Patetisk journalist-jakt på norsk sikkerhetstjeneste

La dette være klart: Dersom en eller to journalister, gjerne hjulpet av eksterne "hjelpere" - får det for seg at de må begynne å samle systematiske data om operative ledd i sikkerhetsapparatene i og utenfor forsvaret i hvilket som helst land, er det med den største selvfølgelighet - fare for å bli identifisert underveis, enten det nå skjer i form av fødselsnummer eller hjemmeadresse. Slik er det bare, og du må være aldrende journalist i Norge, i en meget fortettet og hektisk, politisk klan på ca. 15 personer (som nå vel er rundt 60 år eller mer), for å bli grepet av en nesten umettelig trang til å blåse dette ut av sine proporsjoner. Igjen og igjen, og altså så snart anledningen byr seg.

Hvofor tar jeg opp dette? Jo, fordi jeg har fått den sære norske, politiske kampanje-journalistikken langt opp i halsen, og fordi jeg selv praktisk talt vokste opp i et forsvar der etterretnings- og sikkerhetstjensten fortsatt inngår som et ikke så uvesentlig element. Ikke minst i vår tid, der det er nok av dem som på ideologisk grunnlag gjerne vil bryte ned det vi måtte ha igjen av forsvar og sikkerhetstiltak.

Fortielser fra VG Nett og Norsk Journalistlag (NJ)

De to utsatte VG-journalistene og deres respektive redaktører er i utgangspunktet meget godt kjent med at lederen for Etterretningsbataljonen verken helt eller delvis har initiert eller på annen måte bidratt til at navn på et par, tre journalister har havnet på blokka til sikkerhetsansatte som nettopp har til oppgave å identifisere utenforstående som graver etter internt stoff om operative opplegg, strukturer og ansatte i Etterretningsbataljonen. Slike registreringer er en løpende prosess, som ligger i mandatet til ethvert sikkerhetsapparat i samtlige NATO-land. Dette vet VG, dette vet NTB, NRK og dette vet den nylig påtroppede leder for Norsk Journalistlag (NJ), Thomas Spence. Men sistnevnte har likevel moralisert noe fryktelig over dette, i sterke retorisk ladede ordelag, som om det pågår virksomhet i Etterretningsbataljonen der journalister "blir kartlagt". Som om Etterretningsbataljonen er en slags fiende i seg selv for norske journalister. Kanskje er det heller på tide å gjøre dette Journalistlaget mindre ensidig og politisk, og heller begynne å rendyrke faget journalistikk, der saker oftest har opp til flere sider?

Halvsannheter og utspekulert retorikk

Hele denne saken er nesten skreddersydd, langt mer politisk og retorisk, enn journalistisk og nyansert - slik at en i et startpunkt faktisk parkerer forsvaret og forsvarets e-tjeneste som part i saken; i det en umiddelbart går såvidt tett inn på sikkerhet og (meget tradisjonelle!) tilhørende rutiner for identifisering og personregistrering, at en må vite at ansvarlige i den andre enden ikke kan gå nærmere inn på hvordan dette egentlig fungerer. Tilsvarende lingvistiske og retoriske piruetter lå i tykke lag rundt en del journalister og assosierte politiske miljø under den famøse "Listesaken" som roterte i rettsapparatet og media i 1977-79. Mens Berge Furre i bakkant trippet rundt, nesten arm i arm med KGBs Stanislav Tsjebotok, uten at det fikk noen til å heve øyenbrynene i journalistenes rekker. For dette tilhørte "de gode", nemlig. Slikt problematiserer man naturligvis ikke ustraffet som journalist, med kritiske kommentarer eller spærsmål. Ekkoet nettopp fra Listesaken henger liksom i lufta i tilknytning til den påståtte ulovlige registreringen av journalister ved Etterretningsbataljonen. For ikke å snakke om det retoriske oppløpet i forbindelse med Globus II-radaren ved inngangen til dette årtuden, der en gigantisk retorisk konstruksjon rev det meste helt vekk fra realitetenes verden. Men her var det den langt mer politiske og retoriske definisjonsmakten som gjaldt i redaksjonene, så meget mer enn profesjonell journalistikk.

Det er et nøkternt faktum at enhver person som mer eller mindre maskert graver seg inn mot sensitive forsvarsanlegg og opplegg risikerer å bli identifisert etter faste prosedyrer. Nå som under og forut for "Listesaken", der personell med pressekort samlet og oppbevarte navn på 600 ansatte i sikkerhetstjenestene og forsvaret.

Normalt vil slike registreringer tilhøre rene arbeidsregistreringer som slettes fortløpende, etter hvert som den enkelte blir sjekket ut av saken i trusselperspektiv. I dette tilfellet har to, tre navn blitt liggende på et kontor, og det er hele saken. Slik kan du faktisk rutinemessig bli registrert bare ved å besøke forsvarets overkommando i bestemte ærender, enten du nå er journalist eller ikke.

