På årets første dag sendte statsminister Jens Stoltenberg ut en twittermelding med en link til The Economist. Magasinets årlige «Where to be born index» viser at Norge er det tredje beste landet å bli født i 2013, bare slått av Sveits og Australia. Det tok ikke lang tid før han fikk følgende svar: «Det hjelper lite hvis man heter Nathan, da».
Nathan er et av de 544 asylbarna som står i fare for å bli sendt ut av Norge. Mange av dem er født og oppvokst her. Alle har bodd her i flere år. Rett før jul avviste Høyesterett anken fra familiene til Verona Delic (9) og Mahdi Shabazi (9). Mahdi sendes til Iran, og Verona blir værende i Bosnia. Men kampen for barna fortsetter. I helgen var det demonstrasjoner for asylbarna flere steder over hele landet.
Meldingen om barn på flukt som kom i fjor, var ment som et tydelig signal om at hensynet til barnet skal veie tyngre. I dag kan innvandringspolitiske hensyn vektlegges så tungt at barn likevel sendes ut. Avvisningen i Høyesterett er en påminnelse om at politikerne ikke kan nøye seg med å sende signaler dersom de mener alvor. En varig og tydelig endring må skje gjennom en endring av lovverket.
Det får vi neppe med det første. Til tross for landsomfattende protester, er det ingenting som tyder på at det er politisk flertall for en mykere politikk på dette området. Partiene som støtter opp om en streng politikk - Høyre, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet - har massivt flertall både på meningsmålingene og i Stortinget. Slik vil det være også etter høstens valg. Partiene som ønsker en annen politikk, er små og i tilbakegang. Dessverre er det grunn til å tro at Norge med sin rikdom, og med en befolkningstetthet på bare 14 personer per kvadratkilometer, kommer til å fortsette å sende den samme beskjeden: Vi har ikke plass. Selv ikke til barn på flukt.