Pave Frans vasket føtter i ungdomsfengsel kan vi lese i den globale media idag, Langfredag: "Paven reiste til Casal del Marmo fengsel for Skjærtorsdag Mass minne om Jesu gest av ydmykhet overfor sine apostler natten før han ble korsfestet".
Pave Frans tok skjærtorsdag fatt på sitt travle påskeprogram ved å vaske føttene til tolv fanger i ungdomsfengselet Casal de Marmo - og for første gang inkluderte to kvinner i den tradisjonelle påsken ritual.
Og dette hylles entusiastisk av verdens media som en ny vind som blåser i vatikanen.
Claudio Castello i ("Omstridt fortid, uviss fremtid", @ http://www.utrop.no/Plenum/Kommentar/24824) skriver:
"Valget av Francis I er historisk på mange måter. Han er tidenes første pave fra den sørlige halvkule, han er den første fra jesuittordenen, den første på over 1200 år som er født utenfor Europa og den første fra det amerikanske kontinent.
"En kan konkludere at kirken endelig har kommet seg ut av et eurosentrisk skall…":
Castello skriver videre: " Etter både Vatileaks, samt andre skandaler som omhandler finansiell og seksuell maktmisbruk *, er manges tiltro til kirken lavere enn noensinne.
Francis I vil få en tøff oppgave med å vinne tilbake både sjeler og kirkens trovedighet.
Gjennom hele sin geistlige karriére har også Bergoglio vært kjent for sin ideologiske konservatisme …".
Riktig.
* Det har vært, på en realistisk anslag, over 100.000 slike ofre siden 1981 da Joseph Ratzinger ble leder for Vatikanets kontor som nektet å "defrock" (suspendere) pedofile og i stedet godkjent sin flytting til andre menigheter og andre land.
----- ----- ---- ----
Men hvorfor et latinamerikaner å nå lede denne gamle romerske levning av vestlig kultur og økonomisk utbytting?
Vi må derfør, definere eller plasserer Francis 1 som Pave i en større historisk sammenheng og politisk-ideologisk perspektiv synnes jeg.
(følgende lang sitat nedan er fra - "Halo of hypocrisy: Vatican Inc. pushes reconquest of Latin America", March 19, 2013, by Robert Austin, @ http://www.greenleft.org.au/node/53671)
"Valget av den reaksjonære argentinske kardinal Jorge Bergoglio som pave Francis markerer intensivering av Vatikanets bedriftens militære korstog i en region som holder rundt halvparten av verdens katolikker.
Det er også et svar til den kontinentale oppsving til venstre, skriver Robert Austin.
Folkelig motstand mot nyliberalismen (nordlige imperialisme) og støtte for latinamerikansk økonomisk integrasjon og "allians frihet" ("non alliance") er håndgripelig: (den nyleg avdøde) Chávez og Ecuadoriansk president Rafael Correa vant nylig skred nyvalg. Boykott organisert av venstre-krefter vant de chilenske Mayoral valget i fjor.
USA-støttede kupp av de lokale oligarkiene var nødvendig å presse regjeringene av den venstreorienterte katolske biskopen som ble president, Fernando Lugo i Paraguay ,og nasjonalistiske Manuel Zelaya i Honduras.
I Brasil (Dilma Rousseff) og Uruguay (José Mujica), har tidligere venster geriljaen blitt valgt til president. Rousseff presiderer nå over verdens fjerde økonomi (som en ledende medlem av BRICS - samarbeid: se http://www.reuters.com/article/2013/03/26/brics-africa-idUSL1N0CE7I720130326), og konsolidere initiativ fra hennes forgjenger Lula som utfordrer dominans av det globale Nord.
Det har kommit stadig mer krav at Kirkens "aktiva" (`assetts´/ eindom) skal skattlegges som alle andre selskap, eller nasjonalisert og renset for parasittiske strata.
Kombinert med den avgjørende venstresving beskrevet ovan, representerer alt dette den mest alvorlige trusselen mot kirkens enorme rikdom og innflytelse siden Mexicos nasjonalistiske president Lázaro Cárdenas nedlagt (Katolske) kirke skoler og innskrenkes kirke makt i 1930.
Kapitalakkumulasjon i det føydale, semi-kapitalistisk, avanserte kapitalistisk og deretter nyliberale Latin-Amerika har siden den spanske invasjonen 520 år siden, er politisk og økonomisk legitimert av den katolske kirke.
Kirken selv har vært en sentral mottaker ("beneficiario") i denne prosessen.
