Kultur

Boken om FNs klimapanel IPCC

Omtale av boken av Donna Laframboise « Den oppblåste tenåring som ble tatt for å være verdens topp klimaekspert», ISBN 978-82-999196-0-9, oversatt av Knut I. Bakke.

De fleste politikere og media baserer sin politikk og informasjon på FNs klimapanel IPCC. Annen informasjon blir ofte neglisjert eller boikottet, noe som er godt dokumentert på nettstedet www.klimarealistene.com . Nylig i år har Klimarealistene gitt ut en norsk oversettelse av boken til den kanadiske journalisten Donna Laframboise « Den oppblåste tenåring…». Det er en bok om FN IPCC som skal være et forbilde for vitenskapelig samarbeid.

Laframboise avslører at IPCC ikke er det ledende vitenskapelige organ det utgir seg for å være, men er sterkt påvirket av klimaaktivister og andre som profiterer på en påstått fremtidig klimakrise på grunn av utslipp av CO2. Laframboise snakker ikke autoritetene etter munnen, men spør om de fantasifulle påstandene fra IPCC virkelig kan være sanne. Boken avslører graverende forhold innen IPCC.

En viktig innvending mot IPCC er at de politiske anbefalinger offentliggjøres før den vitenskapelige begrunnelsen. En annen innvendig er at forskning som har vist at klimabekymringene er sterkt overdrevne og lite påvirket av CO2 utslipp, blir neglisjert. IPCC burde være det organ som oppsummerer alle sider ved klimaforskning, og vurderer resultatene objektivt, men slik er det ikke. IPCC forsøker ensidig å bevise menneskeskapte klimaendringer. Blant avsløringene i boken er at 20-årige studenter har vært medforfattere i IPCC sine rapporter (Klein, Bourer, Kovats). Flere forfattere er utnevnt på grunnlag av kvoter og ikke kompetanse («politisk korrekt» andel fra u-land og kjønn). Profesjonelle aktivister fra WWF (Richard Moss og Jenifer Morgan), Greenpeace (Bill Hare) og Environment Defence League har hatt viktige roller. Interesseorganisasjonen WWF har infiltrert IPCC og fått 130 bidragsytere i rapportene til å bli assosiert med WWF, med det resultat at 2/3 av kapitlene har minst en WWF-assosiert forfatter, og 1/3 har WWF-assosiert hovedforfatter. 30 % av refererte kilder er ikke av fagfellevurdert (peer review) kvalitet, men sågar propagandaskriv fra miljøaktivister. Klimamodellene til IPCC om fremtidig utvikling er basert på computerprogram og stemmer ikke med virkelig observert utvikling, selv om de stadig er blitt revidert. Virkelig målt global temperatur ligger faktisk under spådommenes usikkerhetsmargin. Det er ikke tillitvekkende.

Laframboise har vist at integriteten til IPCC ikke er til å stole på, og at IPCC har sviktet alminnelig tillit. Svært mange klimaforskere som IPCC benytter er i tillegg tilknyttet institutter eller forskningsprogram som har som formål å bevise menneskeskapt global oppvarming, eller tar det for gitt, som en forutsetning, slik den opprinnelige formålsvedtekten til norske Cisero var. Det legger en stor politisk og økonomisk føring på klimaforskerne, som dermed neppe kan kalles uavhengige eller objektive. Generelt når noen forskere er økonomisk avhengige av å få «politisk riktige» resultater, så er det mange som gjør nettopp det. Det vister Climategate skandalene.

Boken tar for seg prosessene som førte til IPCC sin Assessment Report 4 (AR4). I år kommer AR 5, og alt skal bli så mye bedre. Men er det det? Allerede i fjor (2012) meldte leder for IPCC, Pachauri, at neste rapport vil bli enda mer skremmende. Altså var konklusjonen trukket lenge før de vitenskapelige rapporter var gjennomgått. Lekkasjer fra AR5 inneholder konklusjoner om at IPCC nå er 95 % sikre på at global oppvarming skyldes utslipp av CO2 (AR4: 90 %), også en konklusjon man har tatt før ny erkjennelse fra blant annet det britiske meteorologiske institutt UK Met Office. Met Office, som har vært blant de sterkeste klimaalarmister, har nylig vist at det ikke har vært noen øking i global temperatur de siste 16 år og forventer ingen de neste 5 år heller, null, nix, nada, på tross av at CO2 utslipp har økt med 40 % og totalt CO2 i atmosfæren med 9 % i samme tidsrom. Det må være noe annet som styrer global temperatur, i hvertfall for tiden. NASA og mange andre melder at solen har større betydning enn tidligere antatt. Grundige statistikere har nylig også gjennomgått forløpet av global temperatur siden 1880 og utviklingen av parametere som kan ha påvirket temperaturen (Beenstock et al.). Statistikerne konkluderer med at den siste tids oppvarming ikke er statistisk signifikant relatert til menneskelig påvirkning (som CO2 utslipp), men at naturlige fenomen dominerer. De norske forskerne Solheim, Humlum og Stordahl (anerkjent blant klimarealister som «the three wise Norwegians») har dokumentert at først så har temperaturen økt siden lille istid av naturlige årsaker, og deretter har avgassing av CO2 fra havet kommet. Mengder av vitenskapelige rapporter som IPCC har ignorert er dokumentert av Heartland og ClimateDepot. Det spørs om denne informasjon kommer med i AR5. Klimaskremslene synes å være feil og basert på uriktig grunnlag. Boken avslører mye uredelighet innen «forbildet» IPCC. Da er det også naturlig å spørre hvordan det står til med resten av FN, hvor mye korrupsjon er avslørt, også med norsk deltagelse.

Prosessene som førte til AR4 viste at IPCC er upålitelige, og opptakten til AR5 tyder på at det ikke har vært noen forbedring, noe Donna Laframboise fortsetter å dokumentere i sin blogg www.nofrakkingconsensus.com . IPCC skal fortsatt utgi den politiske sammendragsrapporten før den vitenskapelige. Det er en unaturlig rekkefølge. Norske politikere og journalister må merke seg dette og begynne å bli mer balansert i klimasaken. Vitenskap er aldri avgjort, heller ikke Newtons eller Einsteins lover og teorier.

Petter Tuvnes, siv.ing og klimarealist, 2013-02-02