Innlegget er skrevet i samarbeid med Erling Borgen, filmskaper og forfatter
TEKSTILBRANSJEN: Hvorfor bruker Initiativ for etisk handel krefter på å resirkulere bortforklaringer for en bransje som gjør altfor lite for å sikre tekstilarbeiderne en levelønn, innsyn i leverandørlistene og generelt levelige arbeidsforhold?
Hver gang man nevner eller skriver om tekstilarbeidernes soleklare rett til en levelønn eller de uomtvistelige fordelene ved åpenhet rundt produksjonssteder, sett fra et arbeiderperspektiv, er debatten i gang. Store deler av tekstilbransjen går i forsvarsposisjon og bruker en rekke tynt begrunnede argumenter for å unngå å åpne leverandørlistene eller å sikre et anstendig lønnsnivå på fabrikksgulvet.
Debatteknikken er raffinert og kommer ofte i en «omfavne-så-kvele-metode». Det gjelder selskaper, men dessverre også i den siste tiden Initiativ for etisk handel, som skal være en pådriver for etisk handel. I to kronikker, «Bedre lønn er ikke nok» og «Thorkildsen, klær og åpenhet» (Dagsavisen 9.11 og 3.12), skjer oppbyggingen av argumentasjonen etter samme oppskrift: Først signaliserer man at et problemområde er «viktig», deretter undergraves kjernen i saken. IEH applauderer arbeidet til journalister og engasjerte statsråder - men sier samtidig at disse har et «ensidig fokus» som IEH ser seg nødt til å «nyansere». Frivillige organisasjoner, som har gått i bresjen for å sette søkelys på manglende åpenhet og uanstendig lave lønninger, blir ikke nevnt, men deres tilnærming undergraves.
I førstnevnte kronikk gjengir IEH de samme argumentene som H&M bruker for å forklare at selskapet ikke øker lønningene til arbeiderne: At det å øke lønningene er et «kompleks» og «sammensatt» problem. At det er uenighet om hva en levelønn er (og derfor ikke kan brukes som mål). At merkevareselskapene ikke eier produksjonen og derfor ikke betaler lønningene. At minstelønnen er bestemt av myndighetene, ikke av selskapene. Alt dette er kjent, men argumentene trekkes nå fram for å begrunne hvorfor H&M og andre ikke kan øke lønningene.
Dessverre har det ofte måttet gravende journalistikk og kampanjer til for at selskapenes skal revurdere sitt etikkarbeid. Få ting kan flytte et selskap raskere enn en skikkelig skandale. For det er det som må til: raske skritt der det er mulig - samtidig som det langsiktige arbeidet fortsetter.
Journalister og organisasjoner som har avdekket uverdige arbeidsforhold hilses velkommen av fagforeninger og menneskerettsorganisasjoner i produsentland. De etterlyser et samarbeid for å kunne styrke sin makt og posisjon i forhandlinger. Problemet er dessverre at klesindustriens selvransakelse sjelden stikker dypt, men begrenser seg til en endret retorisk kurs og et pliktskyldig møte med tekstilarbeidernes faglige representanter.
IEH setter spørsmålstegn ved effekten av åpne leverandørlister. Vårt svar: åpenhet om produksjonssteder er nødvendig for å sikre etterprøvbarhet av selskapenes etikkarbeid og kunne sikre arbeidernes rettigheter.
IEH må, i likhet med Virke (med fast styreplass i organisasjonen), ha misforstått spørsmålet om hva åpne leverandørlister kan brukes til. Den jevne forbruker har nok ikke behov for å vite hvor varene produseres, de drar ikke til en navngitt fabrikk i Bangladesh for å ta seg en titt. Det kan derimot uavhengige granskere, slik som journalister og frivillige organisasjoner - og de kan formidle det de ser.
Større åpenhet krever også at selskaper feier for egen dør: Si den kleskjede eller mobilleverandør som tør å velge å kjøpe varer fra verstingfabrikker og samtidig ha døra vidåpen. Det finnes faktisk ikke et eneste godt argument for hemmelighold av leverandørlister. IEH burde unngå å kritisere journalister som prøver å avsløre lyssky forhold i klesindustrien eller prøve å legge en demper på engasjerte politikere. For å sikre troverdighet må IEH i stedet rydde opp i sine egne medlemsrekker og kreve langt større åpenhet av dem.
Ethvert selskap som ønsker å bygge troverdighet må satse på åpenhet. Ikke på selvvalgte, snevre områder hvor nøkkelpersoner agerer dørvakter for hvem som skal få se hva, men i sin bredde - hvor man tør å stå for kritikkverdige forhold ved fabrikkene og gjøre noe med dem, raskt. Forbrukerne forventer det og vender sakte, men sikkert blikket og lommeboka mot dem som leverer mest troverdighet. Troverdighet er også et ankepunkt når IEH presenterer følgende «dilemmaer» i debatten om høyere lønninger:
Et IEH-medlem skulle angivelig tilbudt ledelsen i en fabrikk å betale mer for varene, men ledelsen avslo «... fordi det ville føre til streik og uro blant resten av arbeiderne som laget klær for andre merkevareselskaper». Denne historien har vi hørt før, og det hadde vært nyttig om kronikkforfatteren hadde vært åpen om hvilket selskap det gjaldt. Selv om den skulle være sann, er det vanskelig å se hvorfor et isolert tilfelle av kriseorientert fabrikksledelse skulle legge føringer for en nødvendig lønnsøkning i den globale tekstilindustrien.
En fabrikkeier i Bangladesh økte lønningene sine. Han mottok dødstrusler fra ledelse og arbeidere på andre fabrikker.
Det var vanskelig ikke å sette spørsmålstegn ved denne historien og derfor spurte vi samarbeidspartnere i Bangladesh og andre med erfaring om den kunne være sann. De svarte at de, til tross for mange års arbeid i felten, aldri hadde hørt om noe slikt. Myte eller sannhet? Og hvem er kilden?
En høyere pris for varen er risikofylt og dyrt: Kontroller koster en masse penger og «… påslaget kan like gjerne gå til en ny Mercedes til fabrikksjefens kone». Kleskjeder og andre selskaper lever i en symbiose med konsulentselskaper som ofte bak lukkede dører undersøker forholdene og leverer en kontrollrapport. Rapporten kan riktignok påpeke noen mangler, men de store overraskelsene og avsløringene er det andre aktører som står bak. Større åpenhet og lokale fagforeningers medvirkning vil kunne sikre at merprisen blir omsatt i høyere lønninger og andre forbedringstiltak for arbeiderne - ikke til Mercedeser. Det ville være både i IEHs, kleskjedenes og arbeidernes interesse.
Hvorfor bruker IEH, som ifølge dem selv arbeider for etisk handel, krefter på å resirkulere bortforklaringer for en bransje som gjør altfor lite for å sikre tekstilarbeiderne en levelønn, innsyn i leverandørlistene og generelt levelige arbeidsforhold?
«Få ting kan flytte et selskap raskere enn en skikkelig skandale.»