JERUSALEM (Dagsavisen): To år har gått siden president Hosni Mubarak ble kastet, og igjen brenner Egypt. Ved Tahrir-plassen roper demonstranter «ned med regimet», og nå sikter de til president Mohamed Mursi, islamisten. De siste dagene er minst 40 mennesker drept. Nå spør folk seg hva de har og ikke har oppnådd siden revolusjonen. Demonstrantene på Tahrir-plassen frykter at Mursi og hans muslimske brorskap forsøker å gjøre landet mer fundamentalistisk. For andre egyptere er det økonomien som teller, og siden revolusjonen har millioner av fattige fått det enda verre.
Med dette for øyet kan mitt eget høyst personlige minne fra Tahrir-plassen for to år siden virke fjernt: Det var tidlig om morgenen, Mubarak hadde annonsert at han trekker seg, og langs Mohamad Mahmoud-gaten, en avstikker fra Tahrir-plassen, møtte jeg vanlige mennesker med koster og bøtter. De ville vaske og gjøre den støvete millionbyen ren og pen.
Det var noe flott og symbolsk over denne høyst uvanlige handlingen: For første gang etter 60 år med militærdiktatur følte mange at landet faktisk var deres, og ikke kun tilhørte en korrupt overklasse. Mange følte endelig at de kunne påvirke sin egen skjebne, sin framtid. Og de ville at Kairo skulle bli fin.
Det var noe rørende ved disse egypterne som helt spontant begynte å vaske sine gater. I dag er det ingen koster å se. Men håpet som ble født for to år siden spiller fremdeles en rolle. I dag føler nemlig mange at Mursi ikke er stort bedre enn Mubarak. Men denne gangen er de ikke lenger villige til å finne seg i det.
I over 70 år var brorskapet den store og lovende opposisjonsbevegelsen, men i disse dager faller sympatien raskt. De har stort sett seg selv å takke: Før folkeavstemningen om ny grunnlov ga Mursi seg selv nær diktatorisk makt, og vekket frykten for mer undertrykking. Så kom grunnloven, som søker å trekke Egypt i en mer islamistisk, fundamentalistisk retning.
Opposisjonen mot Mursi vokser. Tidligere denne måneden offentliggjorde en regimekritisk egyptisk fjernsynskanal foredrag og taler Mursi holdt i 2009 og 2010, den siste rett før revolusjonen. En tale som han holdt på universitetet i Kairo omhandler blant annet forholdet til Israel, og gir et innblikk i en hatkultur som vanskelig kan forenes med et demokratisk verdensbilde.
- Kjære brødre, vi må ikke glemme å oppdra våre barn og våre barnebarn med hat mot sionistene og jødene. De må bli oppdratt på hatet. Hatet må fortsette, sa han i talen.
Og Mursi er utrolig nok en av brorskapets mer moderate ledere.
Mursis tale på universitetet er bare en av flere der han langer ut mot Vesten og jødene. Verdensbildet han formidler er så rystende at det ikke lenger kan bortforklares som for eksempel et forsøk på politisk vinning. For i talene opphøyer Mursi hat til noe positivt. Hat eksisterer mange steder, men kun i de mest ekstreme politiske kulturer blir hat åpent framstilt som et mål som må omfavnes og ivaretas.
Det er mange årsaker til at freden mellom Israel og den arabiske verdenen lar vente på seg. Men en årsak er nettopp dette hatet som i flere av landene i Midtøsten dessverre er en del av den ordinære diskursen.
Når hat i så mange år har blitt fremmet i samfunnet - både av regimene og av opposisjonen - kan en ikke utelukke at virkelighetsopplevelsen blant mange rett og slett blir forvrengt. Og man ser det i verdensbildet mange islamister forfekter: En verden som i økende grad blir oppslukt av en svart-hvitt konflikt mellom Vesten og muslimer. Det lover ikke godt for Egypts overgang til demokrati når selv presidenten sprer hat i full offentlighet.
Heldigvis har Egypt nå en levende opposisjon. De hundretusener som har demonstrert i gatene de siste dagene signaliserer at de ikke bare ville skifte ut et autoritært regime med et annet. Tidligere var egyptere tvunget til å leve uten håp, men i dag er forventningene til framtida høyere.
En samlet egyptisk opposisjon, som ledes av nobelprisvinner Mohamed ElBaradei, sier de vil boikotte parlamentsvalget i april med mindre den islamist-inspirerte grunnloven blir forandret, og krever at landets nye lover ikke lenger skal underlegges et øverste islamistisk råd. Mistroen er nå så dyp at opposisjonen krever nytt presidentvalg.
Faren nå er at avstanden mellom regjering og opposisjon er så stor, at sjansene for en dialog uteblir, og slagmarken er igjen flyttet ut på gatene. Dette fører til at regjeringen får større og større problemer med å styre. Og denne nye politiske lammelsen kan få illevarslende konsekvenser for en allerede kriserammet økonomi. Og til sjuende og sist er det dette som vil kunne bli den største trusselen mot det islamistiske regimet: Hvis regjeringen ikke makter å sette brød på folks bord, inkludert de aller fattigste, kan landet gå inn i tiltakende spiral av ustabilitet og uro.
Som det dominerende landet i den arabiske verdenen, vil utviklingen i Kairo påvirke demokrativåren også ellers i Midtøsten. Og hvis det ikke lykkes i Egypt, vil Midtøsten kunne bli kastet ut i nok en periode med voksende politisk uro - noe som også vil sette sine spor langt utenfor regionen.