17.000 mennesker fra nesten 200 land deltok på klimatoppmøtet i Qatar. Resultatet var deprimerende, selv om Miljøverndepartementets mediedoktorer har prøvd å framstille miljøministeren som klimaets gode ridder og seierherre.
Klimatoppmøtet i Qatar ble dekket som en dramatisk fotballkamp med spennende ekstraomganger. I media ble miljøvernminister Bård Vegar Solhjell presentert som en slags klimaets frelser. Det var ministeren fra det gode Norge som fikk oppdraget og som ledet de kompliserte forhandlingene om en ny Kyoto-avtale.
Solhjell kunne fortelle at diskusjonene der i Qatars ørken var «tøffe» og at det var stor avstand mellom landene. «Men til slutt fant vi et kompromiss»! På Miljøverndepartementets egen hjemmeside oppsummeres det hele med overskriften: «Redda Kyoto-avtalen på overtid». Norske utsendte berømmes for sin nattlige innsats og sitt diplomati. Men selv om Solhjell er en sympatisk person med gode intensjoner og et grønt og intelligent hode, er resultatet magert og lite å rope hurra for.
Riktignok ble Kyoto-avtalen forlenget til 2020, men de landene som til slutt støttet Kyoto 2 ble EUs medlemsland samt Australia, Ukraina, Sveits og Norge. Til sammen representerer de rundt 14 prosent av verdens utslipp. Opprinnelige Kyoto-land som Russland, Japan og Canada trakk seg ut, og verken Kina, India eller USA vil forplikte seg. Sannheten er at klima-toppmøtet i Qatar, landet som forurenser mest av alle land i verden i forhold til folketallet, ble vunnet av oljeselskapene, kullindustrien og kvotemeglerne. De får stort sett lov til å holde på som før. Statoil kan fortsette sitt oljesandprosjekt i Canada og får tappe ut olje og gass i samme tempo som tidligere. Qatar-forhandlingene skapte ikke engang økte ambisjoner for nye utslippskutt.
De norske klimakuttene skal i hovedsak tas i utlandet gjennom kjøp av klimakvoter som ikke reduserer verdens totale utslipp. Norge skal ha ros for å gi noen milliarder til Brasil og andre land som hugger ned mindre skog enn de ellers ville gjort, men den triste virkeligheten er at verdens klimagassutslipp øker for hvert eneste år som går. Internasjonale klimaforskere og alle viktige miljøorganisasjoner er enige om at dagens politikk og praksis vil ødelegge jorda og livet til framtidige generasjoner. Hvis verden fortsetter som nå, vil jordklodens temperatur ha steget med 4-5 grader i år 2100.
Etter at NRK nylig sendte vår dokumentarserie «Oppgjørets time» om hvordan Norge har kjøpt klima-kvoter for å pynte på det norske klimaregnskapet, har Handel og Kontors nyvalgte leder Trine Lise Sundnes gått hardt ut mot serien. Hun mener at regjeringen fortjener ros og ikke kritikk for det internasjonale kvotesamarbeidet. Jeg fatter knapt at en LO-leder kan synes det er greit at Norge og norske selskaper kan kjøpe klimakvoter fra prosjekter som går ut over fattige mennesker og deres muligheter til å leve anstendige liv. Når vi kjøper kvoter et annet sted i verden, gir det oss en rett til å forurense her hjemme. Vi opprettholder dermed vår ufattelige velstand på bekostning av de fattige. Da jeg startet som journalist på 1970-tallet forsto LO-ledere slikt tankegods.
Det er liten tvil om at det er de rike landene i verden som har skapt klimakrisen, og at det derfor er disse landene som burde rydde opp i egne land. Isteden er det bygd opp et sinnrikt, ja nesten uforståelig, system der rike land kan kjøpe seg fri, slik at de kan fortsette med sine utslipp. I fjor ble det omsatt kvoter for 1.056 milliarder kroner. 10,3 milliarder tonn CO2 ble kjøpt og solgt. Flesteparten av prosjektene er tenkt ut av verdens storbanker. Eller som en av Enrons sjeflobbyister formulerte det, da Kyoto-avtalens kvoteavtale i sin tid ble tømret sammen: «Avtalen er bra for Enrons aksjer».
Da det norske Finansdepartementet startet sin avlatshandel og sine FN-verifiserte kvotekjøp, kostet en klimakvote - altså retten for rike land til å slippe ut et tonn ekstra CO2 - over 200 kroner. I dag koster en klimakvote bare litt over to kroner. Det har ALDRI vært billigere å forurense enn akkurat nå. Hele systemet med kjøp og salg av klimakvoter har rast sammen. Jo billigere kvotene blir, jo lettere blir det for de rike landene å kjøpe seg unna ansvaret. Kvotefundamentalismen skaper faktisk ikke mindre utslipp.
Det er snart nyttårsaften og tid for oppsummering. Det har vært et trist år med Syria-krig, Obamas droneflyangrep, fredsprisen til EU, oppgjøret med den unevnelige Utøya-fascisten og et iskaldt Norge som kaster ut asylbarna. Nå starter den norske valgkampen som trolig vil ende med regjeringsskifte. Jordas framtid og den dramatiske klimautviklingen burde få hovedfokus. Men det kommer knapt til å skje, med mindre miljøorganisasjonene og journalistene presser politikerne til å diskutere dette som dypest sett handler om våre barns framtid og eksistens.