Men først og fremst ble denne Kollen-søndagen en historisk kvinnedag. Først gjennom Therese Johaugs æresrunder opp til Frognerseteren, deretter hoppjentenes første fullverdige Kollenrenn. Da passet det også bra at Sara Hendrickson og Sara Takanashi leverte to av sportens beste svev noensinne og ga oss et renn av høy kvalitet. En facebookaksjon lørdag kveld gjorde også at alle jentene stilte med rød leppestift. De ville markere at de var kvinner. Har noen tvilt?
Det siste var neppe nødvendig, men det var beskrivende at nummer en og to kom fra USA og Japan, mens Norges levende legende innen kvinnehopp, Anette Sagen, fikk med seg denne begivenheten også. Etterpå skamroste de opplevelsen. Og hvor var de som mente Holmenkollbakken var for stor? Igjen vil skihistorien være full av komiske anekdoter om hvor lang og kronglete veien fram til full likestilling har vært. Så får arrangøren evaluere hvor dristig det er å gjennomføre fire omganger, to for hvert kjønn. I går gikk det fint fordi værgudene holdt både tåke og vind på avstand. Derfor fikk vi også se at kvalitetsrenn kan avvikles i denne omstridte bakken. Vi fikk se hoppere lande på 127 meter uten å komme til finaleomgangen.
For Holmenkollbakken er fortsatt viktig for en skjør hoppsport, der de hele tida må kjempe om oppmerksomheten med langrenn. Denne søndagen lot det seg kombinere. For det er fortsatt femmila for menn og tremila for kvinnene som skaper den store folkefesten i Kollen. Og grepet med å legge tremila for kvinner til søndag, skapte et bedre og bredere arrangement. Polske hovedrolleinnehavere i begge renn fikk også opp temperaturen betydelig.
Da blir neste dilemma om langløpene skal tilbake i 16-kilometer-traseen inn til Ullevålseter. Et stort flertall av løperne ønsker intervallstarten tilbake. Det ønsker de paradoksalt nok etter en vinter der fellesstartene igjen har utviklet seg i positiv retning. Men nostalgi er Kollens varemerke. Det er her historie og utvikling skal gå side om side gjennom Nordmarka. Med kongen som kunnskapsrik overdommer.