DRAMA
Jeg tviler ikke på at fyren har hederlig intensjoner, selv om han tar i bruk virkemidler som kan bli i meste laget for de fleste av oss. «Pieta» er på mange måter en erketypisk Kim Ki-duk-film: preget av grenseoverskridende sjokkscener, dyremishandling, menneskemishandling og en følelse av allmenn håpløshet. I «Pieta» toner Kim Ki-duk dog ned de ekstreme virkemidlene flere hakk, og fokuserer på konsekvensene av voldsomhetene - men tonen er fortsatt nattsvart, depressiv og dypt ubehagelig. «Pieta» har tatt sin tittel fra de kristne avbildningene av jomfru Maria som sørger med det døde legemet av Jesus, og regissørens religiøse tilnærming preger filmen veldig. Komplett med kristen symbolisme, salmesang og karakterenes søken etter frelse.
Dette er den siste delen i regissørens uoffisielle trilogi basert på hans ambisjoner om å bli prest; som startet med «Samaritan Girl» (2004) og fortsatte i fjor med «Amen» (2011). Ingen av dem ble satt opp på kino i Norge, men «Pieta» slapp igjennom nåløyet fordi den blant annet ble tildelt Gulløven i Venezia. La gå at filmen kun fikk prisen på grunn av et kompromiss, etter at festivaljuryen (under ledelse av Michael Mann) ble nektet å premiere førstevalget «The Master». Ikonografien i «Pieta» er fra det nye testamentet, men historien er av den gode, gammeltestamentlige sorten - med øye for øye, og en hevngjerrig gud som nådeløst staffer sine undersåtter. Pengeinnkreveren Kang-do (Jeong-jin Lee) er en avskyelig fyr uten formildende karaktertrekk. Han lever av å kveste fattige stakkarer som har tatt mafialån med skyhøy rente, sånn at de kan betale ågerrentene med sykeforsikringen. Så litt som forbrytersyndikatet Lindorff, bare mindre utspekulert.
Kang-do har etterlatt seg en mengde skadede arbeidsfolk i rullestol, på krykker eller med ødelagt armer. Hjelpeløse ofre som forbanner dagen de møtte ham, mens de sverger sin søte hevn. Han kunne ikke bry seg mindre. I fritiden lever Kang-do et isolert, gledesløs liv uten sosial kontakt, mens han spiser kjøttet fra dyr han selv slakter på badet og masturberer med en kosepute. Så en ettermiddag banker det på døren. Utenfor står den middelaldrende kvinnen Mi-sun (Min-soo Cho), som gråtende ber om unnskyldning fordi hun forlot ham som barn. Kang-do nekter å tro at hun er moren han aldri har møtt, og truer med å drepe den «gale kjerringa». Men Mi-sun gir seg ikke, og de nærmer seg hverandre gradvis, nølende. Kang-do tester ut moren ved å tvinge henne til å spise sitt eget kjøtt, og utsetter henne for seksuelle overgrep. Hun serverer Kang-do ål, strikker genser med frenetisk intensitet og onanerer ham i søvne. Ah, familielykke. Spørsmålet er om Mi-sun er den hun gir seg for å være, og hvorvidt Kang-do kan finne en slags kjærlighet etter et liv levd i iskaldt raseri. Og svaret kommer.
I yngre dager jobbet regissør Kim Ki-duk i de trange, deprimerende metallverkstedene i Seoul, som blir skildret med så stor realisme i «Pieta». Filmen er et rasende frontalangrep mot kapitalisme, og mot de kyniske inkassobyråene som ødelegger ofrenes liv. Et veldig aktuelt tema særlig her i Norge, som har et statlig regelverk tilrettelagt spesielt for denne typen hvitsnippforbrytelser. Temaer som botgjøring, hevn og karma står i fokus i «Pieta», men det er for så vidt saker som landsmannen Park Chan-wook allerede har utforsket på en mer dynamisk måte i sin hevn-trilogi. «Pieta» har i alle fall et fyndig sluttpoeng, og de to hovedrolleinnehaverne gjør på hvert sitt vis veldig sterke skuespillerprestasjoner. Særlig prisvinneren Min-soo Cho spiller på et veldig bredt følelsesregister, og har noen virkelig hjerteskjærende scener. «Pieta» er dominert av de samme styrkene og svakhetene som preger de beste filmene til Kim Ki-duk: men er i det minste laget av en filmskaper med lidenskap og visjoner. Og selv om Kim begrenser sjokkeffektene litt, er det fortsatt nok av øyeblikk som vil vekke ubehag hos de aller fleste. Så du er herved advart!