Øyet til fru Antonsen ser terror mot norsk cruiseskip!

La oss for en gang gå tett inn på, inn i narrrativen og handlingen etter den første skuddsalven som flerrer opp en stille, men hektisk ettermiddag innerst i en vestlandsfjord, knappe to timer før et stort cruiseskip skal forlate kaien.

Et cruiseskip som dette ligger i dette tenkte eksemplet ankret opp ved en kraftig kai innerst i en vestlandsfjord, da terroristene plutselig slår til, sperrer innfartsveier og planlegger en omfattende gisselaksjon.

To menn i kamuflasjeantrekk, med skaut på hodet løper i stor hastighet ned mot det store cruiseskip som fortsatt ligger til kai, og liksom fyller opp hele den innerste delen av en kjent vestlandsfjord, et kjent turistmål, og ikke langt fra et like kjent hotell.

Avstanden fra kaien til hoteller er faktisk så kort at hele 11 vindu i hotellet ble skutt i stykker allerede i den første skuddsalven, da den ene terroristen tømmer magasinet i sitt automatvåpen, mot alt og alle han har rundt seg. Opplegget er helt uvirkelig fra helt lamslåtte vitner til det hele. Flere er så i sjokk at de bare stabber rundt mens terroristen fester et nytt fullt magasin i våpenet.

Det står akkurat to halvt tomme turistbusser nede ved kaianlegget og cruiseskipet. En tredje står bak og venter på å få kjøre inn. En større gruppe turister har kommet tilbake fra en rundtur i nærområdet, og fornøyde, men intetanende passasjerer fra flere land er på vei ut av bussene, og fordeler seg snart på to leidere som ligger ute fra skipet, ved siden av hverandre. Men de fleste står og snakker sammen og får noe sluttorientering fra lokale guider som også har vært med bussene.

Fru Antonsen den første

Fru Antonsen har vært på Shell-stasjonen og vasket for en datter som akkurat denne dagen rett og slett ikke hadde lyst til å gjøre jobben. Fru Antonsen ble truffet i neserota, ved det venstre øyet som spratt ut og ble liggende på asfalten rett foran hovedinngangen foran Coop-butikken. Prosjektilet fra en Kalasnikov AKM maskinpistol slo gjennom hodet til bestemoren, og drapperte på et grusom måte deler av vinduet til frisørsalogen med tette, røde flekker. Det er svigerdatteren til fru Antonsen som drev salogen innenfor. Små hvite marker renner nedover vinduet. Det er deler av hjernen til fru Antonsen, som også var en driftig leder i Sanitetsforeningen på stedet, når hun ikke var klokker.

Fru Antonsen veltet selvsagt på sykkelen. Etter å ha blitt truffet tippet hun rett bakover, braste i asfalten, og ble liggende i en stygt forvridd stilling, med det ene benet opp i en barnevogn der rammeverket forlengst hadde klappet sammen. En dam av blod dekket snart hele veien ved kaia. Noen meter lenger bort ligger en baby ute på asfalten og hyler, etter å ha fått tydelige kraftige skrubbsår på venstre side av ansiktet. Barnets mor sitter på kne, mens blodet pumper ut mellom fingrene hennes, fra innsiden det ene låret. Moren forsøker desperat å holde igjen såret, og klemmer begge hendene over mens hun skriker på hjelp. Det er hun slett ikke alene om. For mindre enn fem minutter siden hadde hun gitt barnet sitt siste måltid inne på handicaptoilettet på Coop. Det vil si, barnet skulle overleve, mor dør imidlertid av blødinger på vei til sykehuset.

Kaos

Vi er fortsatt ikke i nærheten av å ha noe som ligner på holdbare sikkerhetstiltak, langt mindre beredskapsordninger, som tar høyde for terrorangrep mot cruiseskip i norske farvann. Mangel på økonomiske ressurser, og - som en konsekvens av det - mangel på samordning og realistiske øvelser, gjør at vi praktisk talt står hjelpesløse om en terroraksjon skulle komme i dette formatet. I henhold til helt konkrete opplysninger fra arresterte og nå fengslede terrorister i Italia er et terrorangrep mot et cruiseskip i norsk farvann en reell fare. En dobbelt fare er det fordi det ikke på noen måte er politisk fokus på slike alvorlige terroranslag i Norge.

