Advent er her igjen, ei tid for håp og glede, og ei tid for å tenke på dem som har det verre enn oss. Gjerne dem i Afrika. Slik har det i alle fall vært gjennom et hundreår med misjonsvirksomhet og kirkebasarer, og noen påfølgende tiår med mer sekulær veldedighet.
For snart 30 år siden ble dette toppet med en voldsom kulturinnsats mot sult på Afrikas horn: «Band Aid». Like før jul i 1984 sang Bob Geldof «Do they know it’s Christmas». På nyåret skrev Michael Jackson teksten «We are the world» og her hjemme var vi «Sammen for livet».
All denne «veldedigheten» skapte et bilde av det afrikanske kontinent som ble hengende igjen, et kontinent av endeløs sult og døende barn. På 90-tallet fikk også forestillingen av et kontinent fullt av ville krigere i jungelen, tilsynelatende motivert av ren og skjær ondskap, en renessanse. Ikke minst gjennom tragediene i Somalia og Rwanda, og senere i Vest-Afrika. Denne forestillingen er en overlevning fra den tida da den europeiske kolonisering av kontinentet ble sett på som et sivilisasjonsprosjekt. Begge forestillingene har det til felles at de gjør afrikanere til objekter, uten historie, motivasjon eller mulighet til å ta seg selv ut av en slags gitt naturtilstand. De trenger hjelp, av rasjonelle og gavmilde europeere.
Begge forestillingene har også det til felles at de ikke bare er utdaterte, de har faktisk aldri vært sanne. Av en eller annen grunn måtte vi som var barn ved en svensk skole i Angola synge «We are the world» ved alle skoleavslutningene. Vi synes det hele var ganske teit. Vi så veldedighetsvideoene og lurte på hvor dette var. Og det på tross av at Angola ikke akkurat var noe paradis på 80-tallet. Men folk bodde da i blokker og gikk på skole. Det var krig, men fordi noen ville det, ikke på grunn av meningsløs villskap.
Det siste tiåret har en ny fortelling vokst fram: Om et Afrika med enorm økonomisk vekst; om et kontinent med kjøpesentre og optimisme; en ny middelklasse og muligheter til å hjelpe seg selv. Det velrenommerte magasinet The Economist omtalte Afrika i januar 2011 som framtidas kontinent. I tiåret før var seks afrikanske stater blant de landene som hadde den kraftigste veksten i verden. I inneværende femårsperiode anslås det at sju av de ti landene med sterkest økonomisk vekst vil være afrikanske.
Det siste året har vi sett et annet bilde av Afrika: Store kjøpesentre og natteliv. Derfor ble det rabalder da en amerikansk veldedighetsgruppe i mars i år slapp en video med oppfordring til å engasjere seg i jakten på Ugandas Joseph Kony. Bloggere og journalister fra Afrikas (ikke så nye) middelklasse synes videoen var paternalistisk og tåpelig - og ikke tok det opp i seg at også konflikten i Acholiland nord i Uganda har en historie og et sivilsamfunn. Selv om videoen «Kony2012» ble sett av 94 millioner på YouTube, har den gjort lite eller ingenting for fred i Uganda og nabolandene. Den oppnådde ikke det den ville. Den floppet.
Det har ikke den siste kampanjen til Studentene og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH): En video som snur opp ned på «Band Aid-formelen» - her synes afrikanere synd på frysende nordmenn og samler inn radiatorer. SAIH lyktes å skape den diskusjonen de ønsket om stereotype forestillinger om Afrika. Etter tre uker hadde videoen 1,8 millioner seere, og er blitt vist og diskutert på blant annet BBC og Al-Jazeera. Noe av grunnen er nok at tida var overmoden for en slik diskusjon. Resonansen videoen har fått, viser at det var på høy tid å kvitte seg med bildet av Afrika som håpløshetens kontinent.
Men stopp en halv, hvorfor skal bildet av Afrika være det ene eller andre, eller ett bilde i det hele tatt? Det er jo ikke slik at Afrika bare var elendighet, eller bare vilt og farlig, og nå bare uteliv og shopping. Like problematisk som å omtale kontinentet som håpløst, er det å omtale «det nye Afrika». Riktignok opplever mange afrikanske land sterk økonomisk vekst, bygging av kjøpesentre og flyselskap som stadig utvider det regionale rutetilbudet. Men dette er heller ikke et entydig bilde. Svært mye av den økonomiske aktiviteten og produksjonen på kontinentet har foregått utenfor den type økonomi som måles i bruttonasjonalprodukt. Dette har gjort at BNP har ligget svært lavt, og små ting kan få store utslag.
Afrikas største «klatrere» er land med store råvareressurser. I forrige tiårsperiode var det Angola og Nigeria, begge store oljeprodusenter. Nå er det land som Mosambik og Tanzania som vokser, mye på grunn av store gassfunn. En god del land henger etter, og der veksten er sterk, fordeles ikke den nye rikdommen i særlig grad. Dette gjelder ikke minst Angola og Nigeria, der gapet mellom fattig og rik har blitt større. Helt fritt for vold og elendighet har det jo heller ikke blitt, selv om det er mindre enn på 90-tallet.
Er det noe vi kan lære av de stereotype framstillingene av kontinentet, så er det nettopp at de er stereotype og ekstremt generaliserende. «Africa is not a country» heter en populær blogg på nett, med henvisning til den tidligere presidenten i USA, George W. Bush sin uttalelse om at «Afrika er en nasjon som lider under forferdelig mye sykdom»(!).
Afrika er ikke ett land, som går én vei. Det er det kanskje på tide å ta innover seg. Afrika er et kontinent med 54 land - flere nasjoner enn noe annet kontinent - og over en milliard mennesker som snakker bortimot 2.000 språk. Det skal langt mer enn enkle statistiske øvelser til for å si noe om utviklingen på kontinentet, den ene eller andre veien.