Innlegget er skrevet sammen med Unni Kjærnes, Statens institutt for forbruksforskning.
Hestekjøttskandalen rir europeisk matbransje som en mare og har foreløpig rammet selskaper i 16 europeiske land, inklusive Norge. Det verste er ikke at forbrukerne er lurt til å spise hestekjøtt istedenfor storfekjøtt. Det er de store aktørene og deres kontrollsystemer som nå har sviktet i en sak som ikke kan reduseres til å handle om et tilfelle av svindel og lureri. Krisen er å finne i selve oppbygningen av matkontroll i Norge og Europa.
Oppslag om mangelfull merking og ublandede kjøttråvarer av ukjent opprinnelse er noe som oftest forbindes med obskure serveringsmarkeder, fastfood og catering. Denne saken handler om Nestle og Findus - noen av de fremste merkevarene for ferdigmat med de antatte beste tryggmat-regimer i verden, og Tesco og Sainsbury, kjeder som bygget opp noen av de mest avanserte sporingssystemene etter kugalskapen på 90-tallet. De har lagt enorme summer i renommébygging basert på detaljerte kontrollsystemer og interne kvalitetskrav som ofte overgår offentlige minstekrav. At umerket og ukontrollert hestekjøtt med mulige medisinrester har sneket seg inn i produkter merket storfekjøtt, skal simpelthen ikke kunne skje. For å finne forklaringen må vi se nærmere på oppbygningen av matkontrollen.
Fra slutten av 1990-tallet ble det utviklet et helt nytt matkontrollsystem basert på at bedriftene selv kontrollerer. Myndighetene skal påse at kontrollsystemene er tilfredsstillende (på papiret). Mattilsynets egne stikkprøvekontroller av det som selges er vesentlig redusert og gjøres på mistanke. Hovedargumentet for en slik omlegging var at forsyningskjeder over landegrensene, økt kompleksitet og ny teknologi gjorde direkte myndighetskontroll av sluttprodukter lite egnet og lite effektivt. Samtidig skjedde en harmonisering av regelverkene i Europa. Innenfor hele EU og EØS-området skal produktkontroll i prinsippet skje på produksjonsstedet, mens seinere ledd i kjeden bare skal påse at kontrollpapirene er i orden. Ulike krav og ønsker fra forbrukere og samfunn har i hovedsak skullet ivaretas gjennom produktmerking.
For matvarebransjen ga omleggingen helt nye muligheter for «sourcing» av råvarer på kryss og tvers i Europa - noe som ble ytterligere styrket etter den siste EU-utvidelsen. Der importen tidligere møtte den nasjonale matkontrollen ved grensepostene, holdt det nå med en godkjennelse i opprinnelsesland. Den nye matvarekontrollen åpnet for en grenseløs flyt av råvarer og ferdigvarer på kryss og tvers av Europa.
Svakheter ved omleggingen har få vært villige til å innrømme. Med lange distribusjonskjeder og mange ledd oppstår en pyramide av sertifikater og dokumenter basert på tillit til at forrige ledd i kjeden ikke jukser. Det gjør også at uoppdaget svindel på et tidlig ledd lett vil forplante seg i hele kjeden. Og jo mer komplisert og sammensatt et produkt er, jf. ferdigretter som lasagne - jo flere forsyningskjeder og mer kompliserte kontrollpunkter.
Lønnsom svindel handler om tre ting: mulig gevinst må være stor nok, sjansen for å bli tatt må være liten og tap ved å bli oppdaget må være begrenset. Det er typisk at jukset skjer med den billige, sammensatte industrimaten, der produsentene kan sjonglere med ingrediensene alt etter som hva som er billigst. Moderne ferdigmat er på mange måter anonym, og kjedenes egne merker har bidratt til enda ett steg i denne anonymiseringen. Juks med industribearbeidet mat er slett ikke nytt. Svindel med kjøtt og kjøttkvalitet er lønnsomt og kjent fra langt tilbake i historien og har vært en viktig oppgave for offentlig kontroll. Nå gir kjøtt i anonyme ferdigretter basert på komplekse kjeder godt skjul for brodne kar. Hestekjøtt i seg selv er bra mat. Men her handler det om at hestekjøttet er billigere enn det deklarerte oksekjøttet og noen har tjent gode penger på det.
Kjernen i problemet er kontrollsystemet som sådan og kan ikke begrenses til uredelige enkeltpersoner. Norge har det samme kontrollsystemet som resten av Europa og vi er også involvert i komplekse handelsnettverk. Hestekjøttskandalen har avdekket handelskjeder basert på et villnis av tradingselskaper med tilknytning til Kypros, der det er langt fra sikkert at svindleren noen gang har sett for seg avskrekkende tap eller streng straff.
Sett i dette lyset er de norske reaksjonene foreløpig bleke. Det er ikke nok å trekke tilbake produkter med påvist juks, gjøre noen DNA-analyser etter påtrykk og kreve bedre merking (dette siste løser i hvert fall ikke problemene.). Helseministeren snakker om å bruke kriminallovgivningen. Betyr det at norsk matlov og mattilsyn fullstendig har abdisert når det gjelder å sanksjonere mot ulovligheter?
I EU har medlemslandene fremmet krav om et større myndighetsansvar på EU-nivå. Kommisjonæren for helse og forbrukerspørsmål - Tonio Berg - vrir seg. Han vet at saken rører saken ved en av forutsetningene i EU’s fri flyt av matvarer. Til The Independent uttalte han 13. februar at skandalen foreløpig er å betrakte som en enkelthendelse og at «it is no failure of the internal market». Den videre utviklingen i saken vil vise om saken stopper der.
Offentlig debatt har i flere land handlet om tillitsbrudd. Når norsk opinion synes å være lite påvirket, kan det skyldes generelt mindre oppmerksomhet og at involverte aktører ligger så lavt. I denne saken hadde det vært på sin plass med litt mer skepsis og mistillit, i hvert fall flere kritiske spørsmål. Leverandører og handel har selvsagt ansvar i første rekke. Men hva når dette svikter? Hvem er det da som passer på det som selges og som påser at krav og regler følges? Risikoen for å bli oppdaget og tapet ved regelbrudd må økes gjennom et mer proaktivt og direkte kontrollerende mattilsyn. Det må være noen som tar ansvar for å beskytte forbrukerne mot overtramp fra mektige markedsaktører.