La oss fortsette vårt scenario her: I bakgrunnen tumler og løper nå mennesker rundt i sjokk, andre er skadde, døde og døende - over hele kaiområdet. Fastboende som turister, barn som voksne.

Enda en skuddsalve slår så inn i bussvinduene og i flokken av mennesker ved cruiseskipet. Terroristen står og brøler som gale og skyter midt inne blant turister og lokalbefolkning nede ved kaia. Enda flere faller om, delvis over hverandre. To terrorister skyter nå stadige salver, som gale, mens de brøler slagord på ukjent språk. Den ene av de to har to automatvåpen, som han veksler på å bruke, og også noe som ligner håndgranater i et belte. Snart skal han kaste noen av dem. Og han vet nøyaktig hvor han skal kaste. Her har noen med onde hensikter nemlig forberedt seg svært godt.

Eksplosjoner

Mindre enn ett minutt senere kastes den ene granaten opp og inn på broen foran selve styrhuset på det store skipet. Det blinker til og smeller der oppe, samtidig som det kviner i splinter og glass. En rød redningsbåt med påhengsmotor faller halveis ned og henger utenfor rekka. En annenstyrmann, som stod ute på dekket og så ned på kaia, ble truffet i halsen av en granatsplint. I det han treffer dørken og forsøker å støtte seg med hendene, kjenner han med ett at han har mistet all følelse i kroppen, sammen med hørselen. Synet på det ene øyet er også borte. Annenstyrmannen er 48 år, og far til fire barn. Han ligger med hodet delvis bøyd opp etter veggen og kan se ned på seg selv. Det er glassbiter og blod rundt ha,. Sjefen ombord, skipperen, har sprent en tromhinne, sitter på huk og tar seg til venstre side av hodet, da han får besøk av uvedkommende. Kapteinen hadde fortvilet forsøkt å komme gjennom på nødnumre for ambullanse og politi, uten å lykkes. Han hadde akkurat fått kontakt med sin kone i det sørlige Frankrike da det smalt. Før han fikk fatt i mobiltelefonen ble døra sparket opp og fire ville menn styrtet inn. Annenstyrmannen ble skutt i nakken på kloss hold. En los som akkurat hadde kommet innom for å forberede avgang om et par timer, ble også skutt i hodet. Prosjektilet rekorsjerte inn i dataskjerm så gnistregnet stod rundt dem. På skjermen hadde det vært et draft, et sjøkart med detaljer over fjorden utover.

Flere plask hørtes i det noen av turistene faller ut i sjøen, andre stuper for å komme unna kuleregnet. Med ett kommer et kraftig drønn inne i hovedinngangen til cruiseskipet. En ildkule blåser i været og voldsom røyk velter ut. To personer som står i flammer kommer byksende ut fra røyken og kaster seg skrikende rett ned i sjøen, like ved leideren, mellom skipet og kaia. Der drukner de to raskt. Det er en traust bestefar fra nordlige Spania som synker sakte ned på 16 meters dyp, og som avslutter sin livsgjerning inne i denne ellers så fredelige norske fjorden. Bestefaren var selv en kjent og kjær lege i sin by, og det var en av hans barenbarn på 17 år som sank ned i dypet nesten helt sammen med ham denne solskinnsdagen dagen i juli. Det siste 17-åringen hørte mens han sank var en fjernt hyl fra en uredd stuert på skipet som hadde fått revet av seg den ene håndflaten i forsøk på å få vekk leideren mens kulene suste på det verste. Han ble imidlertid selv truffet av av hele tre kuler. Det ene prosjetilet splintrer reviver opp deler av høyre hoftekam, det andre høyre håndflate og det tredje akkurat midt på leggen foran.

De to forbrente kroppene som kastet seg i sjøen ble liggende tett inntil hverandre, med 16 meter grønt vann over seg, helt ute på en steinete kant til et mørkt dyp i fjorden. Idyllen var i løpet av knappe tre minutter blitt til et helvete.