En stregn doktrinær katolsk skolesystemet supplert med en alvorlig anti-republikanske serie universiteter utviklet seg raskt etter Latin-Amerikas krig for uavhengighet (1808-1826).
Fra begynnelsen av det 20. århundre, ble disse supplert av en organisert politisk uttrykk for den katolske kirken i den Kristne Demokrat ("Demócrata Cristiana") partier.
Disse begynte ofte som en variant av den spansk fascistiske diktator Francos Falange bevegelse, og var både nykoloniale i struktur og pro-imperialistiske i politikken.
Men slik var populær avvisning av kirkens politikk ved 1960-talet, at radikale "frigjøringsteologi" var i stand til å blomstre i Latin-Amerika for rundt 15 år .
Pave Johannes Paul II ble valgt i 1978 og jobbet for å snu denne trenden.
Han instruerte Salvadorsk erkebiskop Oscar Romero i 1978 å være tolerant mot militariseringen av landet sitt og nektet å fordømme drapet på katolske presteskapet ved dødsskvadroner (inkludert Romero seg kort tid etterpå) - ( se: http://www.counterpunch.org/2013/03/25/remembering-oscar-romero-el-salvador-and-iraq/)
Han ga også offentlige støtte for militære diktaturer under besøk til Argentina i 1982 og Chile i 1987.
Pave Francis
Men hvorfor et latinamerikaner å nå lede denne gamle romerske levning av vestlig imperialisme?
Begrepet "valg" er meningsløst i s.k. "tax-free" (skatte fritt), homofobisk, kvinnefiendtlig tilflukt institusjonelle katolisismen.
Så det virker mer klokt å snakke om en "valg" av ny konsernsjef (CEO) i Vatikanet Inc.
En som bare kunne skje med støtte av av mafia´s sin hvitvaskete midler og anerkjennelse av den ultra-høyre Opus Dei (se: Opus Dei and John Paul II, @ http://www.counterpunch.org/2005/04/08/a-profoundly-rightwing-pope/).
Prominent argentinske menneskerettighetsadvokat Marcelo Parilli har bekreftet Bergoglio nektet å beskytte internert og torturert prester og hans urokkelig forpliktelse til den katolske hierarkiet støtte til Argentinas militærdiktatur av 1976-1982.
I nyere vitnesbyrd, sa presten Orlando Yorio hans internering på beryktede fengselet ESMA, der tusenvis av mennesker ble torturert og forsvant av regimet, kunne bare ha kommet etter Bergoglio gi juntaen en liste over prester å anholde (kilde: http://www.counterpunch.org/2013/03/20/can-even-god-forgive-jorge-mario-bergoglio/ ("Can God Forgive Jorge Mario Bergoglio?" av Nancy Scheper-Huges)
Fra 1977 mødre av Plaza de Mayo har søkt for sine barn enten født i forvaring - mange som en konsekvens av voldtekt-as-tortur - eller torturert og forsvant av den USA-støttede terrorstat.
Bestemødrene på Plaza de Mayo søke sine barnebarn, enten bortført ved en forelder binder eller er født i militær forvaring.
De fleste barn ble systematisk delade ut til velstående juntaen støttespillere, ofte militære offiserer som stå på en venteliste.
I fjor ble eks-diktator Videla dømt til 50 år i fengsel, dels for hva Federal Oral Tribunal N º 6 beskrevet som en "systematisk plan for barn bortføring."
Dets president har beskrevet kirken som en junta samarbeidspartner, offentlig stille siden.
Bergoglio var "under en skygge" fra den tiden en bestemor søkte hans støtte til å finne hennes forsvant barnebarn, og ble angivelig fortalt at hun skulle bli glemt, og nå var i gode hender, og at "masse penger" hadde blitt betalt for slike barn .
Siden 1972 hadde Bergoglio vært medlem av den paramilitære organisasjonen Guardia de Hierro (Iron Guard).
I Nasjonal Sikkerhets arkiver anklages Bergoglio i et forsøk på å rense "venstre jesuitter" fra deres stillingen.
(Nu avdøde) Chávez, Lugo og Correa alle identifisere som kristne ("katoliker"), men deres tro er forankret i frigjøringsteologi praktisert av Romero (se: Remembering Archbishop Romero by Mark Engler, @ http://www.counterpunch.org/2005/03/25/remembering-archbishop-romero/, colombianske geriljaen prest Camilo Torres og erkebiskop Helder Camara i Brasils elendige slum).
