Kultur

Fyll og fattigdom på Finnskogen

Før var folk fattige, men ikke ensomme. Slitne, men i ekte kontakt med naturen. Finnskog-forfatter Britt Karin Larsen er ikke helt sikker på om all utvikling er til det bedre.

- Fattigdom kan skape fellesskap. Når alle kan, og dermed liksom bør, klare seg selv, blir det mindre bruk for å hjelpe hverandre. Det kan skape ensomhet, både følelsen av at ingen trenger det man har å tilby, og at ingen ser det om man trenger litt ekstra hjelp. Man blir aldri ensom om man er så fattig at man tvinges til å bo trangt! sier Britt Karin Larsen til Dagsavisen.

Hun har skrevet bøker i snart 35 år, og får nå eventyrlig gode kritikker for sin fjerde bok i serien om skogfinnene på Finnskogen på 1800-tallet, «Før snøen kommer».

Enkel forfatter

«En rus du bare vil skal vare og vare», skrev en kritiker. «Historiske romanserier blir ikke stort bedre enn dette», skrev en annen og trillet en sekser, mens en tredje konkluderte med at Larsens bøker er blant «dei sterkaste drammane samtidslitteraturen har å by på».

Forfatteren selv blir mest flau.

- Jeg var litt redd denne gangen, for at boka var for tykk. Så det er klart det betyr noe at noen setter pris på det jeg gjør. Men jeg synes ikke det er så vanvittig bra selv, akkurat. Jeg skriver bare det jeg selv har lyst å lese. Jeg er et ganske enkelt menneske. Vil ha enkelt språk. Ikke haltende, men enkelt likevel. Kan ikke skrive noe som helst uten at jeg gjenkjenner meg i det, sier hun.

Svake mennesker

Så både bjørnejegeren Taneli, som har vært ti år på straffarbeid i Christiania fordi han drepte en mann da han ville redde ei jente fra overgrep, ligner litt på Britt Karin Larsen. Som Tanelis kone Lina, som i sin ungdom rømte for å redde sitt eget nyfødte barn. Eller den alkoholiserte presten, den gjerrige gamle kjerringa, og alle de andre figurene i de fire bøkene hun har skrevet fra Finnskogen.

- Jeg er veldig glad i alle jeg skriver om. Fordi de ikke er perfekte, men har svake sider. Slik er jo menneskene. Selv de vi nesten betrakter som monstre, er ikke utelukkende onde.

Hun bruker Taneli som eksempel:

- Han blir sett kun som en drapsmann. Men han er så mye mer! Det er de aller fleste drapsmenn. De fleste blir det i en russituasjon. Flesteparten, faktisk, jeg har lest at det er opp mot sju av ti. Når man er rusa, blir alt overdrevet. Fortvilelsen og hatet blir større. Det er vanligere enn kalde og kyniske drapsmenn. De tror jeg ikke det finnes så mange av.

Rus for rusens skyld

Larsen forteller en historie fra en av de skogfinske slektene hun stammer fra, der en kompis knivdrepte en annen i fylla, men ble tilgitt på kompisens dødsleie.

- Det hadde ikke skjedd om det ikke var for fylla, for rusen. Men mange leger og psykologer, vet du, går fem på når de skal forklare sånne ting. «Stakkars deg som har hatt en så vond barndom. Ikke rart du drikker», sier de. Men det viser bare at de ikke forstår rusen. Det behovet som oppstår av rusen selv. Åh! Endelig, idet rusen når årene, kjenner man seg ikke lenger så dum, så liten, så mislykka! Når den følelsen oppstår som resultat av rus, vil man selvsagt oppleve den så ofte og så mye som mulig. Rusen skaper drømmen om mer rus. Ikke det som ligger bak.

Skrev om rus

Det er ikke bare teori, det hun sier. I 2004 ga Britt Karin Larsen ut boka «Som kjærlighet, nesten» sammen med forfatterkollega, partner og periodedranker Tor Georg Danielsen. Det er en svært personlig bok om nettopp alkohol, og om hva som gjør at folk drikker. Om å være barn av og partnere til alkoholikere, eller være det selv. «Åpen og fordomsfri», lød kritikernes dom da.

- Klart noen prøver selvmedisinering, men alle oppdager jo at det som ligger bak - den vonde barndommen eller hva det nå er - uansett ikke forsvinner. For å fortsette med rus, må rusen være attraktiv i seg selv, sier hun.

Nær naturen

Selv opplever Britt Karin Larsen nærkontakt med store følelser i naturen. Særlig i skogen hun skriver om - så lyrisk og besjelet at noen anmeldere har pekt på at både den allvitende fortellerstemmen og naturen den beretter om egentlig er karakterer i seg selv, på linje med menneskene i Larsens bøker. Kanskje til og med hovedpersoner.

- Skogfinnene hadde et spesielt forhold til naturen. De tenkte at alt var besjelet. Ikke bare treet mens det sto der og levde, men også alt som var laget av treet. Selv opplever jeg en veldig trøst i naturen. Trærne er dine venner. Jeg har ofte stått der og omfavnet et tre mens jeg tenker at «akkurat nå er det fint at ingen ser meg». Fascineres sånn av naturen. Av skogen. Det er noe der. Jeg tar gjerne naturens parti, selv om jeg er usikker på om den er noen hovedperson i bøkene mine, akkurat. Tror nærkontakten med naturen er noe av det vi har tapt på veien til det samfunnet vi har nå. Skogen gir ly, trygghet, varme også før den blir brent som ved. Den er full av mysterier, ting som er større enn oss mennesker. Så jeg skriver en del fra naturens perspektiv. Noen kaller det fugleperspektiv.

Forfatteren tenker seg litt om.

- Men også helt nedenfra, fra folka nederst i samfunnssystemet. Om folk med tunge liv.

Men ikke nødvendigvis triste.

- Nei, folk har heldigvis humor og pågangsmot. Fysisk tunge jobber, men så sliter de seg i hvert fall ut slik at de sover godt om natta. Å ha et lett liv er ikke alltid så lett, det heller. Da dukker lett alle de andre bekymringene opp. Som ensomheten, sier hun.

gerd.elin.sandve@dagsavisen.no

Mer fra Dagsavisen