For å ivareta rikets sikkerhet, fant byråkratene til Egypts president, Mohamed Mursi, det nødvendig å arrestere fem ledende demokratiaktivister. Og det er ikke hvem som helst de fjernet fra gatene. For disse fem som i dag tilbringer sin tid i nedslitte fengsler var med på å starte opprøret mot ekspresident Hosni Mubarak. Islamistene har begynt å arrestere selv de som brakte dem til makten.
I helgen ble det også besluttet at Bassem Youssef, Egypts ledende komiker, må forstummes. Youssef er en populær TV-personlighet, og han var kjent for å le av alt og alle, inkludert seg selv. Nå skal også han rettsforfølges - for å ha gjort narr av presidenten og islam. Noe nytt skjer i Midtøsten i disse dager. At Det muslimske brorskapet ikke er de største demokratene, er ingen nyhet. Men nå er folk i ferd med å tape noe avgjørende, nettopp det hele den arabiske demokrativåren ble skapt for å bringe - håpet.
Ikke engang islamistene er særlig optimistiske lenger. I dag prøver de bare å gripe til seg så mye makt som mulig. Men det er ikke som om de lenger oppriktig prøver å overbevise folk om at de vil gi Egypt en lysere framtid. Håp er noe grunnleggende i et menneskes liv. Etter mer enn 50 år med diktaturer av forskjellige slag, kom endelig den arabiske våren og ga folk håp om at livet kunne være annerledes. Endelig gikk det an å drømme om en framtid i frihet, uten regimenes brutale undertrykking. Folk våget å drømme om en framtid der ressursene ville bli fordelt mer rettferdig, der ikke kun de herskende klassene skulle nyte godt av godene. I dag er håpet nesten helt borte. Og som vi også har sett før, når håpet forsvinner i Midtøsten, øker faren for resten av verden.
Spørsmålet nå er ikke så mye hvorvidt Midtøsten vil bli demokratisk eller ikke. Dette er et viktig spørsmål, men i dag er de interne splittelsene og ødeleggelsene i mange land så store at det vil ta tid før demokrati igjen vil dominere dagsordenen. Nå er spørsmålet heller om de gamle statene i det hele tatt vil overleve. Syria, som i disse dager blir revet i filler av en borgerkrig, er bare et mer ekstremt tilfelle. Ifølge FN, har mer enn 70.000 mennesker mistet sine liv i Syria. De sivile lidelsene er så store at vi i Norge knapt kan forestille oss denne virkeligheten. Da sier det litt at EU likevel vegrer seg for å støtte opprørerne som bekjemper diktatoren. For hovedfrykten er ikke å bli trukket inn i en ny konflikt. Årsaken er at Brussel tror at de som vil overta etter president Bashar Assad - en av Midtøstens mest brutale diktatorer - vil bli enda verre.
Og hva er i dag det viktigste spørsmålet som opptar for eksempel Tunisia, landet der demokratiet ble antatt å ha størst sjanser? Jo, hvorvidt unge jenter bør ofre seg selv og reise til Syria for å gi seksuelle tjenester til de militante jihadistene. Ikke den helt typiske dagsordenen i et land som lover demokrati.
Noe som derimot gir håp er de pro-demokratiske kreftene som fortsatt arbeider hardt i land som Egypt og Tunisia. Og nettopp derfor er det avgjørende at Norge og andre land prøver å styrke de lokale menneskerettighetsorganisasjonene. Dette er imidlertid ikke selvinnlysende. Ofte har vestlige land vært forsiktige med å støtte for eksempel kvinneorganisasjoner - basert på en frykt for at slike organisasjoner skulle anses som for «vestlige». Men det som er viktig i dag er å utvide det offentlige rommet, å skape debatt og dialog - for å bygge opp maktsentra som ikke er direkte underlagt regimene.
Men så er det dette med at landene i dag strider med langt mer grunnleggende problemer enn selv demokrati eller ei. Bare Egypt alene står overfor det som beskrives som en «økonomisk katastrofe». Arbeidsløsheten har vokst til rundt 20 prosent, og landets valutareserver er i ferd med å bli spist opp. I verste fall kan Egypt om få måneder ende opp med ikke å kunne kjøpe korn til sin befolkning på 83 millioner mennesker.
Som det viktigste arabiske landet i Midtøsten, vil utviklingen i nettopp Egypt avgjøre den arabiske demokrativårens utfall. Men hele samfunnsordenen i Midtøsten - med sine etniske, politiske og militære aspekter - som har eksistert i nær 100 år, faller nå sammen, og det vil ta år før en ny stabilitet vinner fram. Som vi ser, står mange reaksjonære grupper klare til igjen å trekke Midtøsten i antidemokratisk retning. Men her kan imidlertid Vesten spille en avgjørende rolle: Økonomisk hjelp er absolutt nødvendig for å gjenskape håpet om at Midtøsten vil kunne gå mot bedre tider. Denne gangen må støtten knyttes direkte til de nye regimenes opprettholdelse av FNs universelle menneskerettigheter og de grunnleggende demokratiske prinsippene.