Mina er ei sosial jente med mye godt humør. Når barn er i ferd med å bli voksne, består framtiden av drømmer og muligheter. Men Mina blir aldri voksen, og hennes framtid er utrygg. Mina er født med en hjernesykdom som gjør at hun aldri kan lære å gå, snakke eller lese. Hun vil alltid trenge hjelp til det meste.
I flere år har vi vært så heldige å ha et avlastningstilbud for Mina - et sted der vi vet at hun trives og har det bra, og der de ansatte er i stand til å takle alle utfordringene på beste måte. Denne tryggheten er det nå slutt på. Oslo er kommunen som går lengst i å eksperimentere med å omdanne omsorgsbehov til varer. Selv har vi nettopp fått beskjed om at kommunen vil sette Mina ut på anbud når hun fyller atten.
Det ser ikke ut til å ha betydning at Mina får det vanskelig dersom et uegnet firma vinner anbudet. Vi har også fått opplyst at dersom det dukker opp en ledig plass i en kommunal institusjon i bydelen vår, kan de tenke seg å heller putte henne inn der. Dessverre vet vi at det ikke finnes noen sted som er egnet for Minas spesielle behov i bydelen. Som mange andre med multifunksjonshemninger er hun sensitiv for endringer, og vi foreldre skjønner ikke hvorfor hun ikke bare kan fortsette å være der hun er. Stedet drives av en ideell aktør, Stiftelsen Nordre Aasen. Dette er verken en kommunal institusjon eller en kommersiell bedrift. Til slike steder er det med dagens politikk vanskelig for kommunens forvaltere å foreta direkte innplassering av brukere, selv om dette er hva foreldrene ønsker. Stiftelsen er ikke villig til å foreta så kortsiktige og uansvarlige disponeringer at de kan vinne anbuds-konkurranser.
I Oslo må politikere nå ta stilling til den videre organiseringen av omsorgstilbud og anbudsutsetting for mennesker med store funksjonshemninger. I en ny rapport går det fram at byrådet vil ansette flere byråkrater i en egen enhet for å takle det arbeidskrevende og kompliserte arbeidet med anbudsutsettelse av enkeltpersoner.
I Familieforeningen ved Nordre Aasen har vi skissert en alternativ løsning for hva Oslo kan gjøre for å få slutt på den uakseptable situasjonen (se www.mammantilmina.no). Vi har merket oss at «valgfrihet» og «brukermedvirkning» i dag er mye brukte honnørord. Et sentralt element i forslaget vårt er å gi disse ordene innhold. For mennesker med store utviklingshemninger innebærer dette at foreldre (eller andre nærpersoner der det er aktuelt) må tas med på laget og få reell makt. Det er faktisk ingen andre som har så god kompetanse som oss til å vurdere hvilke av mulige alternativer som er best for barna våre. Verken anbudskonkurranser eller kommunale saksbehandlere kan gjøre valg på et like godt grunnlag. Slutt derfor med de kostnadskrevende anbudsprosessene, og bruk i stedet oss. Vi er best, og vi er gratis.
Det er en utbredt misforståelse at anbudsutsettelser av utviklingshemmede er påkrevd av norsk lovverk og pålegg fra EU og EØS. Noen foreldre engasjerer advokater som oppnår aksept hos kommunen for å slippe anbudsutsetting. Blant annet kan helselovgivning settes foran lov om offentlige anskaffelser, og det kan gjøres unntak for ideelle aktører. Nå er det på tide at alle foreldre i alle kommuner og bydeler får slippe at barna deres settes ut på anbud.
Kommunen bør kvalitetssikre bo- og avlastningssteder og la foreldrene vurdere hvilket av de godkjente alternativene som egner seg best for deres eget barn. På et slikt grunnlag vil det være uproblematisk å gå inn i direkteforhandlinger med den foretrukne tjenesteleverandør. Det er på tide at kommunen også tar et overordnet ansvar for å sikre at det finnes gode fagmiljøer og langsiktige tilbud for alle brukergrupper. Dagens anbudspolitikk favoriserer i stedet useriøse døgnfluer.
Selvfølgelig kan kommunen spare noen kroner hver gang et menneske som Mina settes ut på anbud, slik at omsorgsoppgaver overlates til billigste tjenesteleverandør. Hvis de totale kostnadene tas med i beregningen er det imidlertid ingen tvil om at dette blir langt dyrene enn en organisering basert på brukervalg. Anbudskonkurransene er tidkrevende og dyre for kommunen. Dessuten viser erfaringene at løsningen ofte blir så dårlig at en ny og kostbar prosess må til. Videre reagerer mennesker med store utviklingshemninger gjerne på endringer og mistrivsel med adferd som gjør at det er nødvendig å sette inn større ressurser.
Tvungen innplassering av mennesker med omfattende funksjonshemninger i ledige rom ved offentlige institusjoner er ikke et godt alternativ. Dette er mennesker med svært ulike behov og som derfor trenger tilpassede fagmiljøer og bygningsmessige innretninger som passer for nettopp dem.
Hvis vårt forslag følges, vil vi kunne få en vinn-vinn-situasjon for alle: Brukerne, familiene, fagpersonalet, kommunene og skattebetalerne. I tillegg vil politikerne slippe stadige medieinnslag om familier i krise. Hvis dagens tap-tap-situasjon fortsetter, kan det derimot forventes at berørte familier vil begynne å yte en organisert og effektiv motstand.
Vi foreldre ville sette stor pris på om bystyret bestemmer seg for å legge om til en løsning i tråd med det skisserte forslaget. Partiene på venstresiden har lenge gått mot anbud på enkeltpersoner. Venstresiden kan imidlertid bli bedre til å verdsette betydningen for samfunnet av omsorgsarbeidet til de seriøse ideelle aktørene.
Løsningsforslaget med brukervalg er også forenlig med grunnleggende synspunkter blant de borgerlige partiene. Blant annet innebærer forslaget mindre byråkrati, bedre kvalitet og lavere totalpris på omsorgstjenestene. Uansett politisk ståsted finnes det ingen holdbare argumenter for å videreføre dagens praksis med anbud. Det er et uetisk eksperiment med de aller svakeste i samfunnet, og politikerne bør være sitt ansvar bevisst og stanse det.
