JERUSALEM (Dagsavisen): Avstemningen i FNs generalforsamling der staten Palestina fikk observatørstatus, var sjeldent gode nyheter i en trist region. Men ikke fordi beslutningen vil forandre så mye på bakken for palestinerne i Gaza eller på Vestbredden.
Med den historiske avstemningen signaliserte verdenssamfunnet at tålmodigheten med statsminister Benjamin Netanyahus politikk er i ferd med å løpe ut. I fire år har Netanyahu avvist alle fredsforslag. FN-beslutningen om å si «ja» til Palestina var advarselen.
Likevel er det, ironisk nok, få som har gjort så mye for å sørge for at palestinerne får bred støtte som nettopp israelerne Netanyahu og hans utenriksminister, Avigdor Lieberman. Nettopp disse to mennene, kjent for sine nasjonalistiske posisjoner, greide med sin kompromissløshet å samlet nesten hele verden bak Palestina.
Og like forutsigbart som eksperimentene til gamle Pavlov, kom Israels svar: Først besluttet Netanyahu å bygge nye 3.000 hjem i bosetningene på den okkuperte Vestbredden. Og i går besluttet regjeringen å holde tilbake 680 millioner kroner som Israel skylder palestinerne i toll- og skatteavgifter.
Framover ser en likevel nye maktforhold som kan forandre forholdene i regionen. På det internasjonale planet så vi før helgen hvordan verdenssamfunnet ikke lenger var villig til å vente, men i stedet handlet. Regionalt har den arabiske demokrativåren brakt nye islamistiske ledere til makten som ikke lenger er villige til å gi Israel det samme spillerommet i Midtøsten. Og i Washington sitter en gjenvalgt amerikansk president.
Riktignok besluttet Barack Obama å stemme imot FN-forslaget. Men det er kjent at han støtter opprettelsen av en palestinsk stat. Obamas argument var at et ensidig palestinsk skritt i FN ville hindre sjansen for nye fredsforhandlinger i tida som kommer.
Og «tida som kommer» vil komme raskt. Obama, som går inn i sin andre periode og ikke trenger å bry seg om gjenvalg, vil ha en langt større handlefrihet når han etter valget i Israel i neste måned er ventet å gi fredsprosessen et push.
Obama er likevel beviset på at det ikke er nok med gode intensjoner. Da han ble president i 2009, erklærte han arrogant at en fredsavtale mellom israelerne og palestinerne ville bli inngått innen to år. Men så, etter at han kludret til forholdene med et uerfarent diplomati, skulle en lete lenge etter en amerikansk president som gjorde mindre for å fremme fredsprosessen. I dag er det en mer erfaren Obama som leder USA.
I Israel viser meningsmålingene at høyrelederen Netanyahu trolig vil gå av med valgseieren. Årsakene er mange: På den ene siden føler israelerne seg stadig mer omringet av islamistiske regimer, og mange er redde. På den andre siden har ikke venstresiden greid å fremme et sterkt alternativ eller en sterk motkandidat.
Men da vil det sannsynligvis gå mot et diplomatisk sammenstøt mellom Netanyahu og et mer utålmodig verdenssamfunn, inkludert USA. Etter de interne valgene i Netanyahus Likud-parti i forrige uke, greide bosetterne og deres støttespillere også, på toppen av det hele, å dominere partilisten, slik at de vil kunne kneble hendene til den forventede statsministeren. Bosetterne har lenge dominert Israels politikk, men aldri så direkte.
Så kan en spørre seg om Netanyahu likevel kan bli den som forsøker å lage fred. Eksempelet som alltid blir trukket fram, er hans forgjenger, Likud-lederen Menachem Begin, som i 1979, tross sine nasjonalistiske erklæringer, inngikk en historisk fredsavtale med Egypt.
Nylig ble det også avslørt at Netanyahu og den nå beleirede syriske presidenten Bashar Assad faktisk var engasjert i hemmelige fredsforhandlinger i tida før opprøret i Syria begynte. En eventuell fredsavtale ville ha inkludert en tilbaketrekning på den okkuperte Golan-høyden, noe Netanyahu offisielt er imot og som da kan tilsi at han likevel kan være pragmatisk.
Strateger og andre eksperter spekulerer i dag om Netanyahu, tross alt, vil være villig til å inngå et historisk kompromiss med palestinerne for å oppnå noe helt annet: Å vinne amerikansk støtte for å stanse det han anser som langt mer truende og farlig - nemlig Irans atomprogram. Netanyahu har imidlertid ikke støtte i sitt eget parti til dramatiske fredsskritt vis-à-vis palestinerne, og hittil har ikke statsministeren vist tegn til å ville ta beslutninger som undergraver hans egen maktbase.
Alt er heller ikke avhengig av Netanyahu. Palestinas president, Mahmoud Abbas, har ofte nok unngått fredsforhandlingene - som jo ville inkludere smertefulle kompromiss - for heller å satse på at verdenssamfunnet legger press på Israel, som med FN-beslutningen. Samtidig er palestinerne håpløst splittet med to rivaliserende regjeringer.
Likevel er det klart at med disse nye konstellasjonene er det nå nærmest nødt til å bli turbulent. Et element som kanskje igjen kan skyve palestinerne i bakgrunnen, er hvis regimet i Syria faller og den arabiske demokrativåren sprer seg til Jordan. Men da vil det ikke lenger bare være turbulent. Da vil Midtøsten være inne i et gedigent jordskjelv.