Men frigjøringen fløyen av kirken aldri representert mer enn 15% av katolikker, et faktum gjenspeiles i overvekt av reaksjonære paver (og i kyrkans hierarkien).
Konsekvent
Pavelig batong-overgangen fra et tidligere medlem av den nazistiske ungdom til en nøkkel samarbeidspartner med Argentinas fascistisk diktatur er helt i tråd med den historiske misjon i Den katolske kirke.
Den borgelige pressen har gått inn høy-akselerasjon ("overdrive") å begrave Bergoglio stygge fortid i et hav av arbeiderklasse-metaforer og retorikk, som om du går eller tar en buss var en revolusjonerende sysler som slettes Kirkens nøkkelrolle fra føydalisme til dagens-kapitalisme og ideologisk støtte til status quo.
Enpektakulær påminnelser om den nye våren i Latin-Amerika, for eksempel to millioner venezuelanere som marsjerte forbi Chávez kropp i de første sju dagene av hans hvile i staten, kan bare ha understreket Kirkens rolle.
Disse kan stå i motsetning til den populære svar på Bergoglio ble valgt i Buenos Aires. Argentine journalist Andres Figueroa, som bor i sentrum av hovedstaden, fortalte Robert Austin (http://www.greenleft.org.au) at det var "ingen offentlig demonstrasjon, små eller masse. Bare en aktivitet utført i katedralen ... der den tradisjonelle politiske klassen utøst utsikt 'av bekvemmelighet og mulighet ".
I praksis har den katolske imperium perfeksjonert sin parasittiske forhold til kapitalismen, de fleste latinamerikanske forfatninger erkjenner skillet mellom kirke og stat.
Den venezuelanske grunnloven, en nøkkel i populær gevinst på Chávez regjering, gav samsvar ("likhet") til alle religioner, inkludert urfolks, og like rettigheter.
Bergoglio er bare en annen konserndirektør (CEO) kledd i gull-prydet robes i stedet for Gucci dresser, en talsmann for en absolutt kapitalismen mens han poserer som en forsvarer av folket.
Den siste pavene har vært en anti-sosialistisk korsfarer vars egentlig valgkretser er de finansielle institusjoner og globale selskaper som kirken har vært historisk integrert og rikt velsignet.
Violeta Parra, chilensk co-grunnlegger av den latinamerikanske New Song ("Ny Sang") bevegelse fra forrige århundre, retorisk sang: "hva sier den hellige Far, som bor i Roma, som de halshugge sine duer" …
Basert på pave Francisco historie, "Gud velsigne halshuggere" kan forbli en riposte.
Kilder:
1) Álvaro Ramis, ‘ Deben pagar impuestos las organizaciones religiosas?`, Le Monde Diplomatique, Chilean Edition, July 2012, p. 12.
2) Salvador Allende, Discursos, Havana, Editorial de Ciencias Sociales, 1976, pp. 9-20; Renato Cristi, El Pensamiento Político de Jaime Guzmán, Santiago de Chile, LOM, 2000, passim. 3) Sister Mary Kelly, Taught to Believe the Unbelievable: A New Vision of Hope for the Catholic Church and Society, Lincoln NE, i Universe Star, 2004, p. 47.
4) ‘The Catholic Church in America: earthly concerns’, from The Economist (print edition), 20.8.12, @ http://www.economist.com/node/21560536
5) ‘Declaraciones de Hebe de Bonafini sobre el papa Francisco”, 13.3.13, @ http://www.madres.org/navegar/nav.php
6) Gerardo Aranguren, ‘Las Abuelas de Plaza de Mayo celebran hoy 35 años de lucha por la identidad’, in Tiempo Argentino, 22.10.12, at http://tiempo.infonews.com/2012/10/22/argentina-88971-las-abuelas-de-pla...
7) Estela de Carlotta, audio interview 13.3.13, at http://www.abuelas.org.ar/
8) Hans Hansen, ‘Los testimonios que apuntan a Bergoglio en violaciones a los DD.HH. y muestran su complicidad con la dictadura militar argentina’, El Mostrador, 13.3.13 @ http://www.elmostrador.cl/noticias/mundo/2013/03/13/los-testimonios-que-...
9) Andrés Figueroa, email to author, 15 March 2013.
----- ----- ----- -----
(Robert Austin er redaktør-medforfatter av `Imperialismo Cultural en América Latina: Historiografía y Praxis` (2007) og var på besøk professor ved Det pavelige katolske universitetet i Chile i 1995. Fra: http://www.greenleft.org.au/node/53671)