POP
Diverse
«Vi har den ære: En hyllest til Thorbjørn Egner»
Barneselskapet/Musikkoperatørene
Klokkespill og trekkspill legger et slør av julestemning over Katzenjammers versjon av «Den uheldige mannen», som åpner denne nye hyllestplata til Thorbjørn Egner. Samtidig er det noe sørgmodig her - Egners originalvise går i dur selv når mannen blir påkjørt av trikken, og det understrekes tidlig at det vil gå bra til sist. Men i Katzenjammers versjon er det mollgrep og et slags eksistensielt vemod som får en til å tvile på hele historien - går det nå bra, selv om den uheldige mannen til slutt blir gift med sykepleieren?
Plata gis ut i anledning Egners nært forestående 100-årsmarkering. Det er et ambisiøst prosjekt med bidrag fra en rekke store norske artister, hovedsakelig navn som har debutert på 2000-tallet: Kaizers Orchestra, Jaa9 & Onkl P, Narum, Alexander Rybak med flere. Altså artister vokst opp på 70- og 80-tallet, da Egner fortsatt var et levende innslag i alle norske barns oppvekst gjennom monopolkringkasting og lesebøker. Plata er blitt til i samarbeid med NRK: Tidligere i år arrangerte P3 en omfattende konkurranse gjennom sine Urørt-sider, der man inviterte nye artister til å sende inn sine tolkninger av Egner-sanger. Vinneren er med på plata og er ett av de artigste, mest utradisjonelle innslagene: «So ro lillemann» av duoen Partyballo fra Finnmark - alias Lillian Ballo og Rolf Mienna. De gjør Egners vuggevise til en synthpop-/trance-låt med stompende komp, autotune og store, sveipende synth-klanger. Sånn kan man også gjøre med Egner. Sangene hans tåler såpass.
De mer etablerte artistene forholder seg ofte mer ærbødig til Egners originaler (inkludert Ravi og Magnet). Alexander Rybak er med på to spor, ett solo og ett sammen med Didrik Solli-Tangen og Tooji, Grand Prix spesial. Rybak høres ut som om han er en barnehageonkel på cirka 58 år og smører på med anstrengt munterhet i både «Dyrene i Afrika» og den overdramatiserte «Røverne leter». Også Kaizers Orchestra er blant dem som gjør Egner med muntert glimt i øyet, «Røvervisa» kler dem godt, de gjør den mørkere og mer støyende. Litt på samme måte gjør Jaa9 og OnklP «Karius og Baktus»-sangen til en bråkete hip hop-banger med store old school-trommer. Men alt er ikke som det pleide å være i kjeften til Jens: «Hei Baktus-bror/skulle ikke flytta fra denne gropa om ikke gjelda var så stor», sier Jaa9, og når de synger «her i tennene til Jens/er vi aldri pengelens», er det mollstemt det også. Selv «Politimester Bastians vise» høres litt trist ut, framført av Kråkesølv med deres kledelig pompøse indierock og melankolske strykere. Når de synger Kardemommeloven - «man skal ikke plage andre/man skal være grei og snill/og for øvrig kan man gjøre hva man vil» - går det også over i moll. Loven var kanskje ikke så enkel likevel. Katzenjammers Marianne Sveen dukker opp igjen under sitt solo-alias Dandylion med enda en fin og vemodsfylt versjon: «Gutenberg-sangen», en hyllest til boka og trykkekunsten. Så hva er greia med tristessen i sangen hennes? Skal vi ikke stole på det trykte ord lenger heller?
Når unge voksne synger sanger fra sin barndom på denne måten, kan den snikende melankolien peke mot savnet etter barndommen, lengselen etter en tid da alt var enklere. Nylig intervjuet jeg Anders Heger, som har skrevet den perspektivrike og grundige «Egner: En norsk dannelseshistorie». Her beskrives Thorbjørn Egner som en slags nasjonal strateg i utformingen av den norske likhetstanken etter krigen. Heger og jeg ruslet oppover Kampen, bydelen der Egner vokste opp og som dannet modellen for Kardemomme by, mens Heger snakket seg varm om framveksten av det norske velferdssamfunnet og hvordan ulike krefter i samfunnet samlet seg om ett felles mål. «Nå har vi ikke lenger et samlende prosjekt. Det norske samfunnet består av en rekke grupper som meler sine egne kaker», fastslo Heger. Kollektivisme er blitt individualisme, det ensrettede norske samfunnet er blitt mangfoldig, og på sitt vis demonstrerer denne hyllestplata nettopp dette poenget. Her er det pop, hip hop, soul, techno, viser, rock og/eller kombinasjoner av disse: Egners sanger gir rom for alt dette og mer til.
Alle skal med, var grunntanken i Egners sosialdemokratiske univers. På nettsidene til NRKs Egner-konkurranse ligger en rekke innsendte Egner-tolkninger som ikke nådde helt opp. Ett av dem er kreditert «Prosjekt IGOR (Integrering Gjennom Ofarlijå Ring)». Mannen bak, Igor Dunderovic, er i høst blitt TV-kjendis på TV 2s «Norske Talenter» som den ene halvdelen av asylmottak-trubadurene Igor & Elvis. Igors «Papegøyen fra Amerika» er en sørgmodig bossanova som åpner slik: «Jeg er en flyktning fra Bosnia-Herzegovina/jeg kom til Norge for lenge siden». Igor synger at han har bodd på asylmottak i åtte år, der han delte hybel med en papegøye fra Amerika («å falleri og fallera/min beste venn var en rød ara»). Papegøyen gjentar stadig «Snakk norsk! Snakk norsk!» «Utdanning! Utdanning!». Det er for så vidt forståelig at Igors sang ikke vant - den er lavmælt og gimmick-aktig, åpenbart gjort for å understreke et poeng og passet kanskje ikke inn i hyllest-tanken. På plata er det vokalgruppa Pust som gjør «Papegøye fra Amerika», oppfinnsomt og lekent, de fortjener plassen, for all del. Men likevel: Igors sang er tankevekkende i hvordan den tolker Egner på en ny måte for en ny tid. Hva ville Egner sagt om asylbarna? Og ville politimester Bastian sendt dem ut?
bernt.erik.pedersen@dagsavisen.no