Men ingen grunn til å la seg villede, forfatteren Herbjørg Wassmo satte blikket i deg, og du kunne komme til å tenke på Dina i «Dinas bok», den stridige, hun som spilte cello og var uten koketteri. For Herbjørg Wassmo hadde sine litterære kvinner like under huden, de var der og krevde plass og rom på hvite ark. Som tyskerungen Tora, hun bare satt der på en stein og forlangte å bli til skrift. Man satte ikke spørsmålstegn ved Herbjørg Wassmos kvinneskikkelser og deres tilblivelse. Nå er de litteraturhistorie, men det er ikke forfatteren Herbjørg Wassmo, hun er stadig tydelig til stede og kommer med ny roman neste år.
Når hun nå fyller 70 år, skal det nevnes hvilken betydning hun har hatt for norsk litteratur både hjemme og ute. Knapt noen norsk forfatters bøker er mottatt med samme begeistring som Herbjørg Wassmos romaner. Av folk flest, eller kanskje man kunne si: Av kvinner flest. For Herbjørg Wassmo skrev så tydelig i etterdønningene av den store kvinnefrigjøringen på 1970-tallet. Det skal imidlertid ikke glemmes at det litterære establishment heiste litt på skuldrene og nevnte ord som «melodramatisk» og «overdreven bruk av metaforer». I nabolandene og utlandet, derimot, ble Wassmos bøker mottatt med raus hyllest til et usedvanlig fortellertalent som serverte sterke og svake kvinner og menn i et «eksotisk» nordnorsk landskap. Ingen tvil om at hun har banet vei for mange norske forfatterskap.
I dag kan man i ærligere grad anerkjenne hennes betydning, ikke minst hennes modige fokusering på tabuiserte emner som incest og overgrep mot kvinner. Og uten nølen kunne man legge til at romanene hennes har både språklig raffinement, original billedbruk og heftige nordnorske dialoger. Få, om noen, har skildret et uvær på norskekysten i ord så malende at man kunne høre taksteinene klapre under lesingen!
Jada, Herbjørg Wassmo byr på dramatikk og glødende lidenskap, og hun har overbevisende fulgt sin egen litterære stemme uten å skjele til tidens krav. «Her er mitt litterære univers», synes Wassmo å si uten sjenanse, take it or leave it!
Det var sent på høsten i 1981 at den 39-årige Herbjørg Wassmo ble berømt over natta. Da skjedde det uvirkelige som skjer en sjelden gang, at det kom en roman, «Huset med den blinde glassveranda», som slo beina under alt annet som hadde kommet mellom to permer den høsten.
Til overmål ble romanen nominert til Nordisk råds litteraturpris. Det hører med til historien at forfatteren, som en av ytterst få nordiske kvinner, fikk prisen fem år senere da trilogien om Tora ble avsluttet med romanen «Hudløs himmel».
«Huset med den blinde glassveranda» handlet altså om en jente som het Tora. Hun var tyskerunge, hun ble misbrukt av sin egen stefar, Henrik, og hun skjulte sin elendighet bak skoleflinkhet og et kreativt fantasiliv. Og hun brakte umiddelbart tankene til en annen berømt jente som frøs og følte seg elendig i den nordnorske vinteren, nemlig Cora Sandels Alberte. Noen ville da straks nevne Cora Sandels mer sobre skrivestil, satt opp mot den mer dramatiske, billedrike stilen til Herbjørg Wassmo. En overdådig skrivestil framført av en allvitende forteller i et bredt anlagt episk verk, var ikke helt stuerent i modernismens og postmodernismens magre år.
Begeistring og takknemlighet er likevel to ord som uten nølen kan brukes om mottakelsen til denne romanen, som i løpet av kort tid måtte leses av «alle». Ikke bare fordi det var en drivende, dramatisk fortelling, men fordi den handlet om noe så tabuisert som seksuelt overgrep mot et barn.
Og nettopp de voksnes svik mot barnet skulle i varierende grad og styrke komme til å prege mange av romanene som kom fra Wassmo utover på 1980- og 1990-tallet, som må sies å ha vært de store årene for forfatteren. Eller i alle fall de årene da hennes bøker satte sterkt preg på bokhøsten.
Men da hun så kom med romanen «Et glass melk takk», viste hun igjen i hvilken grad hun var i stand til å sette ord på et annet av vår tids store problemer, nemlig trafficking, sexhandel med unge kvinner. Også dette maktet hun å skrive om på en måte som var avslørende i sin umenneskelighet.
Herbjørg Wassmo var lærer i Lødingen og hadde utgitt to diktsamlinger som ikke hadde vakt spesiell oppsikt da romanen om Tora kom. Oppfølgeren «Det stumme rommet» kom to år senere, og i 1986 kom det avsluttende og tredje bindet «Hudløs himmel». Herbjørg Wassmo skrev også hørespill og skuespill før hun igjen, i 1989, vakte oppsikt med et nytt stort verk som ble innledet med romanen «Dinas bok». En ganske annen og stridbar kvinne enn Tora. Men også Dina hadde sine merker og sår fra barndommen, sår som satte sitt preg på voksenlivet og fikk dramatiske konsekvenser for henne selv og omgivelsene.
De senere årene har Wassmo vendt seg til sin personlige historie. I boka «Hundre år» skildrer hun tre generasjoner kvinner i et nordnorsk landskap. Her skriver hun også om en liten jente som stadig gjemmer seg på låven med fargeblyantene - for å komme unna sin egen far. Herbjørg Wassmo har gått ut og fortalt at hun selv var utsatt for overgrep som barn og at hun har klart å skrive det av seg.
Og hun fortsetter å skrive inn i sitt fjerde tiår som forfatter.