Flere terrorister

Samtidig med drønnet i hovedinngangen kom en hvit varebil hvinende inn mot leideren. Ut spratt minst åtte terrorister som raskt tok seg inn på det store skipet. De fordelte seg og var åpenbart godt forberedt på det planlagte infernoet. Utenfor hjalp mennesker hverandre så godt de kunne. På kaia lå 16 døde og 37 sårede. I tredje etasje på hotellet som ligger 100 meter fra kaia er en kvinnelig rengjøringsassistent fra Latvia og en gjest fra Svolvær på rom 304 skadet av glassfragmenter og prosjektiler. Han stod og glante ut av vinduet og ned på kaiområdet da en glødende rekorsjett fra et prosjektil kilte seg skrått inn i sener og kjøtt i armhulen, sammen med et avlangt, sylspisst fragment av aluminium, trolig fra vinduskarmen. Christian på 53 år var elektriker, hyret inn i forbindelse med sluttarbeid og snarlig ferdigstilling av et nytt fellesfjøs, knappe fire kilometer utenfor tettstedet. Han hørte kun et lite klikk da et hjørne i vinduet ble slått inn. Så kom voldsomme smerter i den øvre del av kroppen. Aluminiumsprofilen skar av en nervetråd i ryggen og den ellers så rørslige Christian kunne ikke bevege venstre arm. Den motsatte armen var allerede skadet av prosjektilet som slo inn, og nå ble Christian bare gående ustøtt og ralle mens han knelte etter et par minutter, og slo kinnet rett mot hjørnet på en liten verktøykoffert før han selv lå rett ut, bevisstløs på gulvet. Borte i gangen hylte en latvisk vaskekone. Hun hadde fått glass i øynene og kunne ikke se.

Veiene sperret

Det gikk to veier inn til tettstedet. Bortenfor en sving, utenfor synsfeltet var en ekspressbuss stanset, sjåføren skutt og motoren ødelagt. Veien var helt blokkert. Fra den andre siden hadde en polsk trailersjåfør blitt stanset, beordret ut av bilen. Før den store lastebilen ble satt i lavgir og kjørt skrått opp i fjellveggen slik at den veltet av seg selv, rett over veien. Det var nå med andre ord ikke mulig å ta seg inn i området der infernoen utspant seg. To politibetjenter hadde vakt i området denne lørdagen, men de var begge nesten fire mil unna, i forbindelse med det som senere viste seg å være en falsk melding om trafikkulykke i en nabokommune lenger nord. Lensmannen på stedet hadde akkurat reist ut i ferie. Gjennom de siste fire årene hadde han purret for å få besatt to vakante stillinger, uten resultat. Han hadde også vært på flere møter der mulige terrorangrep mot cruiseskip hadde vært tema. Selv var han frustrert. Han hadde presisert at det ikke nødvendigvis er antallet møter som er avgjørende når det smeller, men mer hva som kommer ut av møtene i dette temafeltet. Hans kontor hadde slitt med to biler som henholdsvis var 13 og 10 år gamle. De var begge tungstartet og meget strevsom å få gjennom EU-kontrollen. De hadde egentlig budsjett til å vedlikeholde bare den ene bilen, men brukte like gjerne lensmannens privatbil, om behovet oppsto.

Hjortejegeren

Etter seks, syv minutter hadde terroristene kontroll med hele cruiseskipet. 611 passasjerer var ombord. Ytterligere 94 hadde vært på vei inn, fordelte i tre busser da det smalt. Fra broen på skipet ble det skutt ned personer med stor presisjon, fra det som trolig var en snikskytter med profesjonelt utstyr. Fra et kratt i en fjellskrent rett opp for det store skipet begynte plutselig voldsomme maskingeværsalver å gå av. Flere bygninger nede ved kaien ble skutt i filler, samtidig som vinduene på hele siden av cruiseskipet ble skutt i stykker. Det ene vinduet etter det andre eksploderte etter å ha blitt truffet. Innenfor ble passasjerer skadet og drept i rask rekkefølge. Noen hang døde ut av vinduene. Skuddsalvene traff også en lang rekke med redningsbåter som i utgangspunktet var festet med solide daviter øverst på skipet. Et titalls redningsbåtene ble med ett vinsjet nedover utenfor skipet. Elektronikken hadde startet på egen hånd.

