- Motorpsycho har lært meg noe om tålmodighet, om å gjøre ting på sin egen måte. Fortsette å utforske, beholde nysgjerrigheten, sier Johan Harstad.

En serie bøker

Nå gir han ut bok om Motorpsychos 1996-album «Blissard», samtidig som albumet reutgis i en omfattende 4CD-boks. Harstads bok inngår i en serie bøker om klassiske norske rockalbum, fra kåringen initiert av Morgenbladet i fjor, der «Blissard» kom på 25. plass. Men Harstads bok er langt mer omfattende enn de andre bøkene i serien, det er en tjukk plugg på 332 sider med et fotnoteapparat som fyller over halve boka. Det var ment som et lite avbrekk for Harstad, som nå holder på å skrive ny roman.

- Tanken var at «Blissard»-boka skulle være et kjapt tremåneders prosjekt. Så brukte jeg et år på det, forteller Harstad.

I 2009 var han ansatt som husdramatiker på Nationaltheatret, mens hans debutroman «Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet» ble til en storslått og kritikerrost TV-serie på NRK, og hans foreløpig siste roman, ungdomsboka «Darlah», ble utgitt på stadig flere språk. Som bejublet forfatter og dramatiker kan han vel gjøre hva han vil - hvorfor da en bok om et 16 år gammelt rockalbum?

- Det var jo akkurat det jeg ville! Motorpsycho er et band som var og er svært viktig for meg. Noen ganger må man stille seg selv spørsmålet: Hvorfor begynte jeg å skrive? Ofte er det denne typen opplevelser - å høre «Blissard» for første gang - som gir en energi man har behov for å kanalisere tilbake. Boka er et forsøk på å fortelle at disse tingene har stor betydning, sier Harstad.

Ubehagelig

Boka er både en nitid utforskning av «Blissard»-innspillingen og Motorpsychos tidlige karriere, samt en selvbiografisk fortelling om å være tenåring i forstads-Norge og oppdage nye musikalske verdener. Vi blir med den unge Johan Harstad inn på gutterommet, ned i øvingslokalet til bandet Blomst, ut på sin første Motorpsycho-konsert, samt til flere steder og situasjoner han kanskje helst ville glemt.

- Det var ubehagelig å skrive om meg selv som ung mann. I motsetning til mange andre har jeg aldri hatt hang til å skrive selvbiografisk. Men i dette tilfellet føltes det nødvendig, jeg måtte være ærlig mot meg selv og opplevelsen av denne plata. Jeg måtte våge å ta mitt gamle jeg på alvor, og ikke skamme meg over den jeg var, sier Harstad.

«Buzz Aldrin»-romanen hans åpner med et sitat fra Motorpsycho-låten «Vortex Surfer», og rockreferanser er ellers hyppige i bøkene hans.

- Mange av karakterene i bøkene mine har et forhold til musikk, men overraskende ofte musikk jeg ikke liker selv - Cardigans, for eksempel. Det var utfordrende å sette ord på musikk som betyr mye for meg. Sakprosa er ikke mitt felt, jeg har heller ingen musikkfaglig bakgrunn. Jeg måtte nærme meg dette fra ståstedet til en fan. Da løsnet det, sier Harstad.

Vil lage biografi

Han har jobbet med Motorpsycho i flere år allerede: I 2008 tok han selv kontakt med Motorpsycho og foreslo en bok om Trondheimsbandet. Siden har han gravd dypt i bandets historie, fått tilgang på arkiver, og gjort omfattende intervjuer med bandets hovedpersoner Bent Sæther og Hans Magnus Ryan. Etter hvert vokste prosjektet ham over hodet - i fotnotene til «Blissard» anslår han at en fullstendig Motorpsycho-bok vil omfatte 60 timer intervjuer og flere hundre kilo arkivmateriale.

- Jeg syntes det var rart at ingen hadde skrevet bok om Motorpsycho før, så jeg begynte å samle stoff, uten å ha et klart definert prosjekt. Jeg skjønte etter hvert at dette var et prosjekt jeg ikke kunne gjøre på si. Så jeg la det til side og gjorde andre ting, blant annet jobben på Nationaltheatret. Så kom «Blissard»-forslaget opp, og ga meg en anledning til å gå inn i dette stoffet igjen, sier Harstad, og understreker:

- Dette er min personlige Motorpsycho-fortelling. For både bandet og fansen er det viktig at det blir laget en mer objektiv bok med flere stemmer enn bare min, som tar for seg hele bandets karriere. «Blissard»-boka går bare fram til 1996, de har en hel karriere etter det. Jeg tenker på «Blissard»-boka som det første spadestikket til den store Motorpsycho-boka, sier Harstad.

