De siste ukene har vi endelig fått en åpen diskusjon om hvorvidt der finnes holdninger i samfunnet som ikke er kompatible med grunntanken i norsk velferdssystem. Eirik Vinje trakk frem at lojalitet skapes av den enkeltes opplevelse av lønnsomhet.
Gjennom tidene er tiltak iverksatt for å integrere rom, med varierende resultat og ofte høye kostnader. Årsak? Rom føler liten lojalitet til systemet og storsamfunnet.
Norske rom har klanbasert organisering. Mediebildet preges av skandaleoppslag om trygdesvindel, interne feider og barns manglende frammøte på skolen. Og bildet er dessverre reelt. Romminoriteten er preget av store kriser, kriminalitet, rus, gjeld, boligproblemer, analfabetisme, manglende systemforståelse, vold...Videre har romfamilier gjerne sterk tilknytning til nav. Den enkelte kommer ikke på egen hånd ut av en negativ spiral der voksenlivet starter med kriminalitet, gjeld og trygdeavhengighet. De som har prøvd seg i arbeidslivet, opplever at registrert inntekt avkortes av kreditorer, slik at de sitter igjen med like lite som de hadde som trygdemottakere. Gang på gang får rom bevis for at det ikke lønner seg å "bli som nordmenn". Politikere har så langt ikke blitt enige om varige løsninger som har hjulpet rom ut av trygdehjulet, men ser til Europa og vurderer om straff eller incentiver er veien å gå.
Voksenopplæring for rom (Romtiltaket) ble startet i 2007 for å gi nødvendig opplæring for at rom skal kunne komme seg i jobb, hjelpe sine barn gjennom skolen, forsørge seg selv. Vel og bra. Mange voksne rom er analfabeter, og i dag må alle ha basiskunnskaper for å fungere i det norske samfunnet og i arbeidslivet. Men i realiteten lever rom på siden av samfunnet, med berøringspunkter bare der de opplever at det lønner seg. Dette er helt naturlig! (jfr Jon Hustads henvisning til Fredrik Barths Boundaries 1969, et klassisk verk innen antropologien). Ergo må lønnsomhet skapes for at rom skal føle at de har en plass i storsamfunnet. Ikke bare økonomisk lønnsomhet, men en opplevelse av at det lønner seg å høre til, at det er rom for deres verdier og levesett også. De fleste rom opplever ikke at de per i dag har noe å tjene på å gi avkall på sin livsstil. Storsamfunnet kan ikke tilby samme trygghet, følelse av frihet, stolthet og tilhørighet som det lukkede familiemiljøet gir.
Roms verdisett kolliderer med moderne norsk samfunnsorden. Stoltheten og den lange tradisjonen med å være egen herre gjør det vanskelig å være ansatt hos ikke-rom uten å tape ære. Familiesamholdet krever tilstedeværelse når noe skjer i storfamilien, og kan vanskeliggjøre en alminnelig 8-16 jobb med fire uker ferie og permisjonsregler. Frihetsidealet kræsjer med det norske idealet om fast ansettelse og "gjør din plikt, krev din rett". Bare for å nevne noen av verdikonfliktområdene.
Norske rom er en del av den norske kulturarven. Det skal være plass for roms levesett og verdier innenfor det norske. På de områder der rom ikke opplever at det er plass for dem, skal det legges til rette for at de blir hørt og tatt på alvor. Kan det tenkes at det på sikt er lønnsomt for den norske stat å forskjellsbehandle rom over en periode i likeverdets navn, på en slik måte at det fortsatt er mulig å opprettholde romidentitet?
Grunnen til at integreringstiltak for rom ofte ikke fungerer, er at de har til hensikt å 'lære rom å oppføre seg som oss'. Rom vil ikke bli som nordmenn av majoritetssamfunnet, det er ikke et ideal for rom. Kan vi akseptere det? Kan vi slå ned på kriminelle handlinger i den enkelte sak, og samtidig legge til rette for at rom får sitte i førersetet i egne liv og i utviklingen av egen kultur, det vil si får nødvendig støtte til selv å ta ansvar, og ikke klientifiseres?
Hva om storsamfunnet endret holdning, og med ett følte stolthet over å ha en romminoritet i Norge? Om ikke Spania hadde kommet oss i forkjøpet ved å holde frem roms flamencokultur som den spanske folkesjela, så kunne Norge vært først ute med å "pynte" seg med romkulturen i turistsammenheng. For i østeuropeiske land er det heller begredelig, og ikke mye stolthet å spore. Hva om Norge begynte å hylle norske rom som unike, verdifulle mennesker vi er stolte av å ha blant oss? For er ikke dansen og musikken fengende? Er ikke familieverdiene tiltrekkende? Er ikke livet på rundreise fra april til oktober forlokkende? Er ikke styrken deres beundringsverdig? De er enda ikke assimilert! Klarer vi ikke å legge til rette for at denne bitte lille norskfødte minoriteten får opprettholde i alle fall deler av sitt levesett?
Hva med en helt ny tilnærming til "utfordringene rundt rom"? Er følgende forslag, som jurist Åsa Hebnes og jeg drodlet fram etter noen års tett kontakt med romminoriteten, utopiske?
- Sørg for økonomisk støtte til den enkelte rom som deltar i voksenopplæring, men legg ned adskilt tilbud om undervisning for voksne rom. Rom er fullt ut i stand til å delta i alminnelig voksenopplæring sammen med og på lik linje med andre voksne i Norge. Fortsatt segregering bidrar ikke til integrering eller større grad av aksept og forståelse.
- Legg størsteparten av innsatsmidlene til rom i grunn- og videregående skole.
- Opprett en egen lovhjemmel som legger til rette for subsidiert eiet bolig som incentiv for fullført skolegang for den enkelte rom.
- Innfør tidsbegrenset amnesti for sletting av all gjeld norske rom har per i dag, og som hindrer dem i å komme videre på flere livsområder.
Skulle disse drastiske tiltakene kunne skape lojalitet til systemet, en følelse av å bli tatt på alvor, og av at det lønner seg for rom å høre til? Kanskje. På sikt kunne det muligens bringe lønnsomhet og stolthet for både politikere og rom.
