Drama
I kjølvannet av filmer som «Avatar», så skal det stadig mer til før en film skaper virkelig «wow»-faktor. «Historien om Pi» derimot tar deg med på en utrolig reise, og framkaller en billedverden som ikke ligner på noe annet. Ulikt mange effektfilmer, så underbygger den visuelle trolldommen historien, heller enn å forstyrre den.
Romanen fra 2001 har en entusiastisk tilhengerskare, så mange vil kjenne historien fra før. Og dermed oppfatte den som helt umulig å filmatisere. Men Ang Lee («Brokeback Mountain», «Lust, Caution», «Snikende tiger») har gjort det umulige før også. Ikke uventet omgir han seg med verdens beste filmfolk både på foto, scenografi og visuelle effekter, når han gir seg i kast med historien om en tenåringsgutt som må begi seg over Stillehavet i en livbåt, med selskap fra en bengalsk tiger. Mer uventet er det at en tiger som utelukkende er skapt med digitale effekter, framstår akkurat like livaktig som rovdyrbrødrene på National Geographic Channel HD, så langt fra Disney-versjonen som mulig.
Samme hvor mesterlig en slik visuell effekt utføres, vil enda en utfordring oppstå når realopptak og effekter blir mikset. En av grunnene til at Martin Freeman aldri vil få Oscar for «Hobbiten», er scenene der blikkvekslingene mellom ham og Gollum går i kryss. Men hos nykommeren Suraj Sharma i tittelrollen i «Historien om Pi», føler du aldri behov for å tenke etter om han virkelig er i livsfare midtfjords i Stillehavet, sammen med en lynkjapp og kjøttetende reisekamerat.
«Historien om Pi» er en fabel, fortalt med samme alvor som om den skulle være en realistisk historie, men også med et visuelt mesterskap som tilfører lekenhet. Å treffe akkurat den tonen er en av flere balanseganger som Ang Lee turner med en sikkerhet som gjør ham til en av dagens absolutt fremste regissører. Et eksempel til: I en morsom og fargerik prolog er minner stemningen om «Den fantastiske Amelie». Senere er vi midt i et barskt sjødrama. Men det føles aldri som to filmer i en.
Historien begynner i en familie av zoo-eiere i Pondicherry, India. Vår hovedperson får navnet Piscine fordi faren er så begeistret for franske svømmebasseng. Gutten blir lei av skolekameratenes mobbing og døper seg selv om til «Pi», under en forbløffende leksjon til medelevene om den matematiske konstanten 3,14. Tigeren som er dyrehagens store stolthet, har en lignende navneopprinnleseshistorie. Han kalles «Richard Parker» fordi noen blandet tigeren og den tidligere eierens navn i forsendelses-papirene.
Senere må familiens zoo selges, og de fire emigrerer til Canada med dyreflokken om bord i frakteskipet. Etter skibbruddet er det bare Pi, en sebra, en orangutang, en hyene og en tiger som overlever.
Selvsagt overgår tigeren de andre dyrene både i overlevelsestrang og i hurtighet. Og man vet allerede fra innledningen at menneskegutten Pi overlever. Når han gjør det, så har vi selvsagt med en type fabel å gjøre, men filmen skaper likevel en dynamikk mellom gutten og kattedyret som gjør at du venter med å stille spørsmålene til du er ute av kinomørket. Trolig ikke da heller, såpass svimeslått blir man av det visuelle mesterskapet i denne filmen.