Plutselig hørtes rusing av skipets motorer, det skummet voldsomt opp både foran og bak det store skipet, som nå bakket sakte ut i fjorden, aluminiumsleidere knakte og ble vridd i stykker, mens vaiere og sprosser i tykt, tradisjonelt tauverk røk tvert av med flere smell. En terrorist kastet lange tau i sjøen. En annen stod med en pistol i nakken på en forslått skipper. Blod renner ned i det ene øyet, og han kan såvidt se i det han tar det store skiper fra kai. Nå stod med ett tre fire ildsøyler i været samtidig med kraftige drønn ulike steder på skipet, som begynner å brenne. Svart røyk drev opp i været. Mennesker skrek over alt og løp rundt oppe på broen og på avsatsen under denne. Den ene pumpen på bensinstasjonen, knappe hundre meter fra kaien er skutt i brann. Ildsøylene står i været også ut fra et verksted i tilstøtende bygning, der store mengder propan også er lagret. En gråsvart røyk legger seg snart over tettstedet.

En ambullanse som stod to, tre hundre meter unna gikk også raskt opp i flammer etter å ha blitt beskutt av den kraftige mitraljøsen opp i fjellsiden. De to i ambullansen ble drept øyeblikkelig av de kraftige skuddsalvene. Nå hoppet passasjerer fra cruiseskipet i vannet, bare for å bli beskutt av terrorister oppe på dekk og også i havneområdet. Vannet rundt dem kokte av prosjektiler. De måtte minst være ti, tolv terrorister for å holde en slik ildkraft oppe, samtidig som de åpenbart hadde kontroll nesten på hele skipet. Nå er det samtidig klart at det er enda flere terrorister ute i det bratte terrenget. Noen har hørt noen snakke arabisk over radiosamband.

Den 64-årige Reinhardt Karlsen hadde akkurat satt seg inn i bilen på parkeringsplassen foran Coop da den første terroristen fyrte løs. Akkurat denne Karlsen var en tidligere yrkesmilitær som hadde forlatt forsvaret etter de omfattende nedleggelsene som kom på løpende bånd tidlig på 1990-tallet. Landet hadde angivelig ingen fiender lenger, og en uhyre frustrert Karlsen takket av med sluttpakke. Nå var den årlige hjortejakta det han hadde igjen, med sinWinchester M 70. Nå var knapt en uke siden han hadde kjøpt nytt og enda kraftigere kikkertsikte til høstens jakt, og det var kanskje derfor han såvidt raskt fikk det for seg at han skulle hente dette våpenet og ta seg opp i hotellets øverste etasjer.

Reinhardt slo et kvarter senere ut tre terrorister, etter å ha skiftet posisjon fra flere vinduer i toppetasjen på hotellet. Blant de rammede var lederen for aksjonen, som også hadde sambandet til de som forestod andre del av skrekk-scenariet: Nå måtte terroristene omprovisere fortsettelsen. En hurtiggående småbåt kom rett inn mot siden av det ruvende cruiseskipet. En øredøvende smell kunne høres over hele området i det den lille båten traff skipssiden. Et gapende sort hull viste seg snart midt på ripa akterut, og en kunne snart se strømmen av vann som fosset inn i store mengder. Etter et kvater begynte skipet å krenge, og få stadig mer slagside på babord side.

Marinejegere

Politiet hadde dårlig samband, og lykkes ikke i å samordne sine styrker inn mot det aktuelle området, i enden av fjorden der det meste nå var et eneste stort inferno av brutal terrorisme. Store deler av nødsambandet brøt sammen. Veiene var sperret og kaoset rådde alle vegne. Etter kort tid var absolutt alt av nødsamband blokkert. Ellers hadde samkjøring mellom politi og forsvaret tidlig brutt sammen, da det fra starten av oppsto usikkerhet rundt hvem som egentlig var ansvarlig, operativ koordinator i en slik situasjon. Ikke minst i den stedlige lensmanns fravær.

