lover som hindrer norske par i å benytte seg av surrogati i utlandet, fordi enkeltsakene blir så vanskelige å håndtere i etterkant. De ender opp med en slags kvasilegalisering, som gjør at de kan lukke øynene og ikke ta ansvar for det som skjer. Det siste eksempelet på denne tankegangen er lovendringen som helseminister Jonas Gahr Støre la fram fredag før påske. Regjeringen ønsker å endre bioteknologiloven slik at «privatpersoner som søker eller benytter tilbud som ikke er tillatt etter loven» ikke kan straffes. Med andre ord: Det skal fortsatt være forbudt. Men et lovbrudd skal ikke få konsekvenser.
Dermed ligger ansvaret i bunn og grunn hos den enkelte. Denne siste saken viser at det kan gå så langt som til å være ansvaret for et indisk morsliv. Det er prisen for barnelykken i en del norske hjem. Spørsmålet ufrivillig barnløse må stille seg selv, er: Er det verdt det? Det er i hvert fall liten tvil om hvem det er som betaler prisen for disse barna. Det er ikke foreldrene i Norge som må ut med et par hundre tusen.