Ved første øyekast tenker nok mange at terrorisme er litt som pornografi, man kjenner det igjen når man ser det, men så lett er det dessverre ikke. Det er nærmest blitt en klisjé blant terrorforskere å påpeke at det finnes over 200 ulike gjeldende definisjoner på terrorisme, men det er likevel et faktum at verken land, organisasjoner eller eksperter ser ut til å bli helt enige om hva terrorisme faktisk er. Selv om begrepet ble brukt så langt tilbake som i den franske revolusjonen, da for å beskrive maktovergrep begått av staten overfor sin egen befolkning, finnes det knapt referanser til terrorisme blant politikere, forskere eller media fram til 1960-tallet. Det ble derimot snakket om bombeattentat, kidnapping eller kapringsforsøk samt opprør for å beskrive voldssituasjoner.
Usikkerheten og forvirringen rundt terrorisme og hvem som er terrorister, blir også større når man for eksempel tenker på hvordan Mujahedin i Afghanistan ble hyllet som frihetskjempere på 1980-tallet. Til og med Rambo reiste i en film til Afghanistan for å hjelpe afghanere som noen år senere ble kjent som islamske terrorister. I tillegg har ikke mindre enn fire tidligere «terrorister» vunnet Nobels fredspris, deriblant Nelson Mandela som helt fram til 2008 sto oppført på USAs liste over terrorister. Det kan med andre ord ikke være slik at «en gang terrorist, alltid terrorist».
Terrorister er ikke en homogen gruppe mennesker som kun søker å volde så mye skade som overhodet mulig mot primært vestlige mål. Tvert imot er «terrorister» ofte like forskjellige fra hverandre som folk flest. Det de likevel har til felles, er at de benytter terrorisme som en strategi i en konfliktsituasjon for å kommunisere et budskap om frykt for å oppnå et politisk mål. Ser vi på statistikken over antall drepte som følge av et terrorangrep, er disse landene på topp fem: Irak, Libanon, Israel, Vestbredden og Colombia. Syria vil nok komme høyt på denne listen akkurat nå og føyer seg inn i rekken av konflikter hvor terrorisme blir anvendt som en strategi. Det er faktisk relativt sjeldent at grupper kun blir dannet for å bedrive terrorisme, selv om dette også forekommer, slik som med Baader/Meinhof-gruppen. De oppstår som oftest som et resultat av en konflikt.
Det er derfor viktig å danne seg et helhetlig bilde av en konflikt for å kunne sette en terrorhandling i sin rette sammenheng. Angrepene 11. september kom blant annet ikke ut av det blå, men som det siste i rekken av angrep i konflikten mellom USA og Taliban, som hadde eskalert siden tidlig på 90-tallet. En forskergruppe innad i Pentagon hevdet i 1997 at det var en sterk sammenheng mellom amerikansk involvering i internasjonale hendelser og en økning i terrorangrep mot USA. Denne linken ble støttet av både Madeleine Albright og Bill Clinton, og i 1998 publiserte det innflytelsesrike CATO-instituttet en rapport som dokumenterte hvordan terrorangrep mot USA på 1990-tallet kom som en direkte reaksjon og hevn mot amerikansk intervensjon rundt om i verden.
En fellesnevner for terrorisme er altså konflikter, og det er nettopp i konflikter at viktigheten av en konsekvent og gjennomtenkt språkbruk er viktig. Særlig fordi en «terrorist» i en konflikt ikke nødvendigvis er en sekterisk voldsperson og automatisk den onde parten. Som tidligere nevnt figurerte Mandela på listen over terrorister, og listen er lang over personer som på et visst tidspunkt har benyttet seg av terrorisme for å kommunisere sitt budskap for så å bytte til en mer fredelig strategi. Eksempelet med Mandela illustrerer også et annet problem med terroristbegrepet; det var styresmaktene i Sør-Afrika som stemplet Mandela som terrorist, og slik forsøkte de å mistenkeliggjøre og dehumanisere en motstander av regimet. Terrorisme er i dag forbundet med så negative assosiasjoner at det er en velbrukt taktikk å forsøke å stemple politiske motstandere eller opprørere som terrorister og på den måten samle støtte for en, som oftest, brutal behandling av de antatte terroristene. Problemet er, som i tilfellet med Mandela, at de antatte terroristene faktisk kan ha en god sak mot et brutalt og urettferdig regime og at terrorisme var den strategien de for øyeblikket valgte å forfølge.
Hvem som er terrorist, kan med andre ord forandre seg over tid, noen vinner til og med en fredspris i etterkant, og hva som er terrorisme, er ingen helt enige om. Disse to erkjennelsene bør være en påminnelse om nødvendigheten av å forstå en terrorhandling i sin rette sammenheng og at begrepet terrorisme lett kan bli misbrukt for å ramme politiske motstandere. Dette betyr ikke at det ikke finnes terroristgrupper som volder stor skade og er en trussel mot fred og sikkerhet for mange. Det det betyr, er at lemfeldig bruk av begrepet terrorisme vil gjøre det svært vanskelig å vite hva som egentlig ligger i begrepet og dermed også redusere nytteverdien til det blir et tomt adjektiv som ukritisk blir satt på politiske motstandere som gjør væpnet motstand.