Journalist-faget må tas tilbake i Norge

Siden Sigurd Allern (midt i bildet) ble ansatt som landets første professor i medievitenskap på Blindern, og ble gjort til ny guru i dette feltet, har norsk journalistikk blitt til en avlang politisk tragedie. Kampanje-journalistikken råder grunnen, som sammen med særdeles enøyde saksfremstillinger svekker medienes troverdighet generelt, med sin manglende appell til publikum og med fravær av nyanser som må til for å holde på konsumentene der ute, i den sensitive overgangen fra papirmedier til digitaliserte opplegg. Nå må denne epoken være slutt. Vi lever fortsatt i en tilsynelatende åpent demokrati der ytringsfriheten er en helt grunnleggende verdi.

Javisst, sikkerhetstjenestene er en del av et maktapparat som utmerket godt lar seg angripe på journalistisk grunnlag. Men dersom en over tid synes å etablere en særdeles enøyet, politisk mønster, der en samtidig og helt konsekvent utelater vesentlige momenter for å male fanden på veggen uansett, så utarter dette til alt annet enn det som kan forbindes med profesjonell journalistikk. I verste fall gir det de tjenestene man velger å hate på denne måten, gode alibi til å holde kortene usedvalig tett. Man immunserer langt på vei et maktapparat, implisitt, gjennom en slik omgang med fakta.

Kampanje-journalistikken ødelegger for mediene selv

Det befinner seg åpenbart en liten flokk aldrende, selvhøytidelige, politiske kampanje-journalister i vår midte, som hjulpet av enorme statssubsidier over tid har gjort det mulig å gradvis omgjøre norsk journalistikk til en egen, enøyet blokk, sånn passe til venstre politisk; og til en dertil overordnet oppgave å hogge løs på norske sikkerhetstjenester der anledningen enn måtte by seg, og nok en gang er utgangspunktet symtomatisk nok meget skrint. Her det ikke snakk om å koke suppe på en spiker. En koker suppe på en boble, formet av egne nettverk og rå definisjonsmakt. Det aner meg at det fenomenet vi står overfor er trigget av en slags forsinket stalinistisk vrede fra den tiden da norske sikkerhetstjenester punkterte så mye for de alt annet enn uskyldsrøde skikkelsene som senere klatret helt til topps både i medieutdanningen og ikke minst i helt sentrale medier. Lederen i NRK, lederen i TV2, lederen i Aftenposten og tidligere adm. direktør samme sted, samt toneangivende aktører i VG Nett, NTB, NRK (3500 ansatte) og Apressen har grovt sett utgangspunkt fra de samme politiske korridorer, godt ute til venstre på det politiske spekter. Jeg overdriver slett ikke om jeg slår alle over en kam her, selv om det så definitivt befinner seg mange dyktige journalister midt inne i disse redaksjonene som ønsker seg en helt annen og langt mer politisk fordomsfri hverdag. Den politiske ensrettingen i våre medier er ingtet mindre enn skremmende i et valgår.

Akutt behov for nye lavkost-medier

Det er valgår, og politikerne må sette mediesituasjonen på dagsorden. Mediene kan med fordel få lov å leve sitt eget liv, mindre bundet opp under enorme statssubsidier.

Tiden er dessuten overmoden for investorer og profesjonelle journalister til å ta grep i dette landet, og rett og slett ta journalistfaget tilbake, der saker igjen har to eller opp til flere sider. Og altså ikke bare det som passer en mer og mer sekterisk og noe sliten gjeng enøyde politikere i journalist-forkledning. Nå fikk vi Romfolket-saken opp og i mente døgnet rundt en måneds tid. Jeg vet ikke hvorfor, men det aner meg at de aldrende rødegardister med umåtelig godt inngrep i medias dagsordenfunksjoner i dette landet nå øyner et sosialt kaos, i det økonomiske flyktninger fra Romania kanskje finner veien til Norge i hopetall, ikke minst etter at landet har kommet inn i EU.

Papirløs-kampanje og Maria Amelie

Før det forgjettede Romfolket spratt opp på dagsorden var russiske Maria Amelie på blokka. Ikke var hun bare kjæreste med en sentralt ansatt i avisen Klassekampen, Eivind Trædal, som på siden side uten blygsel på redaksjonell plass i sin avis klemte i vei analoger der han minnet om at Nacht und Nebel-leire i Tyskland lå helt på linje med norsk håndtering av mer eller mindre papirløse innvandrere. Den samme Maria Amelia har Russlands tidligere forssvarssjef som onkel, men det var helt underordnet i saken der alt dreide seg om hva Maria Amelia følte - fulgt av ren politisk kampanjejournalistikk, der det knapt fantes nyanser.

