Kultur

NS-barn er som andre nordmenn

KRIGEN: Både utspillet og debatten har imidlertid lidd under et lavt presisjonsnivå.

Da de to NS-barna Bjørn Westlie og Knut Engelskjøn oppfordret alle med samme bakgrunn om å beklage sine foreldres handlemåte under krigen, ga de støtet til en debatt som har engasjert både NS-barn og andre. Både utspillet og debatten har imidlertid lidd under et lavt presisjonsnivå.

Westlie og Engelskjøn har også tidligere skarpt kritisert sine egne fedre offentlig. Hvorvidt andre NS-barn ønsker å følge deres eksempel må være opp til den enkelte. Ingen kan holdes ansvarlig for handlinger begått av andre.

Selv om en godtar premisset om at andre generasjon bør beklage på vegne av foreldrene, er det etter mitt syn urimelig å gi alle de landssvikdømte et medansvar for de norske jødenes skjebne, slik Westlie og Engelskjøn gjør. En del NS-medlemmer begikk som kjent alvorlige forbrytelser, blant annet ved å medvirke til de tyske jødedeportasjonene fra Norge. Samtidig kan det ikke gjentas for ofte at partimedlemmene var en sammensatt gruppe, både hva motiver og handlinger angår.

Jussprofessor Johs. Andenæs advarte derfor allerede høsten 1945 mot å skjære alle «landssvikerne» over én kam. De fleste som ble dømt etter krigen var passive NS-medlemmer, som ofte hadde meldt seg inn av pragmatiske eller situasjonsbetingede årsaker. Kun et lite mindretall av de 60.000 partimedlemmene var involvert i jødeaksjonen, de fleste medlemmene utover landet hadde sannsynligvis ikke engang kjennskap til hvordan Quislings regime samarbeidet med tyskerne om det norske Holocaust.

Westlie og Engelskjøn synes også å tro at mange i andre generasjon er nazister eller høyreekstreme, men det beror på en misforståelse. Jeg har i årenes løp intervjuet nesten 500 NS-barn. De er som gruppe forbausende lik andre nordmenn, også når det gjelder politiske holdninger. Den eneste forskjellen er at de ofte mener at NS-medlemmene ble urettferdig behandlet etter krigen. Tatt i betraktning den småligheten landssvikdømte og deres familier møtte i mange norske lokalmiljøer lenge etter 1945, er kanskje ikke det så underlig?

«Jeg har i årenes løp intervjuet nesten 500 NS-barn. De er som gruppe forbausende lik andre nordmenn.»