Tre viktige ledere, som hver for sge og samlet kunne bidratt til avklaring, var alle på ferie, og siden det ikke hadde vært noen øvelse som gikk på dette – sviktet det meste i flere ledd. Men mye skyltes også mangel på økonomiske ressurser og holdebare beredskapsopplegg som hadde tatt høyde nettopp for en slik situasjon. Fylkesmannen hadde reddet noe av situasjonen, da hun foreslå et telefonmøte mellom de respektive ledere, hvor noe ble avklart.

Etter tre timer var to mindre avdelinger med mariejegere fra Bergen på plass, heholdsvis i fjellet over tettstedet og i to hurtiggående fartøy ute i fjorden. De kunne nå se et gigantisk cruiseskip synke. Akterenden gikk ned først. Utallige skikkelser kunne tydelig sees i det de sprang forover på skipet etter hvert som det sank og veltet over på siden. Til slutt sprang det folk på selve skroget, inntil hele skipet reiste seg opp foran, som et kjempetårn. Oljen i fjorden rundt skipet hveste og brant etter hvert, bare for å gjøre helvete komplett for de mange som kastet seg i sjøen.

Takket være nevnte hjortejeger fikk over halvparten av passasjerene tid på seg til å kaste seg ut i fjorden før skipet gikk ned. Men 318 passasjerer mistet livet.

Pressekonferanse

Talsmenn for regjeringen presiserte på en pressekonferanse at de ikke hadde mulighet til å forutse en såvidt alvorlig terroraksjon. Media la dagen etter i all hovedsak skylden på politiet og forsvaret. Det ble opppnevnt en granskningskommisjon som plasserte mer av ansvaret hos politiske myndigheter, men media bidro igjen til å dreie fokus over på politiet og forsvaret. I sluttsatsen var det politiets sikkerhetstjeneste, PST, som fikk det meste av skylden fordi de ikke hadde forutsett et slikt terrorangrep. Ikke nødvendigvis basert på de ressurser de har, men snarere de ressurser de ikke har. Landets sikkerhetsorganer som skal hindre slike aksjoner har i dag trolig i underkant av 30% av ressursene som skal til for å hindre et terror-inferno av den type som er skissert over her.

Øyet til fru Antonsen lå ennå ved en rist, med litt støv på, da statsministeren kom med et stort pressekorps for å vise empati og solidaritet med de pårørende. Øyet til fru Antonsen så det som skjedde, hele tiden. Øyet så et Norge som syntes å bli det første land i Europa som kunne gå tapt i møte med stadig mer ressurssterke terrorister.

Urealistisk? Klipp gjerne denne artikkelen ut, og så kan vi intet annet gjøre enn folde våre hender og be om at dette ikke skal bli virkelighet, i et farlig naivt og veldig sårbart land. I det disse linjer skrives ut er det høynet antiterror-beredskap i Kongeriket, men samtidig er det en kjennsgjerning at vi ikke er i nærheten av å ha de ressurser som skal til for å begrense eller hindre terroraksjoner av den type som er skissert over her. I dette ligger selvsagt en fare i seg selv. Terrorister er pågrepet og fengslet i Europa som entydig forteller om et mulig terroangrep, nettopp mot et norsk cruiseskip. Denne realiteten utløste denne artikkelen.

Terrorisme er grusomt og brutalt. Igjen: Nå har terrorister Norge i målfeltet. I møte med dette til dels skremmende faktum kan en ikke begrense seg til et antall politiske møter. Rett og slett fordi det ikke er antallet møter som redder oss fra terror. En må komme over i en fase med helt konkrete tiltak. Det er heller ikke lenge til turistsesongen. Og tro meg: Det er ikke et spørsmål om terrorister slår til. Det er et spørsmål om hvor og når de slår til, og hvor forberedte vi er på å begrense omfaget av det som så kommer. Fortsatt er fraværet av politisk fokus, ansvarsløshet, relativisering, samt naivitet, historieløshet, kunnskapsløshet og store doser likegyldighet alle faktorer som hver for seg og samlet bidrar til å øke faremomentet i betydelig grad. Terrorfaren er dessverre økende i dette landet.

Roy Vega

8. februar 2013

roynorvega@gmail.com