Kultur

Oppgjøret om kunnskapsskolen

Reformen har gitt tusenvis av barn ei bedre framtid. Det må det være lov å glede seg over.

4. desember 2001 ble den første PISA-undersøkelsen offentlig. Dermed var scenen satt for det store oppgjøret om kunnskapsskolen i Norge.

Det var kommet mange bekymringsmeldinger om norsk skole før PISA-undersøkelsen kom. Inge Lønning fra Høyre hadde blant annet hevdet at nesten én av fem elever som gikk ut av grunnskolen, ikke kunne lese og skrive skikkelig. Men han ble ikke trodd. Mange festet fortsatt lit til Arbeiderpartiets Bjartmar Gjerde, som på 1970-tallet hadde proklamert at Norge allerede hadde «verdens beste skole». Sannheten var at ingen visste. Vi manglet kunnskap om skolen.

Jon Lilletun, som var utdanningsminister på 1990-tallet, dristet seg til å nedsette et utvalg for å utrede om vi skulle skaffe oss mer kunnskap. Utvalget slo fast at behovet var stort. Men Trond Giske la forslaget i en skuff. Han var enig med lærerorganisasjonene, som den gangen mente at vi ikke trengte kvalitetsmål i skolen.

Desto større ble sjokket da den første PISA-undersøkelsen kom. Resultatene var overraskende dårlige, og mange ville ikke tro det de så. Det mest oppsiktsvekkende var at den norske likhetsskolen ikke greide å løfte de faglig svakeste elevene.

Mange prøvde å bortforklare resultatene. Det ble hevdet at undersøkelsen ikke var relevant for Norge, at de gode landene hadde jukset, og at norske elever var «flinke nok». Dessuten mente noen at det å satse mer på læring ville gå ut over trivselen i skolen. Men de dårlige nyhetene fortsatte å komme. Evalueringen av Reform 94 og Reform 97, og TIMSS- og PIRLS-undersøkelsene viste alle det samme: Norske elever hadde svake faglige ferdigheter, og det var store forskjeller mellom elevene.

Da den neste PISA-undersøkelsen kom i 2003, var stemningen snudd: Alle trodde nå det de så. Alle mente at situasjonen i skolen var alvorlig. Alle var enige om at noe måtte gjøres. Hva som skulle gjøres, var ikke uten videre klart. Lenge trodde man at mer ressurser automatisk førte til bedre resultater. Det viste seg ikke å stemme. Norge var allerede i verdenstoppen når det gjaldt ressursbruk. Plutselig sto man overfor kvalitetsforskjeller som ikke kunne forklares med ressurser. En «black box», så å si, som alle gjerne vil finne mer ut av: Hva skaper gode resultater? Hvordan skaper vi en skole der elevene både dannes, trives og lærer?

Det ble iverksatt en rekke tiltak i norsk skole i tida som fulgte. Men det store løftet kom med stortingsmeldingen «Kultur for læring». Den ble lagt fram våren 2004 og presenterte innholdet i Kunnskapsløftet. Meldingen var et resultat av et omfattende arbeid, mye forskning og en bred dialog med Skole-Norge.

Meldingen ble meget godt mottatt, blant annet av lærerorganisasjonene. De eneste som var negative var SV, som mente at Kunnskapsløftet ville «bringe skolen tilbake til 1960-tallet (...) til den gamle puggeskolen», og at kunnskapssynet som framkom i meldingen ville «bety en dramatisk endring for norsk skole». Vi kunne risikere «å få en skole hvor det er viktig å kunne gangetabellen».

Kunnskapsløftet ble besluttet innført i 2006, men mange skoler «tjuvstartet» med deler av reformen i 2005. SV lovet å utsette og endre hele reformen, men det ble ikke noe av. I dag er det bred oppslutning om Kunnskapsløftet, og både SV og Arbeiderpartiet har erkjent at de tidligere tok feil i skolepolitikken. De hadde «nedprioritert» og tatt «for lett på dette med kunnskap».

Både PISA-, TIMSS- og PIRLS-undersøkelsene viser nå at norske elever gjør framgang. Ifølge utdanningsdirektøren skyldes dette den «massive snuoperasjonen» som ble igangsatt i skolen etter 2001. Kunnskapsløftet er en del av denne operasjonen, men den ville blitt en papirreform uten lærerne og rektorene i skolen. Det er de som har gjort arbeidet, og som i dag kan glede seg over at innsatsen gir resultater: De gir tusenvis av barn ei bedre framtid.

Jeg var utdannings- og forskningsminister da vi utformet Kunnskapsløftet. Det er en meget omfattende reform, og jeg har ikke på noe tidspunkt trodd at alle sider ved reformen ville virke. Derfor er det riktig å justere kursen underveis, dersom det er behov for det. Noen av de endringene som er gjort, har vært riktige, andre har svekket reformen. Det viktigste er uansett at alle viktige deler av reformen blir gjennomført, og at hovedmålet blir nådd: Flere elever skal lære mer, slik vi nå har fått vite at de gjør.

Ifølge forskerne er «mange av reformens ambisjoner innfridd på overraskende kort tid». Den har flyttet fokus til elevenes kunnskap, til lærernes arbeid og til ledelse og styring i skolen. Det må det være lov å glede seg over.