Sikkerheten rundt den amerikanske ambassaden

Selskapet Agenda Tracker hadde pr. 28. november 2010 registrert 7720 artikler og nyhetsinnslag om angivelig ulovlig overvåking rundt den amerikanske ambassaden. Her kjørte kampanje-journalistene på for full musikk i tre uker, i en sak som krympet ned til intet.

Helt samtidig som at nevnte ambassade-sak tok av, kom et par nyhetsoppslag som gikk på at det mektige statsorganet NAV kan overvåke (og har overvåket!) nordmenn flest, uten å gå veien om noen som helst rettsinstans. Dette uten at den eller dem det gjelder behøver å ha noe som helst med NAV å gjøre. Overvåkingen har vært rettet mot personregistrering, nettbruk og telefon. Altså så mye mer enn norske sikkerhetstjenester har anledning til. Men se, denne saken forsvant ut av nyhetsbildet i løpet av et par dager! Det er med andre ord betydelig forskjell på ulovlig overvåking og ulovlig overvåking i VGs Nettredaksjon og i Norsk Journalistlag (NJ).Thomas Spence og hans venner har vel anledning til å moralisere også der det overvåkes og registreres mer eller mindre irregulært andre steder enn hos sikkerhetstjenestene?

Mads Gilbert, Gaza og Wikileaks

Sjongleringen med skalpeller og mikrofoner i beste sendetid i TV2-studio, i et gigantisk politisk propagandashow, kommer Mads Gilberts ekstremt unyanserte og enøyde formidling fra Gaza å skrive seg inn som nok et bunnivå i norsk journalistikk, om ikke bunnen forlengst er nådd. Det vil si, dette er egentlig ikke journalistikk i det hele tatt, men et velregisert kupp fra aldrende AKP-miljø som ser seg rundt etter nye husguder, nå i islamistenes rekker, etter Stalins, Pol Pots, Enver Hoxhas og Arafats død.

Jeg burde kanskje nevne Wikileaks, som i en meget tidlig fase fikk en rundthåndelig bunke tusenlapper fra det meget politiske ladede Norsk Journalistlag - til en av sine hemmelige konti, lenge før en eneste mediekonsument i dette landet visste hva Wikileaks faktisk var for noe.

Aftenpostens nylig avgåtte direktør, Olav Mugaas, og nåværende ansvarlige redaktør samme sted, Hilde Haugsgjerd, har bakgrunn fra samme AKP-miljø; der også Sigurd Allern og Jon Michelet roterte mye og lenge i forhold til å få bedre inngrep i mediene. Mugaas var i flere år bl.a. leder i AKPs trykkeri, Duplotrykk, egentlig i en nøkkelstilling i et ikke så uvsentlig propagandamaskineri for AKP (m-l). Hilde Haugsgjerds Wikileaks-server kan utmerket godt sees i lyset av dette bakteppet.

Administrende direktør i Aftenposten, Olav Mugaas, og ansvarlig redaktør Hilde Haugsgjerd, begge med dype røtter i samme fraksjon av AKP, satt formodentlig og gjemte på en viktig server for Wikileaks, med en ditto hovedserver noen hundre meter utenfor Kremls murer i Moskva, samt et voksende nettverk av speilservere rigget av SVs ungdomsorganisasjon i Norge. I et direkte ekkelt opplegg forbundet med den såkalte Cabelgate-pakken med hele 251.287 Wikileaks-dokumenter. Dette, med en rekke summende harddisker der tusenvis av stjålne NATO-dokumenter, bl.a. om operasjonene i Afghanistan var lagret. Bare for å ha navnet det: Vi har til dags dato til overs å se et eneste KGB-dokument eller Stasi-dokument er gjengitt i norske medier. Det hører åpenbart ikke med i sammenhengen.

Jeg konstaterer at begreper som venstreekstremister og kommunister har luket ut av vokabularet i våre medier. Nå kaller de seg nemlig journalister, mange av dem. Og da mener jeg mange av dem. Selv tilhører jeg disse "bloggerne", disse politisk ukorrekte støysenderne som omtalte miljø setter mye inn på å stigmatisere. Men fortsatt finnes det møtepunkter under det frie ords merke. Over her har jeg tatt for meg den andre siden, for balansens skyld. I dagene som kommer vil vi se denne kverna male videre, med politikere som uttaler seg ut fra eksisterende medieoppslag og bare det. Denne saken burde sannelig være en vekker for alle som ønsker seg en helt annen mediehverdag.

Av Roy Vega

royvega@gmail.com

25. mars 2013