Kultur

Fortsatt langt fram

Etter noen års stillhet tar 
president Barack Obama nye initiativ for atom­nedrustning. Men lett blir det ikke.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Denne uka har Utenriksdepartementet arrangert en internasjonal konferanse om atomvåpnenes ødeleggelsesevne. Vi ble minnet om de humanitære konsekvensene av atomvåpenbruk, om konsekvensene for økonomi og miljø, og hva som kan gjøres for å begrense skadevirkningene. Det siste er en kamp i motbakke, for det dreier seg om de frykteligste av alle våpen.

Med unntak for Nord-Korea og Iran, og faren for at terrorgrupper kan få tak å slike våpen, har det vært liten interesse for atomvåpenspørsmål de siste årene. Derfor er konferansen et nyttig opinionsskapende tiltak, særlig for yngre generasjoner. Denne gangen er de humanitære organisasjonene aktivt med: Det går en linje fra deres framgangsrike engasjement mot landminer og klasevåpen til dagens krav om å forby atomvåpen. Enkle etiske og politiske budskap er en fordel for bred mobilisering av det sivile samfunn.

Stormaktene var ikke med på konferansen. De vil ikke ha de humanitære bevegelsene for tett inn på livet, for atomvåpnene går til kjernen av deres vitale nasjonale interesser, og da er det regjeringene som bestemmer. Etter noen friske amerikanske initiativ for nedrustning i årene 2007-2010 ble det stille igjen. Men da Obama gikk løs på sin andre presidentperiode tok han opp tråden på nytt, både av personlig overbevisning og fordi han må kutte i statens utgifter. Kanskje har han også Nobelprisen i bakhodet, enda han spøker med at han ikke kan huske hvorfor han fikk den.

Nå vil han redusere ikke bare de operative våpnene, men også de som holdes i reserve. I de interne drøftingene har alternativer helt ned til 500 våpen vært diskutert. Et tresifret antall ville satt de andre atommaktene under sterkt press for å delta i multilaterale nedrustningsforhandlinger, men dette ble forkastet. Visstnok har administrasjonen landet på rundt 1000 operative strategiske våpen, og begrensninger på de taktiske våpnene og reservene, som utgangspunkt for forhandlinger med russerne. Lett blir det ikke, for i Moskva er det mange som mener at man i dag er lenger fra en atomvåpenfri verden enn noen gang siden Reagan og Gorbachov møttes i Reykjavik i 1986.

Men Russland er ikke hovedfienden. I strategidokumentene er det Iran som er fiende nummer én mens utfordrer nummer én er Kina. De store økonomiske og sikkerhetspolitiske spørsmålene dreier seg mer og mer om forholdet mellom den amerikanske hegemonen og den kinesiske utfordreren. Kineserne har bare et 60-tall våpen som kan nå USA, og amerikanerne har aldri villet basere det strategiske forholdet mellom de to på gjensidig avskrekking. De har vært såpass overlegne at de aldri har kjent seg nødt til det.

Nå frykter kineserne kombinasjonen av amerikanske atomvåpen, presise langtrekkende konvensjonelle våpen og fortsatt satsing på rakettforsvar. Til nå har de hatt en doktrine om ikke-første- bruk, altså bruk av atomvåpen bare i gjengjeldelsesøyemed. Men hva skal de gjøre hvis USA begynner å bombe deres kjernefysiske installasjoner med konvensjonelle midler og satser på at rakettforsvaret fanger opp resten? Vil de gjøre som USA og andre og gå over til førstebruk, dvs. avfyre våpnene før de blir ødelagt? Det ville være et alvorlig tilbakeslag for internasjonal sikkerhet, for det betyr at flere våpen blir holdt i høy beredskap med tilhørende risiko for atomkrig ved uhell eller menneskelig feil. Spenningen mellom dem vil øke.

I sin Nuclear Posture Review fra 2010 sier Obama at han vil arbeide for en overgang til ikke-første-bruk. En slik doktrine innebærer at atomvåpnene får én og bare én funksjon: Å hindre at andre bruker sine. Den logiske konsekvensen er at ingen ville trenge dem hvis ingen hadde dem. I det aktuelle forholdet til Kina er budskapet bibelsk: Ikke å gjøre mot andre det en ikke vil at andre skal gjøre mot en selv.

Gjensidig avskrekking basert på ikke-første-bruk ville derfor være et sjumilssteg for nedrustning og sikkerhet. Når hegemonen svekkes, utfordreren vokser og ingen har råd til væpnet konfrontasjon, er tilpasning klok politikk. Men for mange amerikanere er det ensbetydende med svakt lederskap, og den japanske regjeringen ser det likedan. Utfordringen fra Nord-Korea spiller i hendene på motstanderne, så det er fortsatt et stykke fram.

Deltakerne på Oslo-konferansen diskuterte ikke noe av dette. De har et enklere budskap. Forby atomvåpen! Men virkeligheten er komplisert og gjenstridig og må bekjempes ovenfra og nedenfra, fra ulike vinkler og på forskjellige måter. Det er nødvendig å ha mange tanker i hodet samtidig.

Mer fra: Kultur