Rockhistoriker, arkivar og musiker Willy B, som døde i 2010, hadde fulgt Motorpsycho i en årrekke med tanke på en bok. Han døde før den var fullført, og etterlot seg materiale som bandet har tilbudt Johan Harstad.

Året før Bent

- Jeg er usikker på hvordan jeg skal forholde meg til det, jeg er ikke helt komfortabel med å overta andres materiale. Til den større biografien trenger jeg mye hjelp, god tid og støtte fra et forlag. Den boka kommer når den kommer, det vil si: Når jeg i samarbeid med de det gjelder har lagt en holdbar plan for en bok som kan stå seg, sier Harstad, som selv bodde i Trondheim fra 1999 til 2005, men da på behørig avstand fra Motorpsycho. - Jeg er ikke typen som går bort og snakker med folk jeg er fan av. Men jeg skulte over skulderen til Bent på Platekompaniet en gang. Han kjøpte en plate med Pizzicato 5 som jeg selv hadde kjøpt et år tidligere. Da var jeg fornøyd, smiler Harstad.

bernt.erik.pedersen@dagsavisen.no

Artikkelforfatteren ga i fjor ut en bok i samme serie som Johan Harstads «Blissard», på samme forlag.

«Blissard» deluxe

– Det er ingen som har sagt dette til oss annet enn i fylla, sånn «dæven, den var bra». Det er fint å få det på trykk, sier Motorpsychos Bent Sæther, som ikke hadde lest gjennom Johan Harstads hyllest til «Blissard» før utgivelsen:

– Men jeg har sjekket fakta på deler av den. Det blir spennende å se boka. Jeg fikk en mail fra ham som var like innholdsrik som en novelle av andre forfattere. Han er en oppvakt mann med stor innsikt i hvordan dette fungerer. Boka hander om hans personlige forhold til «Blissard», sånn som den fungerte for ham i hans samtid, sier Sæther.

Samtidig med boka gir Motorpsycho ut en sterkt utvidet utgave av albumet «Blissard». Nå som firedobbel CD. Som setter den 16 år gamle plata i nye perspektiver.

– Jeg synes «Blissard» er veldig bra i ettertid. Det var den første plata der vi sa at vi skulle fokusere, gjøre albumet stilistisk helhetlig i motsetning til godteposer som «Demon Box» og «Timothy’s Monster». Vi ville konseptualisere musikken, og snevre den inn. Jeg synes det fungerte veldig bra. Når du hører bonusplatene her, hører du hva som var tanken først. Det ble noe annet, mener Bent Sæther. Og utdyper:

– «Blissard» hadde en trang fødsel. Etter «Timothy’s Monster» var vi både én og flere ganger i studio, med flere prosjekter. Det som var ferdigst var et album som skulle hete «When The World Sleeps». Som ble spilt inn på nattetid på Kunstakademiet i Trondheim. Vi hadde en klar tanke om hva det skulle bli til. Men det ble aldri ferdigstilt som album, da den var ferdig hadde vi allerede gått videre. Nå har vi gjort den ferdig, som den ene av platene med bonusmateriale, forklarer Bent Sæther.

En annen CD presenterer «Blissard» slik den opprinnelig ble spilt inn i Sverige, med tre låter som ikke kom med på det endelige albumet.

– Da «Blissard» var ferdig mikset i Sverige kjørte vi hjem. Og begynte å tenke at kanskje det hadde vært lurt å jobbe mer med den. Så vi forkastet alle miksene vi hadde, og jobbet mer med en remiks i Oslo, sier Sæther.

Boksen har flere essays om plata, blant annet et av Sæther selv, der han forklarer at gruppas nye inspirasjon i sterk grad kom av å oppdage en spesiell gitarstemming som David Crosby benyttet seg av – EBDGAD. Som høres spesielt godt i låten «S.T.G.» – «Sonic Teenage Guinnevere», basert på sangen «Guinnevere» av Crosby, Stills & Nash. Så vet vi det!