Fjorårets historie rundt «Pussy Riot» sine aktiviteter fikk stort gjennomslag i internasjonale og norske medier. Både enkelte gruppemedlemmer og deres støttespillere har blitt intervjuet, og de store kjendisene innenfor internasjonale musikkscenen som Madonna, Paul McCartney og Peter Gabriel uttalte sin støtte til de fire jentene og sin fordømmelse mot brydd på ytringsfrihet i Russland.
Samtidig blir en lang mer alvorlig og omfattende drama nå utspilt i det russiske rettsvesen og offentlige rom, drama som, i motsetning til saken til det jentepunkbandet ble knapt omtalt i alle fall de norske media. Og dette er synd fordi denne saken har større betydning for politiske frihet og demokrati i Russland.
En serie med demonstrasjoner og protestaksjoner som startet i desember 2011 ble fort omtalt i media som «den russiske våren», kulminerte 6. mai 2012 med en massedemonstrasjon i Moskva som har vært knyttet til offisielle innsettelsen av Vladimir Putin som president for tredje gang. Selv om den var lovlig og tillatt av myndighetene, har politiet framprovosert vold, og markeringen ble slått brutalt ned av opprørspolitiet. Alt resulterte i at om lag 19 personer ble siktet for «oppfordring til masseopptøyer» og vold mot politiet. Selv om forsvarere og menneskerettsaktivister har påpekt at siktelsene er urimelige, har alle siktede blitt varetektsfengslet. Flere av de arresterte aktivister har helseproblemer som forverret seg i fengslet; en av dem er i ferd med å miste synet. Dessuten har mange arresterte familiemedlemmer som de må forsørge. Til tross for dette, fulgte retten påtalemyndighetens anbefaling og nektet siktede å bli løslatt mot kausjon. Prosessen utviklet seg i et rent kafkiansk ånd, da dommerne metodisk avfeide alle argumentene fra forsvarssiden og sluttet seg til anklagerens absurde påstander, som viste seg å være identiske når det gjelder alle siktede. Jeg tror at for alle som har blitt kjent med rapportene fra rettsalen, er det ingen tvil om det at denne rettsak representerer et klassisk eksempel på en forhåndsbestilt politisk prosess, og er det motsatte av enhver form for fri rett.
Og selv om det ikke var nok, ble høstens protestaktivistiske liv markert med et ennå en politisak, som viste seg å være mer skremmende enn nesten alt som har skjedd de siste åra. 5 oktober 2012 viste tv-kanalen NTV en dokumentar med tittel «Protestens anatomi» som skal ha fremmet «beviser» om at nesten hele russiske opposisjonen er finansiert fra vesten, særlig fra USA. Filmens saklige innhold tåler riktignok ingen kritikk, men dokumentaren inneholdt klipp fra et videoopptak, tatt angivelig med hjelp av et skjult kamera. På opptaket, ifølge filmens skapere, kunne man se radikale venstrepolitikere, blant dem en kjent aktivist Sergej Udaltsov, sammen med en viss Givi Targamadze, en georgisk politiker, tidligere journalist og en nær støttespiller av Georgias president Mikheil Saakasjvili, sittende og prate sammen. Innholdet i deres samtale ser ut til å være helt vanvittig, og handler ikke mindre om hvordan å gjennomføre en «revolusjon» i Russland, med hjelp av blant annet georgiske penger, russiske nasjonalister (!), tsjetsjenske opprørere og mafia. Jeg tror det er åpenbart for alle som har sett videoen er klart at den er enten fabrikkert (som er mer sannsynlig) eller at personer som er (tilsynelatende) filmet er rett og slett gale og inkompetente i alt som gjelder politisk aktivisme. Man diskuterer jo ikke slike ting med et kamera i rommet.
Selv om dokumentarens sjanger må defineres som noe mellom parodi og farse, besluttet altså påtalemyndighetens Etterforskningskomite å starte en kriminalsak. En av dokumentarens hovedpersoner – venstreaktivisten Konstantin Lebedev – ble arrestert, og Sergej Udaltsov ble tvunget å skrive under en forpliktelse om ikke å forlate Moskva(9. februar 2013 han ble satt i husarrest). Den tredje personen som angivelig hadde blitt identifisert på videoen – et medlem av Udaltsovs politiske bevegelse, Venstrefronten, Leonid Razvozzhaev, - flyktet til Ukraina, hvor han søkte asyl ved FN-kontoret i Kiev. Det som skjedde etterpå, er enda mer rystende, - ifølge ham selv, ble Razvozzhaev kidnappet rett utenfor FN-kontoret, kjørt til et ukjent sted, torturert i tre dager, og presset til å tilstå i organisering av opptøyer og forbindelser med utenlandske etterretningstjenester. Han ble senere fraktet til Moskva, hvor han ble fengslet og kom med en formell tilståelse, men har senere trukket den tilbake, og erklærte at han tilsto under press. Påtalemyndighetene nekter riktignok alt: ifølge dem, har aktivisten krysset den russiske grensen selv og tilsto frivillig.
Denne skremmende utvikling viser til det at Russlands eliter kommer seg etter hvert ut av et sjokk, som de fikk under de første masseprotester på Bolotnaja-plassen for ett år siden. De har gått til angrep, sannsynligvis rasende på at noen hadde turt å utfordre ikke bare deres krenkelse av menneske- og borgerrettigheter, men også deres konsekvente rasering av velferdstjenester, utdanning, landets vitenskapelige og kulturelle potensial. Og det er viktig å påpeke, at de fleste av de forfulgte og siktede i sakene som jeg har behandlet ovenfor, tilhører venstresiden.
På tross av sin svakhet og splittelse har venstresiden (altså den delen av den som tilhører den såkalte «opposisjon utenfor systemet» dvs de som konsekvent vil kjempe imot de styrende elitene) et stort endringspotensial i dagens Russland. Med sine antikapitalistiske verdier kan de danne en kjerne av en bred bevegelse for demokrati, menneskerettigheter, sosial og økonomisk rettferdighet, miljø, kultur- og kunnskapssamfunn, for at landet vårt overhodet overlever som en bærekraftig og sivilisert samfunn. Derfor trenger de en solidarisk støtte fra sine kamerater verden over, også i Norge.