Det var en folkekjær svensk forfatter som skrev teksten til «Nå tennes tusen julelys», som mer enn en salme er en sterk hyllest til julens budskap om fred, kjærlighet og omsorg for hverandre. Dette er verdier vi tar for gitt, men i dag kan vi med fordel stoppe og reflektere over hva de egentlig betyr. For to små barn oppvokst på Rjukan vil det å tenne lys i beste fall bli en blafrende trøst i kveld, og for dem rimer kanskje rockeren Joachim Thåströms alternative julevisetekst bedre enn den opprinnelige versjonen:
«Nu släckas tusen människoliv
på jordens mörka rund
och tusen tårar trillar ner
på himlens djupblå grund»
På årets fineste juleplate, utgitt av familien Akselsen, synger far Elias nettopp denne sangen. Han har byttet ut to av Emmy Köhlers opprinnelige vers med Thåstrøms versjon, og det er et sterkt lys i denne beksvarte tolkning av julesangen, et innstendig varsel om at det er mange måter å slukke et menneskeliv på. Elias Akselsen tilhører det reisende folket, og vet hva det vil si å ikke være ønsket. Hans framføring av «Nå tennes tusen julelys» blir en førstehånds påminnelse om hvordan det offentlige Norge og nordmenn slukker det være seg både liv og lys ved å frarøve medmennesker framtidstro, trygghet og retten til å ta del i de godene som er naturlige for deg og meg.
Den juridiske og politiske dragkampen rundt de mange hundre asylbarna endte før helgen i motsatt ende av skalaen for hva julen egentlig handler om. Fredag avviste Høyesterett anken fra de to flyktningfamiliene på Rjukan, som begge har fått utvisningsvedtak. Verona Delic (10) er født på Rjukan og har bodd i Norge hele sitt liv. Hun får ikke vende tilbake til Norge sammen med familien sin fra Sarajevo, dit de ble sendt i mars i år. Og Mahdi Shabazi (9) skal sendes «tilbake» til Iran, et land han aldri har vært i.
Stortingsmeldingen «Barn på flukt» vil at hensynet til barnets beste skal vurderes opp mot innvandringsregulerende hensyn. Barn som har vært i Norge i årevis skal vurderes individuelt, og den samlede oppholdstida i landet skal stå sentralt. Praksis viser derimot at UNEs vedtak gjerne blir stående, og at innvandringsregulerende hensyn veier tyngre enn regelverket anslår. Og man kan lure på hvem dette skal gjelde når to barn i skolepliktig alder, med hele sitt liv knyttet til nærmiljøet på Rjukan, ikke får opphold i Norge. Noen statlige tusenlapper i kompensasjon oppveier ikke et svik mot de mest vergeløse blant oss.
Barns beste skal veie tungt, men ikke trumfe alt, er Høyesteretts tolkning. Det er en umenneskelig beskjed å få, men Høyesterett vurderer altså Utlendingsnemndas vurdering som forsvarlig. Vedtaket kan skape presedens for de nesten 500 asylbarna som venter på å få sine saker avgjort. Ett av disse barna er sju år gamle Nathan Eshete, selve symbolet på de papirløse barna. Nylig ble han stemt fram som «Årets bergenser» av avisa BAs lesere, og håpet var at Høyesteretts behandling skulle bli en god julegave. I stedet ble det sorg og skuffelse. Etter rettsavgjørelsen uttalte biskop Halvor Nordhaug at han ikke er stolt av å være norsk. Det er lett å si seg enig. Sammen med landets øvrige biskoper tar Bjørgvin-biskopen et oppgjør med norsk innvandringspolitikk og kaller den umenneskelig.
At Høyesterett åpenbart legger til side FNs barnekonvensjon, som Norge forplikter seg til, til fordel for innvandringspolitiske hensyn, gjenspeiler et menneskesyn som er like kaldt og forblåst som fortauet i de smale gatene utenfor Høyesterettsbygningen. Det offentlige sviket mot barn født og oppvokst i Norge, finner gjenklang i et samfunn som er blitt kaldere enn man strengt tatt trodde det ville bli, vår særstilling tatt i betraktning. Som John Steinbeck slo fast i «Vår misnøyes vinter»; hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men gjør skade på sin sjel. Derfor er det et viktig signal at biskopene mobiliserer for en mer human innvandringspolitikk.
Mens Europa ulmer under finansiell kollaps, arbeidsløsheten stiger og høyrekreftene strammer grepet om kontinentet på en illevarslende måte, er det norske samfunnet blitt merkbart kaldere. Verdens rikeste land, med de beste velferdsordningene, de høyeste lønningene, det mest inkluderende arbeidslivet og et utdanningssystem som knapt er mulig å melde seg ut av, skaper av alle ting bitterhet, misnøye og et mer og mer merkbart hat mot «de andre». Vi gikk inn i 2012 med tro på at 22. juli-terroren hadde forårsaket en varig mentalitetsendring her til lands. Ord som mangfold, integrering og det å ta vare på hverandre hadde med ett fått mening, og både i taler og rapporter ble ordene nærmest nedfelt som gjeldende veivisere. Men noen har glemt å fylle ordene med mening.
Asylbarna er ett eksempel på dette, et annet er heksejakten på romfolket som forsøker å klamre seg til livet ved å tigge i norske byer. Begge er i løpet av året blitt en målestokk på «den gode nordmannen». Hatet mot romfolket har farlige ringvirkninger sett i forhold til framveksten av høyreekstreme grupperinger i andre europeiske land. Debatten om Europas mest forfulgte folkeslag har slått inn i det norske samfunnet med en negativ kraft vi knapt trodde var mulig i vår tid. Trakassering, rasisme og diskriminering er nærliggende ord som beskriver så vel politiets forfølgelse av romfolkene og grumset som kommer til syne i debattene og nettavisenes kommentarfelt.
Det er skammelig at den norske romsligheten ikke kjenner omsorg eller forståelse for mennesker som faller utenfor, enten de er barn som får livsfundamentet knust eller de har flyktet fra fattigdom i Øst-Europa for å leve på smuler fra våre bord. Oslo kommune toppet det hele i august da de i et anbudsskjema for bortkjøring av søppel presterte å skrive inn romfolket under rubrikken «Andre forhold». Det vil si «trær som kan være til fare, dumping av masser, bilvrak, sigøynere, høyt gress eller kratt». Denne mentaliteten er ikke bare forkastelig, den er også institusjonalisert. At barn kastes ut av Norge til ei usikker og farlig framtid er en del av denne tråden.
I kveld skal lukten av julematen fylle norske stuer, og gavene tynger juletrefoten. Det skal synges julesanger og det skal tennes lys.
«I varje hjärta armt och mörkt/blir ensamheten störst/när överflödet väller ut/i signad juletid», synger Akselsen.
Derfor bør vi i ettertenksomhetens navn også tenne et for Verona, Mahdi, Nathan og de andre asylbarna, og de mange hundre romfolk som er i landet, i håp om at vi snart vil lære av våre feil.